Når dyr leker
EN HEL rekke gummistrikker i en stor ring viste hvor kjøleskapet hadde stått. De to flyttemennene så på meg med vantro og spørsmål i blikket.
«Det er kattens,» stammet jeg. «Den samler på gummistrikker.»
Det er faktisk sant. Katten min har en spesiell forkjærlighet for gummistrikker. Bare ta og tvinn en gummistrikk mellom tommelen og pekefingeren, så varer det ikke lenge før to små svarte poter og en svart snute dukker opp. Hvis den klarer å få strikken fra deg, vil den slå til den med en sprikende pote eller forfølge den som en hockeyspiller helt til «ballen» forsvinner under kjøleskapet, som står der og «maler» som en diger, elektrisk koloss.
Leker dyrene? Naturforskerne er ikke enige om det. Grunnen til denne uenigheten blant forskerne er hovedsakelig at de ikke kan bli enige om hvordan de skal definere ordet lek. De som mener at dyrene ikke leker, betrakter det som vi kaller lek, som jaktøvelser. Men når jeg ser på Nefer (det er det katten min heter), har jeg vanskelig for å tro at den betrakter det å angripe, fange og samle gummistrikker som en alvorlig beskjeftigelse. Den er dessuten ti år og kan neppe sies å øve seg på ting som den vil få bruk for å kunne som voksen katt. Hvis det er nødvendig, kan Nefer snike seg innpå en mus. Det er alvorlig nok. Men gummistrikker? Dem har hun bare til å more seg med.
Men katten er jo et dyr som vanligvis bor sammen med mennesker, spiser det samme som vi, sover på eller under møblene våre og kanskje blir oppmuntret av oss til å leke.
Hopp og sprett i grisebingen
Hvordan er det med dyr som har menneskene litt mer på avstand? La oss ta en tur i grisehuset og se på en skapning som vanligvis ikke har så mye kontakt med mennesker som katten har. Det er få som er spesielt begeistret for griser, men disse få liker til gjengjeld å stå ved grisebingen og betrakte disse skapningene. På grunn av tilfeldigheter fikk noen venner av meg en grisunge. I de månedene som fulgte, fant de ut at grisen i høy grad leker! Denne grisungen fikk navnet Priscilla. Den gjorde de fleste av de ting en katt gjør. Men ettersom den hadde en temmelig kompakt kropp og dessuten manglet kattens smidighet, fikk vi et helt annet inntrykk av bevegelsene når det var grisen som gjorde dem. Katter kan springe og virvle rundt og jage etter halen sin. Men prøv å forestille deg et tettbygd dyr som mest av alt ligner en liten tønne på små, stive bein, gjøre det samme! Griser elsker dessuten å bli klødd på ryggen. Priscilla bød fram ryggen sin så snart en fot dinglet ned fra kanten av bingen. Hvis hun ble avvist, ga hun uttrykk for sin misnøye ved å stampe med føttene i bakken og hvine av skuffelse og vrede.
Mange som har studert dyrenes atferd, er forsiktige med å tilskrive dyrene slike følelser som «skuffelse» og «vrede». Det er imidlertid verdt å merke seg at den kjente naturforskeren Jacques Cousteau samtidig som han advarer mot å tilskrive dyrene menneskelige egenskaper, likevel sier: «Men vi må ikke gjøre dem mer laverestående enn de er, ved å frata dem enhver evne til å gi uttrykk for følelser.»
Lekne kattedyr ute i naturen
Viser det seg så at de tegn på lek som er så alminnelige blant dyr som lever i kontakt med mennesker, også kommer til uttrykk blant ville dyr? La oss forlate grisehuset og dra til den afrikanske gressletten og se om vi der kan finne svar på dette spørsmålet. Der finner vi en løvemor liggende henslengt i gresset mens ungene leker med halen dens. Så snart halen beveger seg, er den ikke lenger morens hale for ungen. Den blir et uhyre som ungen må overvinne. Se på den lille fyren der med vide pupiller og stivt blikk. Han krøker seg sammen, og bakkroppen dirrer som om han prøver å sikte inn målet. Kanskje det er nettopp det han gjør. Og så: VIPS! Han klarte det! Søsteren hans har kanskje bommet, og nå tar hun ham! De hveser og mjauer og tumler rundt så en tilskuer ikke kan klare å skjelne dem fra hverandre.
Lekne skapninger i sjøen
Det er ikke mange mennesker som har sett ville hvalunger leke. I boken The Year of the Whale tar biologen Victor B. Scheffer oss med ut på havet for å iaktta en spermasetthvalunge. Ved fødselen glir ungen ut av morens kropp med halen først, av den praktiske grunn at hvalene ånder med lunger og må opp til overflaten for å puste ut og inn. Hvis ungen ble født med hodet først, ville den rett og slett drukne før fødselen var over. Til slutt kommer det butte hodet til syne, og når den er helt skilt fra moren, er den over fire meter lang og veier et tonn. Fire måneder senere, langt ute på havet, finner kanskje denne ungen og kameratene dens noe så interessant som en tømmerstokk som har drevet flere tusen kilometer sørover fra Alaska. En av de unge hvalene «tar tømmerstokken i munnen og svinger den fra den ene siden til den andre mens den snerrer på hvalspråket som om den kjemper mot en fryktinngytende skapning fra dypet. Dette er moro»!
