Hva Frankrike har å tilby sine besøkende
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Frankrike
LA OSS forestille oss et ektepar som vi kan kalle Ray og Cecile. De har i flere måneder holdt på med å planlegge en reise til Frankrike. Ray er svært interessert i fremmede språk og ser fram til å få anledning til å bruke fransken sin, som han nettopp har «frisket opp». Cecile, kan vi tenke oss, stammer fra hugenottene; det forklarer hvorfor hun har et fransk navn. Hun er levende interessert i historie og ser fram til å besøke det landet som hennes protestantiske forfedre i sin tid flyktet fra.
Både Ray og Cecile bruker mye av tiden sin til å studere Bibelen. De har naturligvis satt av tid til de mest kjente attraksjonene i Paris, for eksempel et besøk i Eiffeltårnet, en båttur på Seine med en bateau-mouche (en populær type sightseeingbåt), en spasertur nedover Champs-Elysées og en tur til Place du Tertre på Montmartre for å kikke over skulderen på noen av de kunstnerne som sitter der og maler. De har dessuten bestemt seg for å se i hvert fall noen av de mange stedene i Frankrike som har forbindelse med religionshistorien og Bibelen. De er derfor fylt av spent forventning idet de stiger ut av flyet på den ultramoderne Roissy-Charles-de-Gaulle-flyplassen.
Gode råd ved avdelingskontoret
Etter en god natts hvile bestemmer Ray og Cecile seg for at de først vil besøke Jehovas vitners avdelingskontor. De blir vist rundt på kontoret og Betel-hjemmet, men får vite at trykkeriet og de avdelingene som sender ut blad og litteratur, ligger i Louviers/Incarville (i Normandie), cirka 100 kilometer vest for Paris. Ray og Cecile har tenkt å leie en bil etter at de har sett seg om i Paris. De regner derfor med at de vil få se trykkeriet senere.
Akkurat nå vil de gjerne vite hva som er av interesse for dem som studerer Bibelen, i og omkring Paris. «Først og fremst Louvre,» svarer han som viser dem rundt på Betel. «Men ettersom det er lørdag i dag og det er gratis adgang til Louvre om søndager, vil jeg foreslå at dere heller besøker noen andre interessante steder i dag.»
Latinerkvarteret
De følger forslagene og begir seg først til Latinerkvarteret, Paris’ studentkvarter. For å komme dit tar de buss 72 fra Porte-de-Saint-Cloud til Place du Châtelet. Dermed får de en interessant kjøretur langs Seines høyre bredd. Derfra spaserer de over broen Pont-au-Change til Ile de la Cité, den øya hvor den gamle gallisk-romerske byen Lutetia lå. De fortsetter videre over broen Pont-Saint-Michel til venstre Seine-bredd og oppover Boulevard Saint-Michel, helt til de på venstre hånd kommer til Cluny-museet, som delvis er innredet i det som er igjen av de romerske termene eller badeanstaltene.
I en krypt i underetasjen blir deres interesse vakt av noen steinblokker fra et galliskromersk alter. På skiltet står det på fransk: «Pilier des Nautes.» Alteret har flere hedenske guders navn og en innskrift som sier at det ble bygd «mens Tiberius var keiser», med andre ord på den tid da Jesus var på jorden. «Kom hit, Cecile, og se hva som står her på dette skiltet.» Ray oversetter for henne og forklarer at dette hedenske alteret ble funnet i 1711 under koret i Notre-Damekatedralen. «Tenk på det!» utbryter han. «Den mest berømte katolske kirke i hele Frankrike ble bygd på samme sted som det før lå et hedensk tempel! Det er virkelig betegnende, ikke sant?»
