Det vannet vi drikker

ʼDRIKKEVANNET,’ skrev Leonardo da Vinci en gang, ’kan være helsebringende, helsefarlig, avførende, svovelholdig, bittert, vondt, rødt, gult, grønt, svart, blått, oljet, tykt og tynt.’

Det er antagelig ikke mye av dette som kan sies om det vannet vi drikker i dag. Men selv i vår tid sies det at det er omkring en halv milliard mennesker som stadig er syke på grunn av det vannet de drikker. Ti millioner av dem dør kanskje hvert år.

Selv industriland, som er stolte av sitt «trygge» vann, har overraskende nok nå fått problemer. Industrien og de moderne landbruksmetoder medfører en stadig mer omfattende bruk av kjemikalier, som er vanskelige å fjerne fra drikkevannet, og som kan utgjøre en mulig fare. En amerikansk ekspert sa angående dette problemet i et møte i senatet: «Det ser ut til at alt som gjør livet lettere, gjør vannet mer skittent.»

Livet er avhengig av det

Til tross for disse problemene er vann fortsatt et av de mest forunderlige og absolutt nødvendige stoffer en kjenner til. Det er avgjørende for livet på jorden. Det er hovedbestanddelen i de fleste levende organismer. Vannet representerer to tredjedeler av kroppsvekten hos mennesket, og så mye som tre fjerdedeler av hjernen og musklene består av vann.

Det framgår tydelig av dette at livsformene fungerer best innen den snevre temperaturramme hvor vannet er flytende. En mener ikke at det er store muligheter for at det finnes andre planeter i universet med de samme livsbetingelser som det er på jorden. Selv om noen vitenskapsmenn mener at det finnes millioner av planeter i universet, sier boken Water: The Web of Life:

«Etter hvert som vi lærer mer om hvor usedvanlige forholdene på jorden egentlig er, . . . lurer vi på om det selv blant millioner av planeter finnes en som er lik jorden. . . . Det er tydeligvis en helt spesiell rekke begivenheter som resulterer i en planet med vann i flytende form på overflaten.»

Den betydning vann har for livsfunksjonene i menneskekroppen, viser hvilket bemerkelsesverdig stoff det er.

Vannets funksjon i kroppen

Blodet blir ofte betraktet som selve livet i en skapning, og en bruker derfor et slikt uttrykk som livsblod. Fire femtedeler av blodet er vann. Vannets uforlignelige egenskaper gjør det helt ideelt som hovedbestanddel i denne livgivende væsken. Vann er for eksempel i stand til å oppløse flere stoffer enn noen annen væske. Det har også den enestående evne at det kan bevege seg fritt fram og tilbake gjennom kroppens cellevegger og føre med seg livsviktige kjemiske stoffer. Samtidig tjener det også som det medium hvor cellenes kompliserte, kjemiske reaksjoner foregår.

Ved disse reaksjonene «forbrennes» den maten du spiser, og derved produseres det varme, akkurat som når en bilmotor forbrenner drivstoff. Men hva er det som gjør at kroppen holder en jevn temperatur på 37 grader celsius? Det er vannet! Hvis vannet i kroppen hadde vært en annen væske — for eksempel kvikksølv — ville varmen fra cellene ha økt kroppstemperaturen over 30 ganger hurtigere enn den gjør! Grunnen til dette er at det kreves langt mer varme for å øke temperaturen i vann enn i de fleste andre stoffer.

Men vann tjener også på andre måter til å regulere kroppstemperaturen. Blodets hurtige sirkulasjon holder temperaturen forholdsvis jevn i hele kroppen og bringer raskt varmeoverskuddet til hudoverflaten og ut av kroppen. På den annen side avgir vannet i kroppen den varmen som er lagret i det, til armer og bein når du fryser.

Selv ved hjelp av dette bemerkelsesverdige system kan kroppen vanligvis ikke hurtig nok kvitte seg med den varmen den produserer. En annen av vannets forbausende egenskaper — fordampning — kommer derfor til nytte. Hvordan skjer dette?

Når vann fordamper, forbruker det omkring 600 ganger så mye varme som når dets temperatur stiger bare én grad. Hvis du er fuktig på huden og vinden tørker opp denne fuktigheten, merker du den avkjølende virkning det har. Ettersom det hver dag normalt fordamper en liter vann fra kroppen gjennom huden og gjennom lungene ved åndedrettet, uten at en merker det, blir mye varme til stadighet avgitt på denne måten.

Men på en varm dag eller når du utfolder større aktivitet enn vanlig, utsondrer svettekjertlene mer vann, muligens mange liter i løpet av en dag. Svette som fordamper fra overflaten i stedet for å dryppe fra den, fører med seg en stor mengde varme. Dette er i sannhet et fantastisk kjølesystem!

