Religionskriger i Frankrike

DET var søndag 1. mars 1562. Hertugen av Guise og hans bror Karl, kardinalen av Lorraine — to som stod i spissen for katolisismen i Frankrike — red sammen med sine væpnede vakter mot Vassy, en landsby øst for Paris. De bestemte seg for å stoppe ved kirken i Vassy for å overvære messen.

Plutselig hørte de lyden av hymner. Sangen kom fra flere hundre protestanter som var samlet til gudstjeneste i en låve. Soldatene trengte seg inn. I forvirringen som oppstod, haglet det med skjellsord, og det ble kastet stein. Soldatene åpnet ild og drepte flere titalls protestanter og skadet hundrevis av andre.

Hva hadde gått forut for denne massakren? Hvordan reagerte protestantene?

Den historiske bakgrunn

I første halvdel av 1500-tallet var Frankrike et folkerikt og velstående land. Denne økonomiske og demografiske situasjonen var ledsaget av bestrebelser på å utøve en mer åndelig og broderlig form for katolisisme. Folk ønsket en kirke som var mindre rik og mer hellig. Noen geistlige og også noen lærde humanister forlangte religiøse reformer for å kjempe mot høytstående prelaters misgjerninger og laverestående presters inkompetanse. En geistlig som kjempet for en fornyelse, var den katolske biskopen Guillaume Briçonnet.

Briçonnet oppmuntret alle i sitt bispedømme, Meaux, til å lese Skriftene. Han finansierte til og med en ny oversettelse av De kristne greske skrifter til fransk. Det teologiske Sorbonne universitet i Paris, vokteren av den katolske rettroenhet, stakk snart kjepper i hjulene for ham. Men biskopen ble beskyttet av Frans I, som var konge av Frankrike fra 1515 til 1547. Kongen var på den tiden stemt for reform.

Frans I tolererte imidlertid bare kritikk av kirken i den grad kritikken ikke truet den offentlige ro og orden og den nasjonale enhet. I 1534 satte protestantiske ekstremister opp plakater som stemplet den katolske messe som avgudsdyrkelse. De naglet til og med en plakat på døren til kongens soverom. Dette fikk Frans I til å gjøre helomvending. Han satte i gang en voldsom undertrykkelse.

Brutal undertrykkelse

Snart ble protestanter brent på bålet. Mange humanister, deres sympatisører og tilhengere av protestantismen flyktet fra landet. Myndighetene begynte å sensurere bøker og føre kontroll med lærere, utgivere og boktrykkere.

Motstanden fra myndighetenes side gikk hardt ut over valdenserne. Det var en minoritetsgruppe som var opptatt av Bibelen, og som bodde i fattige landsbyer i den sørøstlige delen av landet. Noen av dem ble brent på bålet, hundrevis ble massakrert, og omkring 20 av landsbyene deres ble plyndret. — Se rammen på side 6.

På grunn av behovet for reformer innen kirken kom katolske biskoper sammen på et kirkemøte i Trient (Trento) i Italia i desember 1545. Konsilet ble avsluttet i 1563, og den «generelle følge» av møtet var at man skulle «styrke hendene til dem som var bestemt på å utrydde protestantismen». — The Cambridge Modern History.

Opptakten til krig

Mange av dem som tilhørte bevegelsen for reformer innen den katolske kirke, ble lei av å vente på forandringer og gikk over til protestantismen. Omkring 1560 var det atskillige franske aristokrater og mange av deres støttespillere som sluttet seg til hugenottene, som protestantene nå ble kalt. Hugenottene gav sterkere og sterkere uttrykk for sine meninger. De offentlige møtene deres kunne til tider virke provoserende og vekke motvilje. I 1558 var det for eksempel flere tusen hugenotter som kom sammen i Paris for å synge salmer i fire dager på rad.

Alt dette fikk både de mektige fyrstene i den katolske kirke og de katolske masser til å hisse seg opp. Kong Henrik II, som hadde etterfulgt sin far, Frans I, ble tilskyndt av kardinal Karl av Lorraine til å utstede Écouen-ediktet i juni 1559. Dette ediktets erklærte hensikt var å utrydde den «skjendige lutherske bermen». Dette førte til en terrorkampanje mot hugenottene i Paris.

