Hugenottenes flukt til friheten

«Ved kongen og dronningen . . . erklærer vi herved at alle franske protestanter som søker et fristed i dette vårt rike og reiser hit, ikke bare skal få vår kongelige beskyttelse . . . , men vi vil også gjøre oss anstrengelser på enhver rimelig måte for å støtte, hjelpe og bistå dem . . . så deres opphold og tilværelse i vårt rike skal være behagelig og lett for dem.»

SLIK lyder en erklæring fra 1689 som ble gitt av Vilhelm og Maria, kongen og dronningen av England. Men hvorfor måtte de franske protestantene, etter hvert kjent som hugenottene, søke tilflukt og beskyttelse utenfor Frankrike? Hvorfor skulle deres flukt fra Frankrike for omkring 300 år siden interessere oss i dag?

På 1500-tallet ble Europa hjemsøkt av kriger og stridigheter der religion spilte en fremtredende rolle. Frankrike, med sine religionskriger (1562—98) mellom katolikker og protestanter, unnslapp ikke disse problemene. Men i 1598 undertegnet den franske kongen Henrik IV en toleranselov, ediktet i Nantes, som innrømmet de protestantiske hugenottene en viss religionsfrihet. En slik juridisk anerkjennelse av to religioner var noe helt unikt i Europa. For en tid satte dette en stopper for de religiøse urolighetene som hadde gjort stor skade i 1500-tallets Frankrike i over 30 år.

Selv om ediktet i Nantes var ment å være «evig og ugjenkallelig», ble det i 1685 opphevet gjennom ediktet i Fontainebleau. Den franske filosofen Voltaire beskrev senere opphevelsen som «en av Frankrikes store tragedier». I første omgang ble den årsak til at omkring 200 000 hugenotter flyktet til andre land. Følgene ble imidlertid mer vidtrekkende enn som så. Men hva var grunnen til at det tidligere ediktet til fordel for religiøs toleranse ble opphevet?

Motstand fra første stund

Selv om ediktet i Nantes offisielt stod ved lag i nesten 90 år, sier en historiker at det allerede var «døende da det ble avskaffet i 1685». Ediktet hvilte så visst ikke på et solid grunnlag. Det bidrog fra første stund til det som er blitt beskrevet som en «kald krig» mellom de katolske geistlige og det disse omtalte som «RPR» (såkalt reformert religion). Fra ediktet i Nantes ble utstedt i 1598, og fram til omkring 1630 var motstanden mot ediktet sentrert om offentlige debatter mellom protestanter og katolikker og om trossamfunns utgivelse av litterære verker. Men intoleransen hadde mange ansikter.

Etter å ha ført krig mot protestantene fra 1621 til 1629 prøvde de franske myndighetene å lede dem inn i den katolske folden gjennom en rekke tvangstiltak. Denne forfølgelsen ble enda verre under Ludvig XIV, «solkongen». Hans undertrykkende politikk førte etter hvert til at ediktet i Nantes ble opphevet.

Innstramning

Som ledd i innstramningen ble protestantenes borgerlige rettigheter gradvis tatt fra dem. Mellom 1657 og 1685 ble det truffet omkring 300 rettsavgjørelser — ofte foreslått av presteskapet — i hugenottenes disfavør. Disse rettsavgjørelsene angrep alle sider ved hugenottenes liv. For eksempel var en lang rekke yrker, blant annet innenfor medisin, jus og til og med fødselshjelp, forbudt for hugenotter. Når det gjelder jordmoryrket, beskrev en historiker tankegangen slik: «Hvordan var det mulig å betro livet sitt til en kjetter, som hadde som mål å ødelegge den bestående orden?»