Behovet for vann

Ettersom vann har så stor betydning for selve vår eksistens, er det nødvendig at vi holder kroppen godt forsynt med vann. Selv om et menneske kan overleve 80 dager uten mat, er det få som kan leve lenger enn ti dager uten vann. Hvis kroppens normale vanninnhold synker det minste, føler en seg straks tørst. Selv et vannunderskudd på mellom én og to prosent kan være ubehagelig eller endog smertefullt. Et vannunderskudd på fem prosent får huden til å trekke seg sammen og munnen og tungen til å tørke inn, og en begynner å få hallusinasjoner. Et vanntap på 15 prosent er vanligvis dødbringende.

Kroppen mister til stadighet vann. Foruten den literen som vanligvis går tapt gjennom huden og åndedrettet, blir halvannen liter eller mer utskilt gjennom nyrene og tarmene. Det vann som går tapt ved transpirasjon, og til og med det som blir utgytt i form av tårer, må legges til de to og en halv til tre liter som må erstattes hver dag for at vannbalansen i kroppen skal bli opprettholdt.

Betyr det at du må drikke tre liter vann hver dag? Ikke med mindre du svetter mye. Omkring en tredjedel av det vann du trenger, får du i virkeligheten ved å spise fast føde, som ofte hovedsakelig består av vann. Til og med brød inneholder omkring en tredjedel vann. Dine egne kroppsceller produserer dessuten selv nesten en halv liter vann (H₂O) hver dag ved at de bruker oksygen (O) til å forbrenne hydrogenet (H) i den maten du spiser.

Du trenger derfor bare å drikke fem-seks glass væske, for eksempel melk, kaffe, saft eller vann, hver dag. Men selv om vann er et av de stoffer det finnes mest av på jorden, er det å skaffe nok drikkevann en stor oppgave. Ettersom så mange forskjellige stoffer lett oppløses i vann, er det ikke alltid trygt å drikke vann uten at det er blitt renset.

Hvordan vannet gjøres drikkelig

Drikkevann kan sjelden kalles rent i kjemisk forstand, fordi det nesten alltid inneholder visse gasser og mineraler. Det er ikke nødvendig å fjerne alle urenheter for å gjøre vannet trygt å drikke og for at det skal smake godt. Noen av de bestanddeler som er nødvendig for helsen og for at vannet skal smake godt, finner en ofte i naturlig form i godt drikkevann.

Ferskt grunnvann fra kilder og brønner er det ofte — men ikke alltid — trygt å drikke på grunn av den naturlige filtrering og rensing som finner sted når det går gjennom porøse jordarter og bergarter. Også ferskt overflatevann har evnen til å rense seg selv. Rennende vann bryter ned forurensninger og uskadeliggjør dem ved å oppløse og fortynne dem og få de tyngre partikler til å bunnfelle seg. Vind og virvelbevegelser bidrar til å lufte vannet, slik at det frigir uønskede gasser og blir tilført oksygen.

Oppløst oksygen spiller en viktig rolle i en forbausende nedbrytningsprosess som finner sted både i rennende vann og i stillestående vann. Oksygenet kan direkte oksydere eller «forbrenne» forurensningene og derved nøytralisere dem, men noe som er mer vanlig, er at det hjelper bakterier til å bryte ned forurensningene og omdanne dem til uskadelige rester.

Under den videre prosess fortærer ørsmå, levende organismer bakteriene og renser derved vannet ytterligere. Solstrålene trenger lettere igjennom og fremmer veksten av grønne alger, som til gjengjeld fortærer visse forurensende forbindelser og avgir mye oksygen under prosessen. Små organismer i vannet spiser algene og fullfører på den måten nedbrytningsprosessen. På denne måten renser ferskvann seg selv i løpet av en viss tid.

Men selv i dette enestående rensesystem kan det oppstå problemer, akkurat som du kan få fordøyelsesbesvær hvis du spiser for mye av de gale tingene. Når regnet faller på dyrket jord, fører vannet med seg rester av kunstgjødsel og biocider. Dessuten blir stadig nye forurensninger fra industrien tilført vannkildene og kveler dem fordi naturens eget rensesystem ikke har stor nok kapasitet. At vannet har evnen til å rense seg selv, er derfor «i beste fall en halv sannhet, og den er tidligere altfor ofte blitt brukt for å rettferdiggjøre godkjenning av utrygt vann», sier publikasjonen Preventive Medicine and Public Health. I nesten alle byer og kommuner i industrilandene blir vannet nå behandlet på en eller annen måte før det blir brukt.

