Et valg mellom to slags kjærlighet
INSTRUKTØRENS stemme drønnet gjennom høyttaleranlegget: «Kutt! Vi tar scenen én gang til, folkens. Og denne gangen prøver vi å få litt mer liv i det. Få tilskueren til å føle seg litt urolig, som om han kunne bli Draculas neste offer!»
Det var juli 1973, og vi var i London for å gjøre opptak til filmen Vampira. Jeg spilte den kvinnelige hovedrollen mot den kjente filmstjernen David Niven. Jeg sto ved mine drømmers mål.
Helt siden jeg gikk ut av skolen, hadde alt det jeg foretok meg, vært rettet mot det mål å bli en dyktig entertainer. I 1966, da jeg var ferdig med skolen, ble jeg med i en sanggruppe som ble kalt Doodletown Pipers. Vi reiste rundt i USA, Canada og Puerto Rico og opptrådte på noen av de mest kjente nattklubbene og teatrene. Men i 1968 forlot jeg gruppen på jakt etter større oppgaver.
George Schlatter, produsenten for Laugh-In, som da var USA’s mest populære fjernsynsprogram, ville at jeg skulle bli en av hans «skrullinger», som han i en kjærlig tone kalte ensemblet. Jeg var akkurat i ferd med å komme til krefter etter en bilulykke hvor en venn av meg var blitt drept, og var fremdeles svært deprimert. Dette var akkurat det jeg trengte for å komme i gang. I en hel sesong ble jeg kjent for millioner av fjernsynsseere som «Bikinipiken».
Tilbudene begynte å strømme inn. I 1969 tok Bob Hope meg med på sin årlige tur til Vietnam, hvor vi opptrådte for troppene. Senere opptrådte jeg i Las Vegas sammen med slike entertainere som Eddie Fischer, Alan King og Buddy Hackett. Jeg hadde et 30 minutter langt nummer som besto av sang, dans og små sketsjer.
En dag i 1973 fikk min manager en telefonoppringning fra London. Jeremy Lloyd, en av dem som skrev for Laugh-In, hadde skrevet et manuskript til en film som skulle være en grøsserparodi, og ville ha meg til å spille hovedrollen. Han mente at bare jeg kunne spille rollen som Vampira, Draculas hustru. Jeg tok begeistret imot tilbudet. Dette var min store sjanse. Jeg hadde vært med i to ubetydelige filmer tidligere, men ikke i noe sånt som dette.
Opptakene skulle gjøres i England og ville ta cirka to måneder. I begynnelsen av juli pakket jeg derfor sakene mine og reiste av sted. Lite ante jeg da hvilke gjennomgripende forandringer som ville komme til å skje med meg, og hvilke vanskelige avgjørelser jeg skulle bli nødt til å treffe.
Begynnelsen til en ny kjærlighet
Snart hadde jeg fått nye, gode venner, som jeg følte meg enda mer knyttet til enn til min egen familie. Misforstå meg ikke. Jeg er så heldig å ha en enestående familie, og alle i familien er nær knyttet til hverandre. Jeg vokste opp med en far som forsørget og veiledet meg og brødrene mine, og en mor som hadde omsorg for oss på alle måter. Men disse nye vennskapene hadde åndelige dimensjoner. Det hele kom i stand på grunn av min kusine Peggy.
Peggy hadde også jobbet i underholdningsbransjen og hadde levd et nokså fritt liv, slik folk i den bransjen ofte gjør, uten å ta hensyn til vedtatte regler og normer. Men plutselig, i 1972, ble hun radikalt forandret. Hun hadde begynt å studere Bibelen. Jeg var imidlertid skeptisk og holdt øye med henne en lang tid, for jeg tenkte at denne forandringen sikkert ikke ville vare. Men den gjorde det, og til slutt gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med henne for å finne ut hva det hele dreide seg om.
Vi hadde bare studert tre-fire ganger da jeg fikk telefonoppringningen fra London. Peggys siste ord til meg da jeg dro, var: «Fortsett å studere.» Dagen etter at jeg hadde kommet til London, en mandag, ringte jeg til Jehovas vitner. Den mannen jeg snakket med, var svært hyggelig. Han noterte de opplysningene jeg kom med, og lovte at noen skulle sette seg i forbindelse med meg.