Undertrykkelsens åk ble enda tyngre i 1677. Enhver hugenott som ble grepet i å prøve å omvende en katolikk, skulle ilegges en bot på 1000 franske pund. Statlige midler som skrev seg fra urimelig høye skatter, ble brukt som lokkemiddel for å få hugenottene til å konvertere. I 1675 gav det katolske presteskapet 4,5 millioner franske pund til kong Ludvig XIV og uttalte: «Nå må du følge opp og vise din takknemlighet ved å bruke din autoritet til å utslette kjetteriet fullstendig.» Denne strategien med å «kjøpe» konvertitter førte til at omkring 10 000 gikk over til katolisismen i løpet av tre år.

I 1663 ble det forbudt ved lov å konvertere til protestantismen. Det ble også innført restriksjoner med hensyn til hvor hugenottene kunne bo. Et eksempel på de drastiske tiltakene er at barn over sju år kunne bli katolikker mot sine foreldres vilje. Protestantiske foreldre var forpliktet til å betale for den undervisningen barna deres fikk av jesuitter eller andre katolske lærere.

Et annet våpen i undertrykkelsen av hugenottene var det hemmelige Compagnie du Saint-Sacrement (Det hellige sakraments selskap). Dette var en katolsk organisasjon som ifølge historikeren Janine Garrisson utgjorde et «omfattende nettverk» som dekket hele Frankrike. Den vant innpass i de høyeste sosiale lag og manglet verken økonomiske midler eller informasjon om sine motstandere. Garrisson forteller at taktikken var mangeartet: «Selskapet brukte alle mulige framgangsmåter for å svekke protestantene, fra press til forhaling, fra manipulasjon til angiveri.» Likevel ble de fleste hugenottene værende i Frankrike under denne forfølgelsen. Historikeren Garrisson sier: «Det er vanskelig å forstå at ikke flere protestanter forlot landet etter hvert som de ble møtt med stadig større fiendtlighet.» Med tiden ble det imidlertid nødvendig å flykte til friheten.

Tilbake til utgangspunktet

Freden i Nijmegen (1678) og våpenhvilen i Regensburg (1684) befridde kong Ludvig XIV for krig utad. På den andre siden av den engelske kanalen ble en katolikk konge i februar 1685. Ludvig XIV kunne utnytte den nye situasjonen. Noen år tidligere hadde det katolske presteskapet i Frankrike utferdiget de fire gallikanske artiklene, som innskrenket pavens makt. Dette fikk pave Innocens XI til å «betrakte den franske kirken som nesten skismatisk». Ved å oppheve ediktet i Nantes kunne derfor Ludvig XIV bedre sitt tilflekkede rykte og gjenopprette normale forbindelser med paven.

Kongens politikk overfor protestantene kom klart fram i dagen. Den myke framgangsmåten (overtalelse og lovgivning) hadde tydeligvis ikke virket. På den annen side hadde den senere tids dragonadera vært vellykkede. I 1685 undertegnet derfor Ludvig XIV ediktet i Fontainebleau, som opphevet ediktet i Nantes. Den voldsomme forfølgelsen som var forbundet med opphevelsen, brakte hugenottene i en enda vanskeligere stilling enn de hadde vært i før ediktet i Nantes. Hva skulle de nå gjøre?

Gå i dekning, kjempe eller flykte?

Noen hugenotter valgte å utøve sin gudsdyrkelse i det skjulte. Ettersom forsamlingsstedene deres var blitt ødelagt og de ikke hadde lov til å holde offentlige gudstjenester, tok de i bruk ’Ødemarkens kirke’; de gikk under jorden og kom sammen til gudstjenester i all hemmelighet. Dette gjorde de trass i at personer som holdt slike møter, kunne bli straffet med døden, ifølge en lov som trådte i kraft i juli 1686. Noen hugenotter avsverget sin tro, men håpet at det ville bli mulig for dem å konvertere igjen senere. Slike konvertitter utøvde en overfladisk katolisisme som skulle komme til å bli etterlignet av senere generasjoner.