Henrik II døde noen uker senere, etter at han var blitt såret i en turnering. Familien Guise fikk hans sønn og etterfølger, kong Frans II, til å fornye det ediktet som krevde dødsstraff for hardnakkete protestanter. Året etter døde Frans II, og hans mor, Katarina av Medici, styrte istedenfor hans ti år gamle bror, Karl IX. Guiserne, som var innstilt på å utrydde protestantismen, likte ikke Katarinas forsoningspolitikk.

I 1561 arrangerte Katarina et møte i Poissy i nærheten av Paris, hvor katolske og protestantiske teologer kom sammen. I januar 1562 ble det utstedt et edikt der Katarina gav protestantene frihet til å holde gudstjenester utenfor byene. Katolikkene ble rasende. Dette banet veien for det som skjedde to måneder senere — blodbadet i Vassy, som vi har beskrevet tidligere, der protestanter som befant seg i en låve, ble massakrert.

De tre første krigene

Det som skjedde i Vassy, utløste den første av i alt åtte religionskriger som spredte redsel og gru i Frankrike fra 1562 til midten av 1590-årene. Selv om politiske og sosiale spørsmål også var inne i bildet i denne gjensidige nedslaktingen, var det i første rekke religiøse motsetninger som lå til grunn for blodbadet.

Etter slaget ved Dreux i desember 1562, som kostet 6000 mennesker livet, var denne første religionskrigen over. I mars 1563 ble det undertegnet en fredsavtale i Amboise som gav adelige hugenotter en begrenset frihet til å holde gudstjenester på visse steder.

«Den andre krigen ble framskyndt av hugenottenes frykt for en internasjonal katolsk sammensvergelse,» sier The New Encyclopædia Britannica. På den tiden var det vanlig at katolske magistrater hengte borgere bare fordi de var hugenotter. Det at hugenottene i 1567 forsøkte å gripe kong Karl IX og hans mor, Katarina, utløste krig nummer to.

Historikerne Will og Ariel Durant skrev om et særlig blodig slag ved St.-Denis utenfor Paris og tilføyde: «Frankrike lurte igjen på hva slags religion dette var, som fikk mennesker til å slakte ned andre mennesker på denne måten.» Kort tid senere, i mars 1568, førte Longjumeau-freden til at hugenottene ble garantert den samme beskjedne toleranse som under Amboise-freden.

Katolikkene var imidlertid rasende og nektet å ta hensyn til fredsbetingelsene. I september 1568 brøt derfor en tredje religionskrig ut. Den etterfølgende fredsavtalen gjorde enda flere innrømmelser overfor hugenottene. De fikk tildelt forskjellige befestede byer, deriblant havnebyen La Rochelle. Og en fremtredende protestantisk fyrste, admiral de Coligny, ble utnevnt til medlem av kongens råd. Igjen ble katolikkene forbitret.

Bartolomeusnatten

Omkring et år senere, 22. august 1572, overlevde Coligny et attentat i Paris som fant sted mens han gikk fra slottet Louvre til det huset hvor han bodde. Protestantene ble hissige og truet med strenge tiltak for å hevne seg hvis rettferdigheten ikke skjedde fyllest snarest. I et privat møte bestemte den unge kong Karl IX, hans mor, Katarina av Medici, og flere fyrster at Coligny skulle ryddes av veien. For å unngå hevnaksjoner bestemte de seg også for å få drept alle de protestantene som hadde kommet til Paris for å være med i bryllupet til protestanten Henrik av Navarra og Katarinas datter Margrete av Valois.

Natten til den 24. august ringte klokkene i Saint-Germain-l’Auxerrois-kirken, vis-à-vis Louvre, som tegn på at massakren skulle begynne. Hertugen av Guise og hans menn stormet inn i den bygningen der Coligny lå og sov. Der ble Coligny drept. Han ble kastet ut av vinduet, og liket hans ble lemlestet. Den katolske hertugen ropte ut: «Drep dem alle sammen! Det er kongens ordre.»

