Yrkeskvinnenes problemer

AVISENE forteller ofte om kvinner som har spennende og godt betalte stillinger som før var nesten utelukkende forbeholdt menn. Kvinner er blitt statsministere, regjeringsmedlemmer, aksjemeglere, ledere av egne fjernsynsprogrammer og så videre. Men det store flertall av kvinnene tilhører lavtlønnsgruppene og har lavstatusyrker med liten sjanse til å bli forfremmet.

Faktum er at situasjonen ser ut til å bli verre og ikke bedre for kvinnelige arbeidere, trass i juridiske seirer og lover som forbyr diskriminering av kvinner i arbeidslivet. «Framskritt? Hvilke framskritt?» spurte den amerikanske kvinneorganisasjon i 1976. «Det går bakover med oss. Situasjonen holder seg ikke engang på samme stadium.»

Statistiske undersøkelser viser at det fremdeles er stor forskjell mellom menn og kvinner hva lønnsforhold angår. Over 80 prosent av alle amerikanske yrkeskvinner tjener mindre enn 10 000 dollar i året, mens bare 38 prosent av alle menn tjener så lite. Her i landet lå kvinnenes timefortjeneste i industrien i 1975 cirka 22 prosent under mennenes, noe som skyldtes plasseringen i lønnsgrupper. En undersøkelse som har vært foretatt i New York, viste at over to tredjedeler av de nye kvinnelige arbeidstagere fra nå av og fram til 1985 vil komme til å tilhøre lavtlønnsgruppene og følgelig ha betraktelig lavere inntekt enn mennene.

Dette betyr at en kvinne som håper å få seg en interessant, godt betalt stilling som kan gi henne økonomisk uavhengighet, sannsynligvis kommer til å bli skuffet. Hun vil trolig få en underordnet stilling og bli satt til å utføre mekanisk arbeid, og hvis hun må betale noen for å se etter barna mens hun er på arbeidet, vil selve fortjenesten bli minimal, hvis hun i det hele tatt tjener noe på det. Som oftest fører jo arbeid utenfor hjemmet også med seg andre utgifter: transport, lunsj på arbeidsplassen, arbeidstøy, mat som det er lettvint å tilberede, og som derved også er dyrere, og så videre — alt dette kan gjøre et kraftig innhogg i lønningen.

Problemer på arbeidsplassen

Selve miljøet på arbeidsplassen kan ofte gå hardt ut over en kvinnes nerver. Mange liker ikke den bakvaskingen, smiskingen, konkurransen og uærligheten som i mange tilfelle preger forretningsverdenen. Det moralske klima er heller ikke alltid særlig oppbyggende. Mange kvinner er blitt plaget på arbeidsplassen av mannlige kolleger og arbeidsgivere.

En undersøkelse som ble foretatt i USA vedrørende dette spørsmålet, viste at 92 prosent av de kvinnene som ble spurt, mente at seksuelle tilnærmelser på arbeidsplassen var et alvorlig problem, og hele 70 prosent sa at de personlig hadde erfart det. Undersøkelsen viste at slike plager, som kvinnene beskrev nærmere som lystne sideblikk og øyenflørting, klemming og klyping, at menn stadig stryker seg inntil kroppen deres, seksuelle forslag med trusel om at de vil miste jobben hvis de ikke går med på dem, og i ytterliggående tilfelle tvungen seksuell omgang, forekommer overalt, uavhengig av type arbeid, alder, ekteskapelig stilling og lønnsnivå.

Hva med hjemmet?

Et annet problem for mange yrkeskvinner er at det arbeid de har utenfor hjemmet, gjør dem helt utkjørt. Men når de kommer hjem, er det fremdeles mange oppgaver som ligger og venter på dem. Det at de påtar seg den ekstra byrde å arbeide utenfor hjemmet, fører slett ikke alltid til at mannen hjelper mer til hjemme enn han gjorde før hustruen begynte å arbeide.

Tenk for eksempel på en undersøkelse som ble foretatt blant kvinnelige leger i Detroit i Michigan i 1976. Den viste at foruten å være lege på heltid sto tre av fire av disse kvinnene for familiens matlaging, innkjøp, stell av barna og forvaltning av økonomien. To tredjedeler av dem hadde noe hjelp i huset et par dager i uken til å vaske klær og gjøre rent, men den resterende tredjedelen utførte alt husarbeidet selv.

Hvis en kvinne prøver å bære en slik overmenneskelig byrde i lengre tid, kan hun bli fullstendig tappet for krefter. Kvinner som har prøvd å gjøre det, innrømmer åpent at det går ut over husarbeidet. Én yrkeskvinne innrømmer at hun nå tar håndklærne ut av tørketrommelen og bokstavelig talt slenger dem inn i skapet for å spare den tiden det ville ta å legge dem sammen. En annen sier at før pleide mannen å klage hvis hun ikke hadde strøket lommetørklærne hans; nå da hun har begynt å arbeide utenfor hjemmet, er han glad til hvis hun tar dem ut av tørketrommelen og legger dem i skuffen hans.

Hvordan går det med barna?

Selv om mange ektemenn i dag er villige til å tolerere at hustruen ikke får gjort alt det som de en gang ventet av henne, er det et annet problem som det er vanskeligere for utearbeidende mødre å ignorere — barnas behov. De sier kanskje at det som teller, er kvaliteten av den tiden de tilbringer sammen med barna, og ikke kvantiteten, og det er noe i det. Men en utearbeidende mor kan bli så utkjørt at det går ut over både kvantiteten og kvaliteten av tiden.