Myndighetene prøvde å befeste de nye konvertittenes katolske tilhørighet. For å få arbeid måtte disse legge fram en attest på sin katolisitet med underskrift av sognepresten, som noterte hvor ofte de var til stede i kirken. Hvis barna ikke ble døpt og oppdratt som katolikker, kunne de bli tatt fra foreldrene. Skolene skulle gi katolsk undervisning. Det ble framstilt pro-katolske religiøse verker for «Bokens [Bibelens] folk», som protestantene ble kalt. Myndighetene trykte over en million bøker og sendte dem til områder med mange konvertitter. Tiltakene var så drastiske at hvis en syk person nektet å motta den katolske siste olje og deretter ble frisk igjen, ble han dømt til fengsel eller galeiene på livstid. Og når han senere døde, ble kroppen hans bare dumpet som om den var søppel, og eiendelene hans ble konfiskert.

Noen hugenotter gjorde væpnet motstand. I Cevennene, der befolkningen var kjent for sin religiøse glød, gjorde militante hugenotter, såkalte camisarder, opprør i 1702. Som gjengjeldelse for camisardenes bakholdsangrep og nattlige overfall svidde myndighetenes styrker av hele landsbyer. Selv om det fortsatt kom sporadiske angrep fra hugenottene fra tid til annen, hadde kong Ludvigs mektige hær i 1710 knust camisardene.

En annen reaksjon fra hugenottenes side var å flykte fra Frankrike. Denne utvandringen er blitt kalt en veritabel folkevandring. De fleste hugenottene var lutfattige da de drog, ettersom staten hadde konfiskert alt de eide, og gitt noe av det til den katolske kirke. Av den grunn var det ikke lett å flykte. De franske myndighetene reagerte raskt på det som var i ferd med å skje. De sørget for at utreiseruter ble bevoktet, og at skip ble gjennomsøkt. Pirater bordet skip som seilte ut fra Frankrike, for det ble betalt premier for pågripelse av flyktninger. Hugenotter som ble tatt under flukten, ble strengt straffet. Noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere, var at det fantes spioner i lokalsamfunnene som prøvde å få rede på navnene på dem som planla å flykte, og hvilken rute de hadde tenkt å følge. Beslagleggelser av brev, bedragerier og intriger hørte til dagens orden.

Velkomne flyktninger

Da hugenottene flyktet fra Frankrike, ble de tatt godt imot i andre land. De flyktet til Nederland, Sveits, Tyskland og England. Senere drog noen til Skandinavia, Amerika, Irland, Vest-India, Sør-Afrika og Russland.

En rekke europeiske land utstedte edikter som oppmuntret hugenottene til å innvandre. Blant lokkemidlene var gratis statsborgerskap, fritagelse for skatt og gratis medlemskap i et håndverkslaug. Ifølge historikeren Elisabeth Labrousse var de fleste hugenottene «unge menn . . . foretaksomme, handlekraftige undersåtter med gode moralske kvaliteter». Frankrike, som stod på høyden av sin makt, mistet på denne måten faglærte arbeidere innenfor en rekke yrker. Ja, «eiendeler, formuer og teknikker» forsvant ut av landet. Det var også religiøse og politiske årsaker til at hugenottene ble tatt så godt imot i andre land. Men hvilke følger fikk denne utvandringen på lang sikt?

Opphevelsen av ediktet i Nantes og den forfølgelsen som fulgte, utløste negative internasjonale reaksjoner. Vilhelm av Oranien kunne utnytte den antifranske stemningen til å bli hersker over Nederland. Med hjelp fra hugenottiske offiserer ble han også konge i Storbritannia, der han etterfulgte katolikken Jakob II. Historikeren Philippe Joutard forteller at «Ludvig XIVs politikk overfor protestantene var en av hovedårsakene til at Jakob II ble styrtet, [og at] det augsburgske forbund ble opprettet. . . . [Disse] hendelsene utgjorde et vendepunkt i den europeiske historie og førte til at fransk hegemoni ble erstattet av engelsk hegemoni».

