«Jeg kommer helt sikkert til å dø!»

En som overlevde gisseldramaet i Irans London-ambassade, forteller sin historie

«KOM DERE UT! KOM DERE UT!» Den skarpe ordren fra SAS-mennenea med sine svarte hetter trukket ned over hodet kunne høres over støyen i den brennende bygningen. «Ut! Ut!» ropte de mens vi vaklende tok oss fram gjennom støvet og røken i det mørke rommet som hadde vært vårt fengsel, og tumlet ned trappen mellom steiner og murbrokker for å redde livet. Mens vi nesten ble kvalt og tårene rant på grunn av kruttrøken og den skarpe lukten etter granatene, ble vi skjøvet ut gjennom bakdøren til ambassaden og dyttet ut i hagen.

Jeg husker godt den eksalterte stemningen i dette øyeblikket. Jublende rullet jeg meg rundt i gresset mens jeg ropte om og om igjen: «Himmelen! Himmelen! Jeg kan se himmelen! Gud være takk!» Vi var alle blitt holdt som gisler i seks dager. Marerittet var over, men spenningen og påkjenningen hadde krevd sine offer.

Ja, jeg takket virkelig Gud for at jeg fortsatt var i live, men nå, over fire år senere, har jeg enda større grunn til å takke ham. La meg få forklare hvorfor jeg har det.

Holdt som gissel

Jeg heter Ali Asghar Tabatabai. Mitt navn Tabatabai vitner om at jeg betraktes som en direkte etterkommer av profeten Muhammed, og at jeg i mitt tilfelle er det både gjennom min fars og min mors ættelinje.

I 1980 kom jeg som stipendiat til London for å gjennomføre et kurs i bankvirksomhet. Da jeg onsdag morgen den 30. april løp av sted for å rekke toget, visste jeg at jeg hadde en travel dag foran meg. Hvis jeg ikke hadde hatt det så travelt og heller hadde ventet noen få minutter til det neste toget kom, ville jeg ha unngått de sjokkerende opplevelsene som fulgte. Men det var noe man ikke kunne vite om på forhånd.

Jeg drog til den iranske ambassaden for å hente noen kart til en forelesning som jeg skulle holde i banken. Jeg hadde ikke før satt meg ned for å vente noen minutter på dem, før jeg hørte et forferdelig bråk som kom fra inngangen til ambassaden. Så kom seks væpnede, maskerte menn styrtende inn og beordret oss alle til å gå ovenpå. I løpet av noen minutter ble 26 mennesker, deriblant den politimannen som hadde utført vakttjeneste, tatt til fange og holdt som gisler. Alt skjedde så fort at det ikke var til å tro.

Jeg hadde aldri i noen større grad interessert meg for politikk, og min religiøse overbevisning, som i og for seg var oppriktig, stakk ikke særlig dypt. Det som virkelig interesserte meg, var min familie og mitt arbeid. Jeg likte bankarbeidet i London, og det syntes å gå bedre for meg etter hvert som jeg fortsatte med mine studier. Lite ante jeg at jeg snart ville bli prøvd med hensyn til alt det som betydde noe for meg.

Da politiet omringet bygningen og hindret adgang til den, fikk vi vite noe mer om de mennene som holdt oss som fanger. De fortalte oss at de hadde okkupert ambassaden for å rette søkelyset mot problemene i sitt hjemland, og at de ville drepe oss alle innen klokken 12 dagen etter hvis de kravene de stilte, ikke ble oppfylt.

Med døden innpå seg, men hvorfor?

Da den første dagen hadde gått, var det tydelig at politimyndighetene søkte å vinne tid, og at de ikke uten videre ville gå med på terroristenes krav. Den spente situasjonen tilspisset seg i foruroligende grad. I løpet av denne tiden forsøkte vi alle å holde motet oppe. Jeg hadde fått navnet «Ali the Bank», og jeg gjorde mitt beste for å oppmuntre mine medfanger for derved å minske spenningen. Undertiden spilte jeg rollen som en som innløste tenkte sjekker, eller jeg fant på gåter som gislene skulle gjette. Det var en hjelp til å få timene til å gå, men tiden føltes fremdeles trykkende, og det var i virkeligheten ikke noe vi kunne gjøre med det.