Una ringte samme dag. «Du må komme bort til oss i kveld,» sa hun. «Vi skal forberede oss til Vakttårn-studiet.» «Vakttårn-studiet»? Jeg skjønte ikke hva det var hun snakket om, men lovte å komme.
Det var en hel del unge mennesker der. Robin og Una har fire barn, og tre av dem er omtrent på min egen alder. De bokstavelig talt adopterte meg, skjønt jeg fortsatte å bo på hotellet. Jeg spiste ofte middag hos dem og hjalp til med oppvasken etterpå. Jeg ble tatt imot som et medlem av familien, og det gjorde dypt inntrykk på meg.
Una studerte Bibelen med meg ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg syntes det var helt fantastisk å få vite hva Guds hensikter er, og lære om de velsignelser hans rike om kort tid skal innføre over hele jorden. Og tenk at Gud er en virkelig person, og at han har et personlig navn, Jehova! (Sl. 83: 19, NW) Jeg ble så begeistret for alt dette at jeg begynte å snakke med alle dem jeg arbeidet sammen med.
Una fortalte at Jehovas vitner skulle ha et internasjonalt stevne på Twickenham Stadium 1. til 5. august, og oppmuntret meg til å komme. Pussig nok var dette de eneste dagene i hele den måneden jeg hadde fri. Så jeg dro på stevnet.
Over 70 nasjonaliteter var representert, og de tilstedeværende hilste på hverandre som om de skulle ha kjent hverandre bestandig. Og det var ingen politimenn å se. Det var ikke noe søppel på bakken, ingen som skubbet eller dyttet eller bante, og likevel var det over 50 000 til stede! Det var helt utrolig! Jeg hadde aldri før vært i slike omgivelser. Og foredragene var veldig interessante, for ikke å snakke om de bibelske skuespillene.
Da jeg kom tilbake på arbeidet, skyndte jeg meg inn på sminkerommet og skravlet i vei om det jeg hadde sett og lært. Alle forsvant. Men jeg fortsatte ufortrødent å snakke om dette med alle som ville høre. Jeg var overbevist om at hvis det virkelig fantes en sann religion, ville den frambringe slike mennesker som Jehovas vitner. Jeg hadde begynt å elske ikke bare disse menneskene, men også den Gud som de representerte.
En annen slags kjærlighet
«Kan du flytte deg litt over til venstre, er du snill? Jeg vil gjerne ha lyset rett på det vakre ansiktet ditt.» Det var D—, filmfotografen. Alt det publikum ser på lerretet, er det han som har fotografert.
Jeg hadde ikke lagt spesielt merke til D— før den ettermiddagen. Han hadde bare en sjelden gang snakket til meg fra sin plass bak det store kameraet. Men plutselig, ettersom han fortsatte å stikke hodet fram bak kameraet, «la jeg merke til ham» for første gang. Han var virkelig svært tiltrekkende — høy, mørk og pen!
Jeg har alltid følt meg tiltrukket av eldre, modne menn — den rolige, ensomme typen. Når jeg tenker over det, var D— den eneste mannen i hele gruppen som ikke hadde gjort tilnærmelser overfor meg. Det gjorde ham naturlig nok ekstra fascinerende i mine øyne. Det var dessuten en alminnelig oppfatning at han var en av de dyktigste filmfotografene i Europa.
En ettermiddag ikke så lenge etterpå inviterte D— meg på en cocktail i en «pub» i nærheten. Hvis jeg skal være helt ærlig, var det forresten jeg som ordnet med invitasjonen; jeg var nokså freidig. Mannen var utrolig sjenert — en annen egenskap som jeg syntes var tiltalende. Den ene dagen etter den andre spiste vi lunsj sammen og lo og snakket sammen om de mest ubetydelige ting — det spilte ingen rolle, bare vi var sammen. Om kveldene fortsatte jeg å studere Bibelen.