I den samme krypten betrakter Ray og Cecile noen skamferte steinhoder som forestiller Judas konger. Disse steinhodene er det eneste som er igjen av 28 statuer som franske revolusjonære i 1793 rev ned fra Notre-Dame-katedralens fasade i den tro at det var statuer av franske konger. Disse steinhodene fra det 13. århundre må tydeligvis ha blitt begravd med all ærbødighet av en monarkist, og de ble funnet under en gårdsplass i Paris så sent som i april 1977. «Det må jeg si!» utbryter Cecile. «Dette viser virkelig hva folk kan gjøre når de legger kirkesystemene for hat!»
Hugenott-museet
Etter en rask lunsj på en liten restaurant spaserer Ray og Cecile til den imponerende Place du Panthéon, og derfra tar de buss 84 til rue des Saints-Pères. I bakgården i nr. 54 finner de den franske protestantismes eiendommelige lille bibliotek og museum (åpent kl. 14—18 tirsdag—lørdag; i tiden 1. august til 15. september bare om tirsdager). I forskjellige montrer til høyre kan de med stor interesse betrakte et eksemplar av 1520-utgaven av Luthers verk De captivitate babylonica ecclesiae praeludium (Opptakten til [den katolske] kirkens babyloniske fangenskap), et fransk eksemplar fra 1523 av hans skrift Du mauvais usage de la Messe (Om den urette bruk av gudstjenesten) og et eksemplar fra 1561 av Calvins såkalte kristne troslære i engelsk oversettelse, Institutes of the Christian Religion. Alle disse tre var viktige litterære verk i tilknytning til reformasjonen. Ray og Cecile får også se noen gamle protestantiske bibler på fransk som er utstilt her.
På den andre siden av rommet ser de en montre med forskjellige gjenstander og prekensamlinger som hugenottene brukte da de ble tvunget under jorden under forfølgelsene i det 17. og det 18. århundre. Tilbake ved inngangen prøver Ray sine franskkunnskaper på de historiske dokumentene og plakatene som forbyr alle ikke-katolske religiøse møter i Frankrike. Cecile grøsser mens Ray oversetter disse skjendige forbudene. Hun begynner å forstå bedre hvorfor hennes forfedre bestemte seg for å flykte fra landet.
Luften i denne interessante bygningen er nokså innestengt, så Ray og Cecile er glade da de kommer ut i frisk luft og kan spasere nedover rue des Saints-Pères til Seine, hvor de får se det vakre bygningskomplekset Louvre på den andre siden av elven. De tar til høyre og rusler langs kaiene, forbi den bygningen som huser Det franske akademi, og forbi de karakteristiske bodene til les bouquinistes (antikvarbokhandlerne) ved muren langs kaiene, til de kommer fram til den broen som fører over til Notre-Dame.
Notre-Dame
De stanser foran denne gotiske katedralen fra det 12. århundre og ser på midtportalen, som skildrer hvordan sjelene blir veid på «Dommedag». «Etter å ha sett dette kan jeg ikke forstå hvordan en katolikk kan benekte at hans kirke lærer at de fordømte må lide bokstavelig pine i helvete,» bemerker Ray.
Cecile roper på Ray for at han skal komme bort og se på den venstre portalen, «Jomfruens portal». Hun peker på skulpturen over dørene, som forestiller Maria som blir kronet av en engel mens Kristus rekker henne et septer, og sier tørt: «Her har de virkelig framstilt henne som himmeldronningen!» «Ja visst,» svarer Ray, «det passer med alt det andre. Notre Dame betyr ’vår frue’. Hele katedralen er vigd tilbedelsen av himmeldronningen. Men selv den katolske bibeloversettelsen La Bible de Jerusalem identifiserer [i fotnoten til Jeremias 7: 18] himmeldronningen med Istar, en hedensk fruktbarhetsgudinne.»