Fra 24. til 29. august utspant det seg redselsfulle scener i gatene i Paris. Noen hevdet at elven Seine var blitt rød av blodet fra tusener av drepte hugenotter. Andre byer hadde sitt eget blodbad. Anslagene over antall drepte varierer fra 10 000 til 100 000, men de fleste er enige om at tallet ligger på minst 30 000.

«Én ting som var like forferdelig som selve massakren, var den jubel den framkalte,» har en historiker sagt. Da pave Gregor XIII fikk høre om nedslaktingen, gav han ordre om at det skulle holdes en takksigelsesseremoni, og sendte sine gratulasjoner til Katarina av Medici. Han gav også ordre om at det skulle preges en spesiell medalje til minne om drapet på hugenottene, og tillot at det ble malt et bilde av massakren hvor det stod: «Paven godkjenner drapet på Coligny.»

Det fortelles at Karl IX etter massakren så sine ofre i syner og beklaget seg til sin sykepleier: «For et ondt råd jeg har fulgt! Å, min Gud, tilgi meg!» Han døde i 1574 i en alder av 23 år og ble etterfulgt av sin bror Henrik III.

Religionskrigene fortsetter

I mellomtiden hadde de katolske lederne fått den katolske befolkning til å reise seg mot hugenottene. I Toulouse formante katolske geistlige sine tilhengere: «Drep alle, plyndre dem; vi er deres fedre. Vi skal beskytte dere.» Kongen, parlamenter, guvernører og kapteiner statuerte et eksempel ved voldelig undertrykkelse, og de katolske masser fulgte etter.

Men hugenottene slo tilbake. Før det hadde gått to måneder etter Bartolomeusnatten, begynte de den fjerde religionskrigen. Der de var katolikkene overtallige, ødela de statuer, krusifikser og altere i katolske kirker og begikk også drap. «Gud vil at verken byer eller mennesker skal bli spart,» erklærte Jean Calvin, lederen for den franske protestantismen, i sitt skrift «Erklæring for å bevare den sanne tro».

Det kom enda fire religionskriger. Den femte tok slutt i 1576, da kong Henrik III undertegnet en fredsavtale som gav hugenottene full religionsfrihet overalt i Frankrike. Etter hvert gjorde den ultrakatolske byen Paris opprør og drev ut Henrik III, som man mente var altfor forsonlig stemt overfor hugenottene. Katolikkene dannet en motstandsbevegelse, den katolske Hellige liga, som Henrik av Guise stod i spissen for.

Den siste krigen, den åttende, ble kalt «de tre Henrikers krig». Henrik III (katolikk) sluttet forbund med sin framtidige etterfølger, Henrik av Navarra (protestant) mot Henrik av Guise (katolikk). Henrik III klarte å få Henrik av Guise snikmyrdet, men i august 1589 ble Henrik III selv snikmyrdet av en dominikanermunk. Henrik av Navarra, som var blitt spart 17 år tidligere under Bartolomeusnattens massakre, ble dermed kong Henrik IV.

Ettersom Henrik IV var hugenott, nektet Paris å lyde ham. Den katolske Hellige liga organiserte væpnet motstand mot ham over hele landet. Henrik vant en rekke slag, men da en spansk hær kom for å støtte katolikkene, bestemte han seg til slutt for å fornekte protestantismen og gå over til den katolske tro. Den 27. februar 1594 ble han kronet. Han gjorde inntog i Paris, hvor folket, som var helt utmattet etter krigene, hyllet ham som konge.

Dermed endte de franske religionskrigene etter mer enn 30 år hvor katolikker og protestanter i perioder hadde slaktet hverandre ned. Den 13. april 1598 utstedte Henrik IV det historiske ediktet i Nantes, som innrømmet protestantene samvittighets- og tilbedelsesfrihet. Ifølge paven var ediktet «det verste som tenkes kunne, fordi det gav alle og enhver samvittighetsfrihet, noe som var den forferdeligste ting i verden».

Katolikker i hele Frankrike følte at ediktet var et brudd på Henriks løfte om at han skulle støtte deres trosretning. Kirken slo seg ikke til ro før Ludvig XIV nesten hundre år senere opphevet det nantiske edikt. Det gav støtet til at hugenottene ble enda kraftigere forfulgt enn før.

