Historien om gummien

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Brasil

EN VELDIG jumbojet nærmer seg en flyplass. En vellykket landing er i høy grad avhengig av dekkene. De må kunne tåle en uhyre stor belastning og friksjon når flyet med sin kolossale vekt tar bakken og bremser opp. Det eneste naturprodukt som kan tåle en slik belastning, er gummi.

Ifølge Rubber, en publikasjon som utgis av Firestone, lå verdensproduksjonen av gummi i 1973 på omkring 3,3 millioner tonn kautsjuk eller naturgummi og 5,8 millioner tonn syntetisk gummi. Det meste av den gummi som produseres, går til bilindustrien. «Bildekk sluker mellom 60 og 70 prosent av all tilgjengelig gummi,» sier et oppslagsverk (The Encyclopædia Britannica).

Hvor kommer gummien fra? En rekke tropiske og subtropiske trær produserer en slags melkesaft, lateks, som inneholder gummi. Den beste kommersielle kilden til naturgummi er gummitreet, Hevea brasiliensis, et vakkert tre med en rett stamme som vokser vilt i junglene i Amazonasområdet i Brasil, og som når en høyde på mellom 20 og 30 meter. På plantasjene, hvor det dyrkes, kan det bli omkring 18 meter høyt. Det ovennevnte oppslagsverket sier om dette treet:

«Stammen på et tre kan stort sett oppdeles i en indre del, veden, og en ytre del, barken. Mellom barken og veden finnes et cellelag, omtrent så tykt som et papirark. Dette laget kalles kambiet, og når barken fjernes fra treet, framtrer det som et slimete lag. Det er i dette laget veksten foregår. Her føyes nye celler til både veden og barken. Like inntil kambiet, i den mykere delen av barken, finnes latekskanalene. Utenfor den myke barken finnes en hardere del med forholdsvis få latekskanaler. Det hele blir beskyttet av et ytre korklag. Latekskanalenes diameter anslås til omkring 0,04 millimeter.»

Gummimolekylene består av fem karbonatomer og åtte hydrogenatomer. Et stort antall slike molekyler er koblet sammen slik at de danner lange, kjedelignende kjempemolekyler, som kalles polymer («mange deler»). I publikasjonen Rubber sies det: «Vitenskapsmennene mener at gummiens kjedelignende oppbygning kan være forklaringen på dens strekkbarhet. De antar at de lange gummimolekylkjedene er koblet sammen og snodd omtrent som spiralfjærer. Når gummien strekkes, rettes trådene ut. Når den ikke lenger strekkes, vender de tilbake til den opprinnelige form.»

Tapping av trær i jungelen

Francisco da Silva er en av de omkring 150 000 brasilianske familiefedrene som forsørger familien ved å samle naturgummi i de ugjestmilde skogene ved Amazonas. Franciscos daglige rutine begynner ved daggry i nærheten av jungelbyen Rio Branco i staten Acre, omkring 1100 kilometer sør for ekvator. Etter en enkel frokost drar han av gårde med en liten lykt som er festet til pannen. Den lyser opp i den tette jungelen. Han tar også med seg et gevær for å kunne verge seg mot farlige villdyr eller slanger som måtte dukke opp.

Etter at Francisco er kommet fram til det første treet, rengjør han stammen. Siden skjærer han noen snitt i barken med en spesiell kniv. Snittene blir laget på skrå og fra venstre mot høyre. Nedenfor hvert snitt setter han en liten blikkskål. Der samles melkesaften, som vil sive fram mellom det ytre korklaget og kambiet i løpet av de neste tre-fire timene. Hvis et tre gir ekstra mye saft, setter han kanskje opptil fire skåler på samme nivå, omkring ti centimeter fra hverandre.

Ved middagstider tar Francisco en pause for å spise litt. Like etterpå begynner han å samle lateks. Ved fem-tiden om ettermiddagen drar han hjemover med dagens høst på omkring 30 kilo lateks, som vil gi omkring ti kilo rågummi.

Neste operasjon finner sted i en halmtekt hytte uten vinduer, men med en åpning i taket. Midt i hytten finnes det et ildsted hvor det brenner en svak ild, og på hver side av ildstedet er det en gaffelformet grein. Francisco dypper flere ganger en stokk ned i lateksen og lar den så hvile på gaflene. Mens han dreier stokken over ilden, heller han mer lateks over den. På grunn av varmen fordamper vannet, og gummien tykner. Det blir helt stadig mer lateks på, og etter hvert dannes det en mørk, fast ball av gummi rundt stokken. Denne prosessen fortsetter inntil ballen veier 20 kilo eller mer.

