Orkanen «Iwa»

«IWA er det hawaiiske navnet på fregattfuglen. Men det var en helt annen «Iwa» som gjestet Hawaiiøyene tirsdag den 23. november 1982. Det var orkanen «Iwa». Den var den første orkanen som fikk et hawaiisk navn, og den viste øyene på en sjelden måte hvordan naturkreftene virker. Det var det verste uvær som hadde rammet denne staten siden 1959. «Iwa» raste over øyene med en hastighet på opptil 177 kilometer i timen.

På Kauai, som ble verst rammet, ble én av åtte boliger ødelagt eller gjort ubeboelige. Nesten alle andre bygninger ble mer eller mindre skadd. Overalt lå det trær, kraftledninger og lys- og telefonstolper, slik at veiene ble uframkommelige. Mange av de trærne som stod igjen, ble ribbet for blad og grener — tydelige påminnelser om vindstyrken. I tillegg til de skadene den sterke vinden forårsaket, ødela bølger på åtte — ni meter både bolighus, regjeringsbygg og hoteller i kystområdene.

I det store og det hele var skadene av et mindre omfang på Oahu, selv om kysten på nord- og vestsiden fikk merke vinden og de høye bølgene svært godt. Strømmen gikk på begge øyene under uværet, noe som førte til total mørklegging. Deler av Oahu fikk tilbake strømmen sent samme kveld, men myndighetene regnet med at det ville ta minst en måned før begge øyene fikk full krafttilførsel igjen. Det var merkelig nok bare ett dødsfall som kunne settes i forbindelse med orkanen. Forholdsvis få ble skadd, og det dreide seg stort sett bare om mindre skader.

Mange av Jehovas vitner på begge øyene led materielle tap, men ikke én ble skadd. Kristne eldste var raske med å ringe til eller besøke alle i menighetene for å forvisse seg om at de var utenfor fare, og for å se om det var noe de kunne hjelpe dem med. De fikk god anledning til å oppmuntre dem de besøkte. De fikk også mange førstehånds opplysninger om orkanens styrke og ødeleggelseskraft som de kunne føye til sine egne personlige erfaringer.

Et vitne sa: «Hele huset beveget seg som om det var en kjempehånd som ristet det.» Han tenkte de kanskje måtte flykte, så han forsøkte å åpne kjøkkendøren, men vindstyrken var så stor at han ikke fikk rikket den. «Jeg så ut av vinduet og oppdaget at garasjen, med plass til fire biler og et verksted, ristet som et fly ved enden av en rullebane,» sa han. «Så krenget den over til høyre, lettet og forsvant ut av syne.»

Et eldre japansk vitne, som så at taket forsvant med orkanen mens hun satt beskyttet i et hjørne i stuen, sa at hun var altfor oppspilt til å være redd. Men hun la til: «Jeg var ikke så oppspilt at jeg glemte å be.»

Noen av dem som bodde i kystområdene, måtte evakuere. En familie med vitner kom tilbake og fant at de kjempemessige bølgene hadde flyttet huset deres 12 meter, men det stod fortsatt, fremdeles uskadd, på det nye stedet. Da de gikk inn, fant de ikke noe som var gått i stykker, unntagen én tallerken.

Et vitne som har en mann som eier en lagerbygning, forteller: «Min manns lager ble nesten helt ødelagt av den sterke vinden. Den eneste delen som står igjen, og som nesten er uskadd, er det rommet han lar oss bruke til et menighetsbokstudium. Dette fikk en av de ansatte hos ham til å si: ’Du skulle ha latt dem (Jehovas vitner) bruke hele bygningen, så ville ikke noe av den ha blåst vekk.’»

Mens noen prøvde å benytte seg av orkanen og forvirringen som fulgte, ved å plyndre og stjele, hadde de fleste i området omtanke for hverandre. Det var stort sett en fin samarbeidsånd og samhørighet overalt på øyene, og mange hjalp hverandre. Dette var særlig tydelig blant Jehovas vitner. To reisende tilsynsmenn la merke til dette, og de forteller: «Overalt hvor vi kom, fant vi vennene ved godt mot. De eldste var raske til å se til alle i sine respektive menigheter og til å sørge for at noen tok seg av dem som trengte husly eller mat. Andre i menighetene reagerte på en kjærlig måte ved å dele det de hadde, med dem som trengte det. En ble varm om hjertet når en så den kjærlighet og omtanke vitnene viste hverandre.»

De åndelige behov ble heller ikke glemt. Selv der hvor orkanen hadde slått kraftig til, gjorde de eldste forberedelser med tanke på menighetsmøter. Dagen etter at orkanen hadde rast, var de fleste menighetene i stand til å ha møter, selv om mange av stedene ikke hadde fått tilbake strømmen.

Jehovas vitner nærte også omtanke for sine naboer ved å dele mat med dem og hjelpe dem med gjenreisningsarbeid. Torsdag, mindre enn 48 timer etter uværet, besøkte mange av vitnene dem de studerte Bibelen med, for å se om de kunne gi mer materiell hjelp eller åndelig trøst.

En familie med vitner hadde særlig god grunn til å glede seg. I tillegg til at alle i familien var i god behold, ble de velsignet med et nytt barn, som ble født akkurat da orkanen nådde øya. Det går helt fint med mor og datter.

Alle de Jehovas vitner som ble berørt av orkanen, var takknemlige for at de var kommet fra det i god behold. De følte det som apostelen Paulus etter at han hadde overlevd mange prøvelser. Han skrev i 2. Korinter 1: 11: «Og dere skal hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges munn.»