Følgene av krigene

Ved utgangen av 1500-tallet var det slutt på Frankrikes velstand. Halve riket hadde vært beleiret, plyndret, brannskattet eller lagt øde. Soldatene forlangte altfor mye av folk, noe som førte til bondeopprør. Ved inngangen til 1600-tallet hadde den protestantiske befolkningen skrumpet inn, for mange protestanter fikk dødsstraff eller ble massakrert eller landsforvist, eller de avsverget sin tro.

Etter alt å dømme hadde katolikkene vunnet de franske religionskrigene. Men velsignet Gud deres seier? Åpenbart ikke. Mange franskmenn som var lei av all denne drepingen i Guds navn, ble irreligiøse. De banet veien for 1700-tallets antikristne holdning.

[Uthevet tekst på side 9]

«Gud vil at verken byer eller mennesker skal bli spart.» Det erklærte lederen for den franske protestantismen

[Ramme/bilde på side 6]

Valdenserne stod fast — hvilken virkning hadde det?

PIERRE VALDÉS, eller Petrus Valdus eller Valdo, var en velstående kjøpmann i Frankrike som levde på 1100-tallet. Fordi den romersk-katolske kirke med hensikt holdt folket i uvitenhet med hensyn til Bibelen, finansierte Valdés oversettelsen av evangeliene og andre bibelske bøker til det språket som folk i Sørøst-Frankrike snakket. Deretter oppgav han forretningen sin og viet seg til forkynnelsen av evangeliet. Snart var det mange som sluttet seg til ham, og i 1184 ble han og hans tilhengere lyst i bann av pave Lucius III.

Etter hvert ble disse gruppene av predikanter som la vekt på Bibelen, kjent som valdensere. De tok til orde for å vende tilbake til urkristendommen hva liv og lære angikk. De forkastet tradisjonelle katolske skikker og trosoppfatninger, for eksempel avlat, bønner for de døde, læren om skjærsilden, mariadyrkelse, bønner til helgener, barnedåp, ærbødighet for krusifikset og transsubstansiasjonslæren. Som følge av dette ble valdenserne kraftig forfulgt av den katolske kirke. Historikeren Will Durant beskriver hvordan situasjonen var da kong Frans I satte i gang en kampanje mot ikke-katolikker:

«Kardinal de Tournon, som hevdet at valdenserne hadde dannet en forrædersk sammensvergelse mot styresmaktene, fikk overtalt den skrantende, usikre kongen til å undertegne et dekret (1. januar 1545) som gikk ut på at alle valdensere som ble funnet skyldige i kjetteri, skulle lide døden. . . . På en uke (12.—18. april) ble en rekke landsbyer brent til grunnen; i én av dem ble 800 menn, kvinner og barn tatt av dage; på to måneder ble 3000 drept, 22 landsbyer rasert og 700 menn sendt til galeiene. Tjuefem skrekkslagne kvinner som hadde søkt ly i en hule, ble røykforgiftet av et bål som ble tent ved åpningen.»

Durant skrev om slike historiske hendelser: «Denne forfølgelsen var den største feilen ved Frans’ styre.» Men hvilken virkning hadde det på andre at de var vitne til valdensernes standhaftighet under den forfølgelsen som kongen gav tillatelse til? Durant skrev: «Martyrenes mot gav deres sak verdighet og glans; disse oppsiktsvekkende henrettelsene må ha gjort inntrykk på og foruroliget tusenvis av utenforstående, som ellers kanskje aldri hadde brydd seg med å forlate sin barnetro.»

[Bilde på side 5]

Blodbadet i Vassy utløste religionskrigene

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris

[Bilde på side 7]

Bartolomeusnatten, da tusener av protestanter ble massakrert av katolikker

[Rettigheter]

Photo Musée cantonal des Beaux-Arts, Lausanne

[Bilder på side 8]

Protestanter drepte katolikker og ødela kirkens eiendom (over og under)

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris

Bibliothèque Nationale, Paris