Ofte etterligner en den renseprosessen som foregår i naturen. Lufting er således vanligvis det første vannet blir utsatt for i et typisk renseanlegg. Vannet blir sprøytet opp i luften, eller en lar det renne i kaskader eller pumper luft gjennom det, slik at det blir tilført så mye rensende oksygen som mulig. Deretter blir det tilsatt visse kjemikalier som får forurensninger og bakterier til å samle seg i «fnokker». Denne koaguleringsprosessen bidrar til å fremme den naturlige bunnfelling, som blir fullført ved sedimentering. Deretter følger filtreringen, vanligvis ved hjelp av sandsenger, for å fjerne fnokker og de fleste andre urenheter. Ved desinfeksjon, vanligvis ved tilsetning av klor, blir de fleste levende organismer til slutt drept.

Problemer med behandlingen av vann

En skulle tro at denne prosessen ville være grundig nok til å fjerne alt som er farlig, fra drikkevannet. Men prøver som nylig er tatt i USA, viser at i noen byer slipper små mengder av forskjellige kjemiske forbindelser igjennom til forbrukerne. Om noen få av disse vet en at de forårsaker kreft. Paradoksalt nok er det flere av disse forbindelsene, sies det, som skriver seg fra det klor som tilsettes vannet for å gjøre det trygt.

Noen leger har til og med framlagt beviser for at klor bidrar til å sette i gang avleiringer av kolesterol i blodkarene hos mennesker, noe som sies å forårsake hjerteinfarkt og slag. Dr. med. Joseph M. Price sier i sin bok Coronaries/Cholesterol/Chlorine at det er «et av historiens største paradokser» at et offentlig helsetiltak som er ansvarlig for å ha reddet så mange menneskeliv, «uten at en ante det, også skulle være ansvarlig for mange av de kroniske lidelser som kommer med alderen».

Selv om det hersker uenighet om dette, er det hundrevis av byer i Europa, Sovjet, Canada og Japan som foretrekker å benytte alternative metoder for å desinfisere vannet. I Nice i Frankrike har en for eksempel i over 60 år brukt oson i stedet for klor. I Paris har en gjort det siden 1968. Oson er en ustabil form av oksygen som reagerer voldsomt med vann og hurtig oksyderer urenhetene. Det blir ikke noen rester av det tilbake i vannet.

Andre går inn for å bruke partikler av aktivt kull i stedet for eller i tillegg til de vanlige sandfilterne. Aktivt kull har en enestående evne til å «absorbere» urenhetene. Omkring en kilo aktivt kull sies å ha en overflate på cirka 800 000 kvadratmeter som kan fjerne urenheter. Mange miljøvernforkjempere i USA øver nå stadig større press på myndighetene for å få dem til å bruke slike alternative midler.

Vann som medisin

Bør borgere utsettes for medisinsk massebehandling gjennom drikkevannet? I USA er motstandere av fluoridering av drikkevannet fortsatt opptatt av dette spørsmålet, til tross for at nesten halvparten av den amerikanske befolkning nå drikker vann med fluor. Barn som drikker vann som er tilsatt fluor, sies å ha bare mellom halvparten og en tredjedel så mange hull i tennene som andre barn.

Men motstanderne henviser til det faktum at de fleste mennesker ikke har noen fordel av at fluor blir tilsatt drikkevannet, ettersom det bare er til gagn for yngre mennesker. De hevder dessuten at ettersom noen drikker mer vann enn andre, vil de som drikker mest, være mer utsatt for mulige farer, som angivelig innbefatter mongolisme, kreft og redusert levealder. Selv om de fleste medisinske autoriteter avviser slike påstander, sier de som er imot fluoridering, at de bør ha anledning til selv å velge.

For å være helt trygge har noen tydd til vann på flasker. Nyere undersøkelser viser imidlertid at noe av dette vannet ikke kan betraktes som trygt. I et medisinsk tidsskrift anbefalte en lege at en kokte drikkevannet for å drive ut eventuelt fritt klor. Men selv om en koker vannet, betyr ikke det at en derved fjerner andre skadelige forbindelser.

Et likevektig syn

Det er derfor forstandig av oss å ha et likevektig syn på det vannet vi drikker. Det er begrenset hva vi kan gjøre for å forvisse oss om at det er rent. Noen steder er luften så forurenset at den kan forkorte livet, men det er upraktisk å bruke gassmasker.

I stedet for å la slike forhold forstyrre vårt syn på livet bør vi i dem se et bevis for at menneskelige systemer kommer til kort når de ikke handler i samsvar med de enestående, naturlige kretsløp på jorden. Men samtidig kan vi være forvisset om at han som har iverksatt disse naturlige kretsløp, snart vil sørge for at de virker i samsvar med hans hensikt, for han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden» og vannet på den. — Åpb. 11: 18.

Vannet på jorden vil da opprettholde livet uten å forårsake smerte, sykdom eller død. Den foranstaltning Gud vil treffe for å gi menneskene anledning til å oppnå evig liv på jorden, blir billedlig framstilt som «en elv med livsens vann, . . . klar som krystall». «Den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» — Åpb. 21: 1—5; 22: 1, 17.