Med jevne mellomrom blir de tunge ballene av rågummi brakt til en oppkjøper, hvor de blir veid og sortert. Deretter blir de fraktet til de forskjellige industrisentrer.

Den ringe begynnelse

Indianerne i den tropiske delen av Amerika kjente til gummitreet. De kalte det caoutchouc, som betyr «gråtende tre». Av lateksen laget de sko, impregnering, pæreformede flasker, dyrefigurer og baller, som barna lekte med.

Den engelske kjemikeren Joseph Priestly fant på å bruke en liten bit gummi til å viske ut blyantstreker med. Derfra skriver den engelske betegnelsen på gummi, rubber, seg, en betegnelse som har holdt seg gjennom årene.

Det var i det 19. århundre at det begynte å bli kommersielt lønnsomt å framstille gummi. Den skotske kjemikeren Charles Macintosh begynte da å produsere vanntette klær, klær som var impregnert med gummi. På den måten ble regnfrakken til, og et annet navn for regnfrakk er faktisk «mackintosh».

På den tiden var gummiens anvendelsesområde svært begrenset. Grunnen til det var i første rekke at ren gummi blir ugunstig påvirket av varme og kulde. I varme blir den klebrig, illeluktende og lett ødelagt, mens den i kulde blir hard og sprø. I 1939 fant imidlertid amerikaneren Charles Goodyear fram til en måte å løse disse problemene på. Hvordan gjorde han det?

Under sine forsøk kom Goodyear på den idé å tilsette rågummien svovel og bly og varme opp denne blandingen til høye temperaturer. Den gummien han da fikk, hadde ikke rågummiens svakheter og var dessuten sterkere og mer elastisk. Prosessen ble kalt vulkanisering, etter den romerske guden Vulcanus, ildens gud.

Denne oppfinnelsen utgjorde et vendepunkt i framstillingen av gummivarer. Et annet skritt framover var oppfinnelsen av gummidekk og luftfylte slanger for biler og andre kjøretøyer. Deretter økte etterspørselen etter gummi kraftig.

Gummiplantasjer

Nå begynte «gummirushet». Kjøpmennene oversvømte Amazonasområdet, og gummibaronene tjente store rikdommer. Prisene steg til hele to dollar pr. kilo. Gummivarefabrikantene begynte å se seg om etter steder hvor det gikk an å få tak i billigere gummi.

Inntil nå hadde all rågummi kommet fra Brasil. Var det mulig at gummitrær også kunne trives andre steder? I 1876 klarte Henry Wickham å smugle omkring 70 000 frø fra brasilianske gummitrær til England. Disse ble sådd i drivhus i den kongelige botaniske hage, Kew Garden, ved London. Omkring 2500 av frøene spirte. Stiklingene ble brakt til Ceylon og Malaysia, hvor de ble omplantet. Hva ble resultatet?

I dag kommer omkring 85 prosent av verdensproduksjonen av naturgummi fra den sørøstlige delen av Asia, og Malaysia er det viktigste produsentlandet. Det finnes også gummiplantasjer i Afrika, særlig i Liberia og Nigeria.

Syntetisk gummi

Den store etterspørselen etter gummi under de to verdenskrigene førte til at en oppfant syntetisk gummi, som ble framstilt med kull og olje som de viktigste bestanddelene. Ordet «syntetisk» betyr «sammensatt». Noen av disse syntetiske produktene er i visse forbindelser bedre enn naturgummi.

Neopren er en syntetisk gummi som er spesielt motstandsdyktig mot olje, bensin, sollys og oson. «Arktisk» gummi blir ikke så hard og sprø i kaldt vær. Gummitypen «Coral», som framstilles av Firestone, skal være praktisk talt en kopi av naturgummi.

Gummien har vært et nyttig produkt for menneskene i mange år. Den er enda et vitnesbyrd om den store visdom og omsorg som er blitt lagt for dagen av vår Skaper, som har tilveiebrakt en overflod av naturprodukter til gagn for oss mennesker.

[Bilde på side 6]

Gummisamler skjærer snitt i gummitre. Lateksen samles opp i blikkskåler

[Bilde på side 7]

Gummiball lages over røyk. Karbonsyren bidrar til at gummien koagulerer