Hugenottene spilte en viktig kulturell rolle i Europa. De brukte sin nyvunne frihet til å utgi skrifter som bidrog til å forme opplysningstidens filosofi og ideer om toleranse. En fransk protestant oversatte for eksempel verkene til den engelske filosofen John Locke og utbredte dermed ideen om naturlige rettigheter. Andre protestantiske skribenter la vekt på betydningen av samvittighetsfrihet. Det utviklet seg en forestilling om at lydigheten mot styresmaktene er relativ og kan ignoreres hvis styresmaktene bryter den overenskomsten som eksisterer mellom dem og folket. Derfor var, som historikeren Charles Read uttrykker det, opphevelsen av ediktet i Nantes «en av de opplagte årsakene til den franske revolusjon».

Hvilken lærdom er blitt høstet?

Fordi forfølgelsen virket mot sin hensikt og Frankrike mistet så mange verdifulle borgere, sa marki de Vauban, som var militær rådgiver for kong Ludvig XIV, at kongen burde la ediktet i Nantes tre i kraft igjen. Han tilføyde: «Å omvende hjerter tilkommer bare Gud.» Så hvorfor høstet ikke den franske staten lærdom av dette og omgjorde sin beslutning? En medvirkende faktor var utvilsomt at kongen var redd for at et slikt tiltak skulle svekke staten. Dessuten var det formålstjenlig å lefle med den katolske kirkes motreformasjon og religiøse intoleranse i 1600-tallets Frankrike.

Hendelsene omkring opphevelsen av ediktet i Nantes har fått noen til å spørre: «Hvor mye pluralisme kan et samfunn tillate og tolerere?» Ja, som enkelte historikere har bemerket, er det umulig å ta for seg hugenottenes historie uten å tenke på «maktens mekanismer og deres villedelser». I samfunn som i dag blir preget av stadig større etnisk og religiøst mangfold, er hugenottenes flukt til friheten en kraftig påminnelse om hva som skjer når man følger en politikk som legger større vekt på å blidgjøre kirken enn på å tjene folkets interesser.

[Fotnote]

[Ramme på side 28]

Dragonadene

Omvendelse ved hjelp av terror

Noen så på dragonene som «utmerkede misjonærer». Blant hugenottene framkalte de derimot panikk, og i noen områder hendte det at hele landsbyer konverterte til katolisismen når det ble meldt om dragonenes ankomst. Men hvem var disse dragonene?

Dragonene var tungt bevæpnede soldater som ble innkvartert i husene til hugenotter for å skremme beboerne. En slik bruk av dragoner var kjent som dragonader. For å øke den byrden som ble lagt på en familie, var tallet på soldater som ble sendt til huset, uforholdsmessig stort i forhold til familiens ressurser. Dragonene var bemyndiget til å opptre brutalt; de forstyrret familiens nattesøvn og ødela eiendeler. Hvis familien avsverget sin protestantiske tro, forlot dragonene huset.

I 1681 ble det brukt dragonader i Poitou i Vest-Frankrike, et område med høy konsentrasjon av hugenotter. I løpet av noen måneder var det mellom 30 000 og 35 000 som konverterte. Den samme metoden ble brukt i 1685 i andre områder der hugenottene stod sterkt. I løpet av noen måneder var det mellom 300 000 og 400 000 som avsverget sin tro. Ifølge historikeren Jean Quéniart var dragonadene så vellykkede at de «gjorde opphevelsen [av toleranseediktet i Nantes] uunngåelig, fordi det nå så ut til å være mulig» å foreta en slik opphevelse.

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris

[Bilde på side 25]

Denne erklæringen fra 1689 tilbød franske protestanter et fristed der de kunne slippe å oppleve religiøs undertrykkelse

[Rettigheter]

Med tillatelse av The Huguenot Library, Huguenot Society of Great Britain and Ireland, London

[Bilde på side 26]

Opphevelsen av ediktet i Nantes, 1685 (Bildet viser den første siden av opphevelsesdokumentet)

[Rettigheter]

Documents conservés au Centre Historique des Archives nationales à Paris

[Bilde på side 26]

Mange protestantiske helligdommer ble ødelagt

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris