Et blikk inn i Egypts fortid

«HVORDAN sier dere ’pyramider’ på arabisk?» spør jeg idet jeg setter meg inn bak sjåføren i en drosje i Kairo. «Hvor mange pyramider?» får jeg til svar. Ettersom jeg bare vil ha en opplysning og ikke noen ordduell, svarer jeg: «Det spiller ingen rolle!» «På arabisk kan vi ikke si én pyramide, pyramider, to pyramider eller tre pyramider, slik som på andre språk,» forklarer han. «Dere har ett ord for entall og ett for flertall. Men på arabisk har vi ett ord for én, ett ord for to og enda ett ord for tre eller flere.»

Drosjen snor seg framover gjennom strømmen av kjøretøyer, menn i lange, flagrende gevanter og godt tildekte kvinner med små barn over skulderen. Det kryr av hunder og geiter, og støvet virvler opp omkring oss. Vi nærmer oss Gizeh-sletten.

Plutselig får jeg øye på dem! Jeg trenger hodet, skuldrene og hele overkroppen ut av det åpne vinduet. Det er nesten utrolig at jeg nå med egne øyne ser det eneste som er igjen av oldtidens sju underverker — pyramidene. De tre pyramidene ved Gizeh ble bygd av Kheops, Khefren og Mykerinos.

Jeg fomler med de ukjente egyptiske piastrene og betaler sjåføren, og så står jeg plutselig i den eneste skyggen som er å se. Det er skyggen fra en høy arabisk guide. Han sier at han skal ta meg med inn i den store pyramiden, Kheopspyramiden, og så opp på toppen av den. Han begynner straks å gå med lange skritt gjennom sanden. Jeg trasker i hælene på ham og setter pris på at han rekker meg en hjelpende hånd når vi tar fatt på de 17 meterne opp til inngangen.

Inne i pyramiden

Innenfor er det mørkt, men ikke kjølig, som en kanskje skulle tro. Det er dårlig luft og stekende hett. Vi krøker oss sammen mens vi går nedover en lang sjakt som er knapt en meter bred og ikke mer enn 1,2 meter høy. Den ligger i en vinkel på 26 grader. Vi følger den cirka 20 meter nedover og svinger så oppover nesten 40 meter i den samme 26 graders vinkelen.

Det eneste jeg kan se foran meg, er den brede ryggen til guiden. Men så er han plutselig borte. Han har gått inn i det rommet som jeg nå kommer til. Det er i flere hundre år blitt kalt «dronningkammeret», men denne benevnelsen er helt feilaktig. Det har aldri ligget noen dronning her, og det har heller ikke vært meningen. Det er i virkeligheten det andre av tre gravkammer som ble bygd i pyramiden til faraonen. Det første kammeret ligger nede i fjellet under pyramiden. Men hva skulle kongen med tre gravkammer? Det ser ut til at kong Kheops i de 23 årene han regjerte, kom til at hverken det første eller det andre gravkammeret passet hans stadig mer majestetiske normer. Dette rommet, rom nummer to, som måler 5,7 X 5,2 meter, ble derfor stående uferdig mens steinhoggerne arbeidet ovenpå, på det rommet hvor kongens mumie med tiden ble anbrakt.

Vi går tilbake samme vei som vi kom, og svinger oppover til det store galleriet. Det er deilig å kunne rette ryggen igjen. Jeg er varm og klam og føler at svetten svir i øynene. Det store galleriet er forholdsvis rommelig (8,5 meter høyt og 46,6 meter langt), og det føles derfor som om den dårlige luften er litt friskere her.

Guiden kommer tilbake og hjelper meg opp det høye trinnet til den øverste delen av galleriet. Vi må igjen krype sammen og gå én og én gjennom en smal passasje. Da vi har tilbakelagt omtrent en tredjedel av den, utvider den seg oppover og utover og danner et forværelse.

Det føles som en antiklimaks å komme inn i det store rommet (10,4 × 5,2 meter) hvor Kheops’ balsamerte legeme en gang ble anbrakt. Granittsarkofagen, som mangler lokket, er ikke anbrakt midt i rommet.