Etter hvert som terroristene ble mer og mer frustrert, ble det stadig tydeligere at livet til oss alle var i stor fare. De kom stadig med trusler om at de ville drepe oss alle, og bevæpnet som de var til tennene, var det tydelig at det ikke var noen tom trusel. Den spente situasjonen ble uutholdelig. Hver time eller så brøt en av fangene sammen i et voldsomt gråteanfall, og det var noe som i høy grad tok motet fra en. Ettersom jeg talte flytende engelsk, ble jeg ofte benyttet som mellommann, og det fikk meg til å tenke på andre ting. Men en dag åpnet jeg passet mitt, og der så jeg fotografiene av min kjære hustru og mine kjære barn. Jeg brast også i gråt. Ville jeg noen gang få se dem igjen? Hvordan ville min hustru klare seg i et fremmed land? Ville min lille sønn miste sin far, slik jeg hadde gjort i ung alder? Jeg hadde ikke noe ønske om å dø — det var så mye å leve for.

Da jeg begynte å skrive ned mitt siste ønske, forsøkte jeg å argumentere med lederen for terroristene. «Hva vil skje hvis dere dreper oss?» spurte jeg. «Våre barn vil komme og drepe deres barn fordi dere har drept oss, og vi er uskyldige.» «Det er jungelens lov,» var hans knappe svar. «Jeg er bare en bankmann,» sa jeg til ham. «Jeg beskjeftiger meg ikke med politikk, og jeg ønsker ikke å dø av politiske grunner.» «Slutt med å tigge om livet,» skrek en diplomat blant gislene. «Jeg tigger ikke,» svarte jeg. «Dere er diplomater. Dere får mange penger for å arbeide i dette landet og for å ta sjanser. Jeg gjør ikke det, og jeg ønsker ikke å dø for noe som jeg ikke tror på.» Jeg hadde gjort det klart hvor jeg stod.

Når noen befinner seg i alvorlige vanskeligheter, hender det at de ber inderlige bønner. Mange av mine medfanger bad regelmessig og høylytt, og både natt og dag kunne en gjentatte ganger høre at det ble bedt til Allah. Jeg bør kanskje forklare at Allah er det arabiske ordet for «Gud». På persisk, som er mitt språk, bruker vi det tilsvarende ordet «Khuddah» for «Gud», Skaperen. Jeg bad til Khuddah mange ganger, men jeg følte at mine bønner ikke var antagelige ettersom jeg ikke kunne vaske meg, slik jeg hadde lært at jeg skulle gjøre før jeg bad.

Mine tanker var så forvirrende. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Khuddah hadde tillatt alt dette fryktelige som skjedde. I hele mitt liv hadde jeg gjort mitt beste. Hva slags Gud var han som tillot at jeg ble drept, noe jeg var sikker på at jeg ville bli? Jeg måtte imidlertid innrømme at jeg hele mitt liv hadde levd bare for å behage meg selv. Hva hadde jeg noensinne gjort for Khuddah? Hva vet jeg egentlig om ham? spurte jeg meg selv.

Det var i et av disse øyeblikkene at jeg gav det løfte til Khuddah at hvis mitt liv på noen måte kunne bli spart, ville jeg av hensyn til min familie forsøke å finne ham og tjene ham resten av livet. Jeg mente virkelig det jeg sa.

«Jeg kommer helt sikkert til å dø!»

Dagene slepte seg av gårde. Til sist drepte terroristene i desperasjon det første gislet og lempet liket ut gjennom ambassadens hovedinngang. Ironisk nok var det den diplomaten som hadde sagt til meg at jeg skulle slutte med å tigge om livet. Terroristene erklærte at hvis kravene deres fortsatt ble ignorert, ville de i tur og orden drepe alle oss andre med 45 minutters mellomrom. I det øyeblikk da dette ble gjort kjent, gikk SAS-mennene til handling — like etter klokken 19 om kvelden den sjette dagen. Deres raske aksjon ble iakttatt på fjernsynsskjermene over hele verden.

Inne i ambassaden ble det et forferdelig bråk. Luften ble fylt av lyden fra vinduer som ble knust, eksplosjonene av tåregassgranater og den raske avfyringen av maskingeværer. Straks stormet tre av terroristene inn i fangerommet og begynte i samme øyeblikk å skyte vilkårlig omkring seg mens vi lå sammenkrøpet på gulvet. Min første tanke var: ’Jeg kommer helt sikkert til å dø!’

Jeg så at en av revolvermennene snudde seg mot meg. Han løftet pistolen og fyrte av. Jeg verken hørte eller kjente noe, men i løpet av noen få sekunder var klærne mine tildekket av blod. Jeg grep fatt i jakken min i et ynkelig forsøk på å verne meg. Han rettet et annet og et tredje skudd direkte mot meg — men til min forundring ble jeg ikke drept. Hvordan var det mulig?