Så begynte jeg å komme inn på bibelske emner. Hver dag fortalte jeg ham begeistret om de vidunderlige ting Gud har lovt dem som tjener ham, og hvordan Gud skal gjøre hele jorden til et paradis. D— hørte alltid nøye etter og nikket bekreftende hver gang jeg spurte om han ikke kunne tenke seg å leve under slike forhold.
Vi spiste på de dyreste restaurantene i Europa. Det spilte ingen rolle hva det kostet. Og alltid hadde han med seg vakre, utsøkte gaver til meg. Jeg hadde aldri truffet en slik mann før! Han var vennlig, gavmild, kjærlig og omtenksom. Hans milde humor var typisk engelsk — svært sjarmerende. For første gang i mitt liv begynte jeg å tenke alvorlig på å gifte meg. Når jeg var sammen med ham, var jeg fullkomment lykkelig.
Det var en lørdag ettermiddag i august mens vi reiste med båt nedover Themsen, at D— fridde. Min første tanke var: «Så vidunderlig det kommer til å bli å leve sammen i paradiset for bestandig!» Jeg husket Bibelens løfte: «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig.» — Sl. 37: 29, NW.
Begge former for kjærlighet blir sterkere
Filmen var ferdig innspilt i september, og jeg dro hjem til Los Angeles for å ordne forskjellige ting. Vi skrev regelmessig til hverandre, minst tre ganger i uken. Nå da D— var så langt borte, innså jeg enda tydeligere hvor forelsket jeg var i ham. Men samtidig ble jeg mer oppslukt av mitt studium av Bibelen og var mye sammen med vitnene i den lokale menighet.
Frank og Annette, som studerte Bibelen med meg i Statene, var heltidsforkynnere, og snart brukte jeg mye av min tid sammen med dem i forkynnelsen. Det var virkelig et givende arbeid. De brevene jeg skrev til D—, dreide seg derfor først og fremst om det jeg snakket med andre om. Hvor fint vil det ikke bli, kunne jeg skrive, når Guds rike kommer og Guds vilje skjer på jorden, slik Jesus lærte sine etterfølgere be om! (Matt. 6: 9, 10) Når Guds rike kommer, skal det gjøre ende på alle de nåværende regjeringsformer, forklarte jeg, for Bibelen sier: «Himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, . . . det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» (Dan. 2: 44) Når så Guds styre er blitt innført, skal Gud «tørke bort hver tåre av [folks] øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». — Åpb. 21: 4.
Disse løftene hadde etter hvert kommet til å bety så mye for meg, og jeg ønsket så inderlig at D— skulle begynne å studere Bibelen, slik at han også kunne lære å tro på dem. Jeg sendte ham Robins adresse og telefonnummer. Men det viste seg at D— aldri gjorde noe forsøk på å komme i kontakt med Robin, og det syntes jeg var veldig leit.
Den 5. januar 1974 symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt. Cirka tre måneder senere kom D— til Statene. Han arbeidet med en film, og når den var ferdig innspilt, var det meningen at jeg skulle bli med ham tilbake til England. Han hadde kjøpt et slott og truffet forskjellige andre arrangementer med tanke på vårt ekteskap.
Tanken på å treffe ham igjen ga meg nesten et sjokk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bønnfalt Frank om å bli med meg, for jeg hadde virkelig begynt å bli urolig fordi D— ikke viste noen interesse for åndelige spørsmål. Frank forklarte meg på en taktfull måte at jeg måtte ordne opp i situasjonen selv og treffe en avgjørelse på grunnlag av min kunnskap og min kjærlighet til Guds rettferdige lover og prinsipper. Han forsikret meg om at Jehova ville være med meg. — 1 Kor. 10: 13.
Det gikk nøyaktig slik som jeg hadde tenkt. I det øyeblikk jeg fikk se D—, begynte hjertet mitt å dunke høyt og fort. Jeg var sikker på at alle kunne høre det. (Høys. 4: 9, NW) Den samme følelsen var der fremdeles — ingen tvil om det! Han strakte armene ut og gjorde seg klar til å få en varm omfavnelse. Jeg rakte straks fram høyre hånd . . . og vi håndhilste. D— fikk et forundret uttrykk i det pene ansiktet sitt!