Forfatterne av en bok som oppfordrer husmødre til å gå ut i arbeidslivet, er klar over dette problemet, og de kommer derfor med følgende forslag med hensyn til hva mødrene kan gjøre når de kommer hjem og blir tatt imot av barn som vil fortelle dem om hvordan de har hatt det i løpet av dagen: «Si til disse yndige små at de må tie stille til mor har fått 15 minutter for seg selv på rommet sitt for å komme seg til hektene, skifte og kanskje raskt ta seg et glass martini. Lås døren hvis det er nødvendig, for dette er en svært viktig del av en arbeidende mors timeplan.»

Problemet med dette rådet er at moren kanskje gjør den erfaring som noen har gjort, nemlig at når hun endelig har tid til å snakke med barna, har de trukket seg tilbake fra henne. Deres iver etter å fortelle moren om det som er viktig for dem, er blitt borte og er blitt erstattet av en taus mur.

Én psykiater som har spesialisert seg på karrierekvinnenes følelsesmessige konflikter, sier at barna ganske enkelt ikke liker at moren arbeider. «Barna klager sjelden over at faren er borte fra hjemmet, men de gir ofte uttrykk for at de er sinte på moren fordi hun er borte,» hevder han. «De mener at moren bør være bare deres.»

Denne psykiateren hevder at karrierekvinnene på grunn av kvinnenes frigjøringsbevegelse ikke lenger tåler noen form for avhengighet. Han sier: «For dem som har barn, vil det si at de venter at barna skal vokse opp så snart de er født. De vil at barna skal være mer lik dem selv — oppfinnsomme, snarrådige og uavhengige. Og barna er ikke forberedt på det.»

Det er dessuten ikke bare små barn som trenger oppmerksomhet. En mor og husmor som har to voksne barn og en 16-åring som alle fremdeles bor hjemme, peker på det. Hun sier: «En må mase på barna for å vise dem at en virkelig er interessert i dem og i det de har opplevd i løpet av dagen. De forteller det ikke uten videre. Og hvis en ikke er hjemme for å snakke med dem om disse tingene, kommer de til å finne noen andre å betro seg til. Hvordan kan en vite at de ikke velger å betro seg til en umoralsk eller umoden person?»

Denne moren sa videre: «To piker her i nabolaget hvis mødre er yrkeskvinner, kommer ofte hit på besøk etter skoletid og er her til det er kommet noen hjemme hos dem. De forteller meg ting som de aldri forteller sine mødre. Når jeg foreslår at de skal gjøre det, sier de at mødrene har det altfor travelt til å høre på dem.»

Problemer som følger med suksess

Noen kvinner gjør virkelig suksess i forretningsverdenen. De tjener svært godt, øver stor innflytelse og blir sett opp til og respektert av sine kolleger. Men deres arbeid medfører ofte overtid og reising. For en mor betyr dette at hun må forlate ikke bare barna, men også mannen. Hvis hun ikke vil arbeide overtid eller foreta reiser, kan det bety at hun mister stillingen sin.

Én kvinne som har en overordnet stilling i et tidligere mannsdominert yrke, må tilbringe over 30 prosent av sin tid på reiser. Hun har også to små tvillingdøtre. Hvordan har hun ordnet seg? Hun har daghjelp, og når hun er ute på reiser, passer mannen barna når han kommer hjem fra jobben. Når hun reiser, er en vanlig arbeidsdag fra klokken seks til klokken 23. Selv om hun hadde vært i nærheten av barna, ville hun altså ikke ha hatt noen mulighet til å ta seg av dem.

For en virkelig «karrierekvinne» må nødvendigvis hjemmet og familien komme på annenplass, for, som antropologen Margaret Mead sier: «Den stadige omsorg for små barn og en mann og det arbeid som er å gjøre i et hjem, er som oftest uforenelig med en karriere, som er tilrettelagt for enslige. En god hustrus og mors livsstil står i skarp kontrast til livsstilen til en dyktig vitenskapsmann, kunstner eller sjef.»

Forsøk på å kombinere en karriere og omsorgen for en familie har ofte fått katastrofale følger. En kvinne hvis ekteskap ble oppløst, sier: «Arbeidet mitt var nesten blitt som en elsker for meg. Når jeg sier at min karriere har en svært viktig plass i mitt liv, er det fordi den er mitt liv.»

Også yrkeskvinner som ikke har noe ønske om å gjøre karriere, må innse hvilken virkning deres yrke kan ha på deres ekteskap. En kvinne som gikk ut i arbeidslivet etter 20 år som hjemmeværende husmor, sier: «Jeg tror at min mann savner meg veldig hjemme . . . Og nå blir jeg nokså irritert når han roper: ’Kom og hjelp meg med å pakke kofferten!’ Jeg tenker: ’Pakk den selv!’ Sånn tenkte jeg aldri før. Det var alltid en glede for meg å hjelpe ham, for jeg følte at det var min oppgave.»

Dette bringer oss tilbake til spørsmålet: Hvor er kvinnens plass? I hjemmet? På en arbeidsplass? Hva er hennes viktigste oppgave?