Som jeg allerede har fortalt, ble vi reddet etter en hurtig, voldsom kamp, hvoretter vi i all hast ble brakt til sykehuset. Da legene så den tilstand jeg var i, trodde de alle at jeg var blitt alvorlig såret. Men en grundig undersøkelse viste at jeg overhodet ikke var blitt truffet — unntatt av en kule (tydeligvis det andre skuddet) som på en uforklarlig måte hadde viklet seg inn i skjorten min og bare hadde etterlatt seg et svimerke på ryggen min. Men hvor hadde så alt blodet kommet fra? Jeg fikk senere vite at det hadde sprutet fra det gislet som lå ved siden av meg, da det første skuddet ble avfyrt. Hva så med det tredje skuddet? Da politimennene drog tilbake til ambassaden, fant de det som var igjen av jakken min, og i en av lommene lå det en svært ødelagt 50-pencemynt. Den hadde reddet livet mitt. Det er ikke så rart at jeg blir omtalt som den mystiske mann i politiets arkiv. Hvordan kunne noen overleve tre skudd som ble avfyrt direkte mot en, slik jeg hadde gjort! Jeg tenkte: «Khuddah være takk!»

Jeg holder mitt løfte

Jeg ble gjenforent med min kjære familie, og vi bestemte oss for å bli i England. Men jeg gjenopplevde stadig det fryktelige mareritt som jeg hadde vært igjennom. Jeg hadde store vanskeligheter med å bli meg selv igjen, men jeg var usigelig glad for at jeg var i live. Hva så med det løfte jeg hadde gitt Khuddah? Jeg var klar over at jeg måtte gjøre noe — men hva? Jeg visste det ikke.

Uten at jeg kjente til det, hadde min hustru, Shirin, i noen måneder regelmessig tatt imot eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! på engelsk, fordi hun fant at de var en god hjelp for henne til å lære engelsk. Da en som tilhørte den lokale menighet av Jehovas vitner, senere besøkte meg, lyttet jeg høflig til det som ble sagt. Jeg fant henvisningene til Bibelen interessante og sjekket dem i et eksemplar av den på persisk. Men da jeg fikk vite at Gud, Khuddah, hadde et navn, ble jeg virkelig interessert. Jeg hadde jo et navn og var stolt av navnet mitt, og nå viste Bibelen meg klart og tydelig at Khuddah også hadde et personlig navn — Jehova. Med iver lærte jeg alt jeg kunne om ham fra mine bibelstudier.

Nå forstod jeg det. Khuddah var ikke bare en Gud som en skulle knele for og tilbe til bestemte tider av dagen, men han var en individuell, personlig Gud, som hadde en kjærlig hensikt med menneskeheten. Han er ikke bare en Gud som krever å bli tilbedt, men han bryr seg om oss som enkeltpersoner — om meg og min familie. Mitt bilde av ham var fullstendig. Jeg ville med glede tjene Jehova.

Fra da av utviklet tingene seg raskt, og nå er både min hustru og jeg døpte vitner for Jehova. Da vi sluttet oss til det verdensomfattende samfunn som Jehovas folk utgjør, overgikk den vennlighet og gavmildhet som min familie ble møtt med, alt hva vi hadde ventet oss. Det var ikke bare det at våre nye åndelige brødre og søstre gav av sin tid ved å lære oss Guds Ords sannheter, men de gav oss også rikelig av det som vi trengte i materiell henseende for å kunne begynne et nytt liv.

Det er nok så at etter hvert som dagene går, viskes minnene ut. Men den redselsfulle opplevelsen jeg hadde under det seks dager lange dramaet, står fortsatt like levende for meg. Nå er jeg imidlertid klar over at slike tragiske hendelser snart vil være noe som hører fortiden til. I Jehovas nye, rettferdige ordning, som nå er så nær, vil dessuten ingen ha et slikt trist minne mer, for «ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer». (Jesaja 65: 17) Min familie og jeg takker nå Jehova og priser ham for at vi har håp om å få oppleve en slik enestående framtid.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 20]

Den vennlighet og gavmildhet som min familie ble møtt med, overgikk alt hva vi hadde ventet oss

[Bilde på side 17]

Jeg brast i gråt da jeg så fotografiene av min hustru og mine barn

[Bilde på side 18]

I desperasjon drepte terroristene det første gislet

[Bilde på side 19]

En slik 50-pencemynt reddet livet mitt