Jeg sier klart fra hvor jeg står
D— tok meg med ut til lunsj for at vi skulle legge de endelige planer. Jeg var fast besluttet på at vi skulle gå på en restaurant som var godt opplyst og full av folk. Vi havnet faktisk på en fortauskafé.
«Det har skjedd en god del siden sist vi var sammen,» sa jeg. «Jeg har skrevet til deg om min nye tro, og du vet at vi må leve etter Jehovas normer for å kunne ha hans gunst. Jeg vil derfor snakke nå, og jeg vil sette pris på at du lar meg fullføre det jeg må si, uten å avbryte meg.»
Jeg forklarte så at ekteskapet er innstiftet av Gud, og at hans lover må respekteres for at et ekteskap virkelig skal kunne bli lykkelig. (1 Mos. 1: 27, 28; 2: 22—24; Matt. 19: 4—6) Jeg fortalte ham også at hvis jeg skulle være lydig mot Jehova, kunne jeg bare gifte meg med en som selv tjente den sanne Gud. Bibelen sier at de kristne må gifte seg «i Herren», og: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke?» — 1 Kor. 7: 39; 2 Kor. 6: 14.
Jeg understreket dessuten enda en gang Bibelens normer for ugifte mennesker. De har ingen rett til å ha seksuell omgang; det er et privilegium som er forbeholdt dem som er gift. (Heb. 13: 4) Jeg forklarte også at Bibelen advarer mot urenhet og løsaktig oppførsel. — Gal. 5: 19—21.
Hele formiddagen hadde jeg bedt om at Gud måtte hjelpe meg til å forklare alt dette. Og hvor takknemlig var jeg ikke nå for at jeg hadde klart å huske alt det jeg ville si! Men nå måtte D— tilbake på arbeidet. «La oss spise middag sammen i kveld,» sa han. «Da kan vi snakke mer sammen. Det er så mye jeg ennå ikke forstår.» Han virket så oppriktig.
Mens jeg kjørte langsomt hjemover, var jeg nokså fornøyd med meg selv. Men jeg var svært skuffet over D—. Jeg hadde håpet at han ville si: «Når kan jeg begynne å studere Bibelen?» Jeg ba derfor til Jehova om at han om nødvendig måtte fjerne den kjærlighet jeg følte for denne mannen, fra mitt hjerte.
Glad for den avgjørelse jeg traff
Kl. 19.30 ringte D— for å si at han ville komme og hente meg. Jeg var fast besluttet på å finne ut nøyaktig hvilke intensjoner han hadde, før jeg foretok meg noe mer. Jeg insisterte derfor på at han skulle si hvorfor han aldri hadde satt seg i forbindelse med Robin for å studere Bibelen, og hvorfor han i alle sine brev aldri hadde skrevet noe om de åndelige spørsmål som jeg hadde skrevet så mye om. Jeg sa at han måtte si det som det var, eller glemme det hele — vårt forhold og alt. Det ble en lang pause.
Til slutt sa han: «Hvis jeg fortalte deg grunnen, ville du fly i taket.» Det ble en pause igjen, men da jeg ikke ville gi meg, kom han så til slutt med det: «Jeg går i en spiritistisk kirke; jeg har gått der i flere år.»
Han fortalte at han i de siste 20 årene regelmessig hadde vært i nær kontakt med sin døde far. Han trodde at hans far levde videre som en ånd, og at det var faren han snakket med. Han sa i virkeligheten at han egentlig ikke trodde på Gud.
Jeg ble helt lamslått! I alle disse månedene hadde han skjult for meg hva han virkelig trodde. Han skjønte at jeg ikke ville gifte meg med ham hvis jeg fikk vite det. Jeg følte at jeg var blitt ført bak lyset. Hvor nære på var det ikke at jeg hadde innledet et forhold som aldri kunne føre til det jeg ønsket meg av ekteskapet — det som Robin og Una og Frank og Annette hadde oppnådd! Mens jeg satt der og hørte på, begynte alle de følelser jeg hadde hatt for ham, å forsvinne.