Ray og Cecile tar nå av til høyre og begir seg av sted til nr. 10 i rue du Cloître-Notre-Dame, hvor Notre-Dame-de-Paris-museet ligger. (Det er åpent bare lørdag og søndag kl. 14.30—18.00.) Dette lille museet er vel verdt et besøk, selv om en ikke skulle rekke å se annet enn en montre til høyre i en gang mellom de innerste rommene. I denne montren finner vi nemlig avdøde kardinal Verdiers «røde hatt» og et skilt som forklarer at kardinalene får en rød hatt av paven som et symbol på at de må være uforferdede, «beredt til å utgyte blod», for å fremme den romersk-katolske kirkes interesser.
Forskjellige dokumenter som er utstilt i montrer eller henger på veggene i det innerste rommet, viser på den ene side hvordan presteskapet samarbeidet med monarkiet og senere med Napoleon, og på den annen side hva som skjedde med presteskapet og kirkens eiendom under den franske revolusjon. «Dette gir en et visst inntrykk av hva som kan skje når profetiene i Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18, går i oppfyllelse på falsk, babylonisk religion, ikke sant?» sier Cecile, idet hun og Ray trette, men tilfreds setter kursen mot hotellet.
Louvre, Versailles og Saint-Germain-en-Laye
Dagen etter, søndagen, bestemmer Ray og Cecile seg for å besøke Louvre. De tar metroen, Paris’ tunnelbane, og går av ved Louvre-stasjonen, som i seg selv er et kunstnerisk mesterverk. Louvre åpner kl. 10. De tilbringer formiddagen på avdelingen for orientalske oldsaker og ettermiddagen på avdelingen for egyptiske oldsaker. Med Bibelen i hånden følger de guiden på sidene 18 og 19 i dette bladet.
Om mandagen leier våre to bibelstuderende venner en bil og tilbringer formiddagen i Versailles. Særlig Cecile, som er godt inne i fransk historie, er ivrig etter å se slottet — et symbol på kongelig luksus, men også det stedet hvor den franske republikk så dagens lys. Ray, som ikke er spesielt fascinert av slott, blir ikke desto mindre interessert da han får øye på tetragrammet (de fire hebraiske bokstavene i Guds navn, Jehova eller Jahve) over alteret i slottskapellet. Mens Cecile beundrer den 75 meter lange Speilsalen, minner han henne om at det var her, 28. juni 1919, at den fredstraktaten som Folkeforbundets pakt ble tatt med i, ble undertegnet. Det gjør inntrykk på Cecile, ettersom De forente nasjoner, Folkeforbundets etterfølger, tydeligvis er bestemt til å spille en viktig rolle i forbindelse med vår tids oppfyllelse av Bibelens profetier.
Bare en kort kjøretur fra Versailles ligger Saint-Germain-en-Laye, som har et vakkert slott, med et svært velordnet museum som inneholder interessante kulturgjenstander fra gallisk-romersk tid. (Det er åpent kl. 9.45—12.00 og 13.30—17.00 alle dager unntatt tirsdag.) Ray og Cecile går rett til sal IX. De slår opp i Bibelen og leser Lukas 19: 43, 44. En modell i liten målestokk, basert på arkeologiske funn, viser hvordan romerne beseiret gallerne i Alesia i år 52 f. Kr. ved å bygge «en befestning . . . med spisse staker» (NW), slik de også gjorde da de beleiret Jerusalem 121 år senere, i år 70 e. Kr. Ovenpå, i sal X, i montre 1, finner de bevis for at gallerne dyrket en treenighet av guder lenge før læren om en treenig Gud ble vedtatt av kristenheten på kirkemøtet i Nikea i 325 e. Kr. Ray og Cecile blir overrasket da de i sal XI får se at det samme gjelder Maria-dyrkelsen. Flere statuer (for eksempel i montre 9) av galliske morgudinner med barn minner dem om alle de bilder og statuer av «madonna med barnet» som en kan se i kristenhetens kirkesamfunn.
Andre steder å se i Frankrike
Etter at Ray og Cecile har holdt på i tre dager med å studere fortiden i og omkring Paris, bestemmer de seg på tirsdagen for å vende tilbake til vår tids kristendom og besøke de to tilbyggene til Betel i Louviers (2, rue des Entrepôts) og det nærliggende Incar ville (8-bis, rue de la Forêt).