Er det en vind vi føler? Ikke akkurat, men luften er annerledes her. Er det mulig at nesen min, som lenge har reagert på den stinkende luften, merker at luften blir friskere? Guiden går tvers over rommet og vinker på meg for at jeg skal følge etter. Han peker på en luftsjakt. Jeg smiler. Det ville nesen min også ha gjort, hvis den hadde kunnet.

Vi går nå tilbake til det store galleriet. Da det ble bygd, ble det lagret svære steinblokker i det som skulle brukes til å forsegle sjakten rett under det. Etter at faraonen var blitt begravd, og etter at de sørgende og prestene hadde forlatt pyramiden, lot arbeiderne steinblokkene falle ned i den trange sjakten. Ja, denne smale tunnelen ble en kjempemessig «lås», i og med at steinblokkene sperret inngangen. Men hvordan kom arbeiderne seg ut? Jo, de hadde bygd en primitiv tunnel som de kunne ta seg ut gjennom forbi steinblokkene. Denne passasjen ble forseglet med store, flate steiner for at den ikke skulle oppdages.

Opp på toppen

Vi har nå kommet utenfor og er klar til å klatre opp på toppen av pyramiden på utsiden. Selv om pyramiden kanskje kan se trappeformet ut, er det å klatre opp på toppen absolutt ikke som å gå opp en trapp. Hver steinblokk er cirka en meter høy. Sanden og vinden har imidlertid slitt ned mange av dem, og i århundrenes løp har vandaler ødelagt andre. Guidene har lagt opp spesielle ruter som slynger seg oppover pyramiden. Men mange steder har en ikke annet å gjøre enn å sette det ene kneet på en blokk og heise seg opp på enda en avsats. Vi tar mange pauser. Synet av Kairo borte i horisonten og ørkenen rett nedenfor kan ta pusten fra en. Vinden, som føles som et tynt slør, er varm og tørr. Likevel klarer den ikke å fjerne svetten fra kroppen min.

En time senere er vi endelig på toppen. Guiden står med hendene i siden og føttene godt fra hverandre mens vinden tar et godt tak i klærne hans. Jeg stiller inn kameraet og får toppen av Khefrenpyramiden i bakgrunnen. Ikke bare toppsteinen, men også cirka ti horisontale lag av steiner er blitt fjernet. Pyramiden har følgelig «skrumpet inn» fra en høyde på 146,6 meter til 138,7 meter. Sfinksen langt der nede ser ut som en liten brevpresse som er trykt ned i sanden. Den lille plattformen på toppen, som jeg står på, begynte som en flate på 53 000 kvadratmeter!

Hvorfor fikk byggverkene pyramideform? Det var ikke meningen å oppføre et slags steintelt. Det ser ut som om arbeiderne har fanget solens skrå striper i stein. Innskrifter som ble gjort av arbeiderne, og nyere tids vurdering tyder på at det ikke var slaver som utførte arbeidet, men egyptiske arbeidere som ble utskrevet til det, og at opptil 4000 var på byggeplassen på én gang.

Vi går ned

Men nå er det på tide å komme seg ned. Jeg sitter og dingler med beina og prøver å finne fotfeste på avsatsen nedenfor mens jeg aker meg framover. Det er omtrent på den måten det må gjøres. Cirka en halvtime senere står jeg ved foten av pyramiden og børster den medtatte buksebaken. Og gjett om jeg er tørst!

Den egyptiske limonaden smaker herlig. Det er sitronsaft som er tilsatt aldri så lite vann og en god del sukker. Etter å ha drukket bortimot en liter er jeg fornøyd. Jeg avslår tilbudet om mer og setter kursen mot drosjeholdeplassen.

Trett og sliten kryper jeg inn i drosjen. Vi kjører mot Kairo i en liten menneskelaget tornado av støv og eksos. Skal jeg spørre: Hvordan sier dere hotell på arabisk — ett hotell? — Innsendt.