Jeg begynte så å snakke med ham som om han skulle være en jeg hadde truffet ved en dør i forkynnelsesarbeidet. Jeg forklarte hvilken alvorlig fare han befant seg i i åndelig henseende, og forklarte hvem som står bak spiritismen. Jeg sa at hans døde far ikke er ved bevissthet, og at ingen del av ham lever noe annet sted. Bibelen sier: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting.» — Pred. 9: 5; Esek. 18: 20, eldre norsk overs.
Jeg forklarte at det ikke var faren han snakket med, men en ond ånd som etterlignet farens stemme. (2 Kor. 11: 14, 15; Ef. 6: 11, 12) Og jeg understreket særlig sterkt at det finnes en sann Gud, og at uansett hva D— tidligere hadde gjort, ville Jehova med glede ta imot ham hvis han vendte seg til ham med et oppriktig ønske om å tjene ham. — Es. 55: 7.
Da jeg hadde sagt adjø og lagt på røret, takket jeg straks Jehova for hans vise prinsipper, som hadde beskyttet meg mot å begå en alvorlig feil som jeg ville ha angret på resten av livet. D— gjorde flere forsøk på å fortsette forbindelsen, men jeg har aldri truffet ham siden. Hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg holdt fast ved min beslutning om å adlyde Bibelens ord om at de kristne må gifte seg ’bare i Herren’! — 1 Kor. 7: 39.
En uventet utvikling
Det var omtrent på denne tiden jeg fikk en oppringning fra det amerikanske kringkastingsselskap. Flere måneder tidligere, før jeg ble døpt, hadde jeg innspilt et prøveshow, og nå ville de sende det som et fast program. Jeg var følgelig kontraktbundet til å spille rollen som Christie Love. Ettersom jeg var juridisk forpliktet til å gjøre det, gjorde jeg det, men jeg nektet å spille noen scener som var et brudd på bibelske prinsipper. New York-avisen Sunday News skrev om dette:
«Da innspillingen begynte, ville hun ikke være den harde, sexy Christie Love-skikkelsen. Hun forlangte at det ikke skulle være noen voldshandlinger i manuskriptene. Hun ville ikke være med på å lyve i forestillingen, trass i at Christie Love som en forkledd politibetjent måtte føre andre bak lyset for å være effektiv. Hun ville ikke heve stemmen mot en overordnet. Hun insisterte på å være sømmelig til alle tider og undertvang sin naturlige sensualitet.»
Showet gikk i 26 uker. Noen ganger var timeplanen hektisk når jeg skulle spille inn ukens timelange show, men alle var innforstått med at jeg skulle slutte kl. 17 de kveldene jeg skulle overvære kristne møter — uansett hvordan situasjonen var. Det sto i kontrakten. Jeg gikk aldri glipp av møtene, og trass i den strenge timeplanen brukte jeg en god del tid i forkynnelsesarbeidet.
Et rikt, lykkelig liv
Jeg kan oppriktig si at jeg er lykkelig i dag. Jeg har mange gode venner og har hatt en rekke interessante opplevelser. Én av dem er at jeg fikk være med på å gjøre offentligheten kjent med den fryktelige forfølgelsen av Jehovas vitner i Malawi og i Benin. Og siden i fjor har jeg vært alminnelig pioner, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt. Det er en stor glede for meg at tre av dem som jeg har studert Bibelen med, har innvigd sitt liv til Jehova og er blitt døpt.
Jeg er overbevist om at det er til vårt eget beste å følge Guds Ords veiledning. For meg har det ført til at jeg kan stå fram for Gud med en god, ren samvittighet. Jehova er trofast, og vi kan ikke oppnå annet enn velsignelser ved å følge hans kjærlige veiledning. — Innsendt.
[Bilde på side 20]
Jeg opptrådte mange ganger i radio og fjernsyn for å gjøre offentligheten kjent med forfølgelsen av Jehovas vitner i Afrika