De forteller ham som viser dem rundt på Betel, hva de allerede har sett, og spør ham om hvilke andre ting i Frankrike som er av interesse for dem som studerer Bibelen. Han kommer med følgende forslag:
«Hvis dere reiser til Nantes, kan dere kanskje gjøre et opphold i Angers på veien dit. I det gamle slottet der med de mektige festningsmurene henger apokalyps-tapetet, et over 100 meter langt vevd tapet fra det 14. århundre med 68 motiver fra Åpenbaringen. Ettersom du, Cecile, stammer fra hugenottene, vil du kanskje være interessert i å besøke et hugenott-museum i Le Bois-Tiffrais, Monsireigne, i nærheten av Pouzauges, cirka 80 kilometer sørøst for Nantes.
Hvis dere reiser sørover til Toulouse, vil dere innen en radius av 80 kilometer finne mange steder som er proppfulle av religionshistorie. Dere kan jo notere noen av dem, for eksempel Le Mas d’Azil (i nærheten av Sabarat), Montségur (i nærheten av Lavelanet), Carcassonne, Mazamet og slottet Ferrières (i nærheten av Vabre). Noen av disse stedene og mange andre bærer vitnesbyrd om hvordan ’kjettere’ ble utsatt for grusom forfølgelse under spesielle korstog, inkvisisjonen og lignende. Men de stedene hvor protestantene var i flertall, gikk de på ingen måte varsomt fram mot katolikkene!
Hvis dere drar til Marseille, bør dere enten på nedoverreisen eller på tilbakereisen prøve å besøke byen Nîmes. Den kalles Sør-Frankrikes Roma. Den har et godt bevart romersk amfiteater, et tempel fra det første århundre og ruiner etter romerske bad. Et museum (Musée du Vieux Nîmes) har mange historiske gjenstander som har forbindelse med hugenottene. Noen kilometer sør for Nîmes ligger en egenartet middelalderby, Aigues-Mortes. I Constance-tårnet, som er fra det 13. århundre, ble hugenottkvinner på 1700-tallet holdt innesperret (én i 37 år) bare fordi de holdt på sin rett til å komme sammen for å studere Bibelen. Ja, et sted som heter Le Mas-Soubeyran, i nærheten av Anduze, nærmere 50 kilometer nordvest for Nimes, kan dere besøke et hus hvor det ble holdt slike møter ’under jorden’. Det kalles ’Musée du Désert’, og når vi ser hvor forsiktige de som ville lese Bibelen på den tiden, måtte være, tenker vi uvegerlig på de forholdsregler våre kristne brødre må ta for å kunne fortsette å studere Bibelen i de landene hvor vårt arbeid er forbudt i dag.
Det har vært veldig hyggelig å treffe dere, Ray og Cecile, og jeg håper at dere blir fornøyd med de forslagene jeg har kommet med. Bon voyage!»
«Merci beaucoup!» svarer Ray. «Ja, takk for alle de nyttige opplysningene,» tilføyer Cecile. «Jeg hadde aldri trodd at det var så mye av interesse for dem som studerer Bibelen, her i Frankrike.»
[Kart på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Frankrike
LILLE
Louviers
Versailles
PARIS
NANTES
Angers
Pouzauges
GRENOBLE
Anduze
TOULOUSE
Vabre
Nîmes
Mazamet
Le Mas-d’Azil
Carcassonne
Aigues Mortes
MARSEILLE
Lavelanet
[Bilde på side 14]
Frankrike har mer å tilby enn vin, kabareter og Eiffeltårnet
Frankrike og Paris har i mange år vært populære reisemål. Også for dem som studerer Bibelen, er det mye interessant å se og oppleve, og denne artikkelen handler om noen av de stedene som er av særlig interesse for dem.