I boken The Whispering Land (den poetiske tittelen «Det hviskende land» sikter til Patagonia i Argentina) forteller naturforskeren Gerald Durrell om en annen skapnings lystige lek. Durrell forteller om en pelsselunge som han for lettvinthets skyld kaller Oswald: «Det han manglet med hensyn til størrelse, tok han i full monn igjen når det gjaldt besluttsomhet og personlighet. Første gang jeg la merke til Oswald, holdt han på med å snike seg innpå et langt, glitrende bånd av tang og tare. . . . En lett vind fikk tak i den ene enden av båndet, og . . . Oswald snudde og kom seg unna så fort som luffene kunne bære ham. . . . Forsiktig nærmet han seg det igjen, . . . nesten som om han listet seg på ’tå’ på de store, flate luffene.» Til slutt oppbød han alt sitt mot og gjorde utfall mot båndet, og så svømte han stolt av sted med troféet sitt, forteller Durrell. «Tangen og taren hang ut fra begge sider av munnen hans som en grønn mustasje, og han så ut til å være svært fornøyd med at han med bare ett bitt hadde satt fienden helt ut av spillet.»
Hvordan andre leker
Durrell forteller videre hvordan han en gang like ved det stedet hvor han hadde slått leir, så et par rever leke med en rull sterkt rosa toalettpapir: «Etter å ha funnet ut at det ikke var spiselig, danset og virvlet de rundt på slanke bein mens de slynget toalettrullen fram og tilbake mellom seg . . . Hele leiren begynte å minne om et muntert karneval.» Da forestillingen var over, hang 35 meter rosa toalettpapir og blafret i vinden!
Når det gjelder oteren, er de fleste naturforskere enige om at den virkelig leker. Den leker ene og alene for fornøyelsens skyld! Hvis du om og om igjen hører en susende lyd etterfulgt av et plask, er det stor sjanse for at du vil få se en av de beste gratisforestillinger dyreverdenen har å by på. Susingen skriver seg fra en oter som kommer akende nedover en sklie som den har laget av søle og omhyggelig fjernet alle steiner fra og så fuktet med pelsen sin for å gjøre den glatt. Klasket kommer når den treffer vannet. Det ser ikke ut til at den noen gang blir trett av dette. Om vinteren aker den på snøen, og det er tydeligvis like festlig.
Peter Marler og William J. Hamilton III sier: «Lek er blitt iakttatt hos alle virveldyr bortsett fra fisk.» Jeg har imidlertid sett flygefisk holde følge med store oseandampere på Stillehavet, og jeg har sett svære, blå sverdfisker dukke opp fra sjøen utenfor Florida-kysten og tilsynelatende stå på halen over bølgene noen sekunder før de dukker. Dette ser ut som om det er moro, når det ikke er fisk som spreller for å komme av kroken. Victor B. Scheffer forteller om «lekende delfiner» (de tilhører riktignok hvalene) som «braser opp av det rolige havet og sprer en million glitrende juveler bak seg». Kan ikke dette være disse skapningenes måte å leke på, når det er tydelig at de finner glede i det?
Undulatene leker også. Har du ikke sett undulater i fangenskap la seg gli nedover en av stengene i gitterverket på buret, lik en brannmann som kommer ned glidestangen?
La meg se — nå har vi snakket om dyr som lever i nær kontakt med menneskene, og vi har vært i grisehuset, på gressletten, på sjøen, i skogen og i fugleburet. Men hvordan er det i jungelen?
Se på sjimpansemoren som kiler ungen sin. Den vrir seg og velter over ende, og hun ruller den videre rundt. Akkurat som det er blant menneskene, er det blant dyrene ikke bare de som tilhører samme aldersgruppe, som leker sammen. De eldre leker seg sammen med de yngre, og mange ganger er det de eldre som tar initiativet.
Hva er lek? Som nevnt er det delte meninger om det. Men det er en alminnelig oppfatning at lek er virksomhet som ikke tjener noe umiddelbart praktisk formål. Selv om det omfatter ting som til andre tider kan være til nytte (for eksempel at dyret krøker seg sammen eller lister seg innpå noen), omfatter ikke leken hele det handlingsforløp som må til når det er tale om arbeid. Lek er noe som er morsomt! Som det sies i Mechanisms of Animal Behavior, vil kattunger, reveunger og mungounger liste seg innpå slike ting som et blad, en hyssingstump eller noe annet som er helt ufarlig. De nærmer seg litt etter litt og hopper så loddrett opp i luften.
Cervantes sa: «Den som leker med katten, må regne med at den klorer.» Jeg kunne ha lyst til å si det på denne måten: «Den som leker med katten eller med andre av Guds skapninger, kan regne med å få det morsomt.» — Innsendt.