Musikk fra fire strenger og en bue

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

DA DEN italienske fiolinvirtuosen Nicolò Paganini spilte i Wien i 1828, trollbandt han hele byen med sin utrolige dyktighet og teknikk. Diktere skrev om hans «magiske» virtuositet. Restauranter oppkalte retter etter ham. Bakere framstilte fiolinformede konditorkaker. Og Paganinis bilde kunne ses på alle mulige gjenstander — like fra pudderdåser og slips til piper og biljardkøer.

En fiolinist som spiller klassisk musikk, vekker kanskje ikke den samme begeistring hos deg. Men kanskje du blir revet med når en sigøyner lar sine sørgmodige, ildfulle toner lyde fra fiolinen. Eller kanskje du liker å høre en felespiller spille gammel dansemusikk. Men hvis du hører en som fortsatt holder på å lære å spille på dette vanskelige instrumentet, synes du kanskje snarere at det lyder som når en trekker en katt i halen.

En fiolin kan imidlertid, når den spilles riktig, uttrykke alle mulige stemninger og følelser, nesten som den menneskelige stemme. Ja, fiolinen har i århundrer gledet og begeistret utallige mennesker. Mange har vigd hele sitt liv til å bygge dette instrumentet, til å spille det eller bare samle på eksemplarer av det. Hva fiolinens opprinnelse angår, står mange spørsmål imidlertid fortsatt ubesvart.

Visste du at det den dag i dag spilles på fioliner som ble bygd for over 300 år siden? Til tross for eksperimenter, vitenskapelige analyser og forbedringer kan selv ikke de gode fioliner som blir bygd i dag, måle seg med og langt mindre overgå de 200—300 år gamle mesterverks kvalitet og tone.

Fiolinen og dens forløpere

Fiolinen begynte først å bli framstilt i sin nåværende form i midten av det 16. århundre. Men mange av dens typiske kjennetegn kan ses på instrumenter som ble til lenge før den tiden.

Fra middelalderen hører en således om et strengeinstrument som ble kalt gige eller gigja. Det hadde hvelvet bunn, og strengenes antall kunne variere, men det var minst to eller tre, og de var ofte stemt i kvinter. Mange av middelalderens strykeinstrumenter ble enten holdt ved skulderen eller loddrett opp fra kneet. En fidla hadde vanligvis tre eller fire strenger, og den var også stemt i kvinter. Den hadde ingen tverrbånd på gripebrettet, og den kunne spilles med en bue. Den orientalske rebec, rottaen, som på gælisk kalles crowth, og den gamle greske lyre — alle disse instrumentene har noe til felles med fiolinen. En vet imidlertid ikke med sikkerhet hvem som har forent de forskjellige trekk ved disse instrumentene til fiolinens endelige form — en form som den i store trekk har bevart i omkring 400 år.

I siste halvdel av det 16. århundre bygde norditalienske mestere som Gasparo da Salò og Andrea Amati (grunnlegger av et helt dynasti av fiolinbyggere) meget vakre fioliner. I det 17. og det 18. århundre nådde fiolinbyggingens kunst et høydepunkt som en aldri senere har nådd opp til.

En stor fiolinbygger

Visste du at en fiolin kan koste omkring en og en kvart million kroner? I 1972 ble det virkelig betalt et slikt beløp for en fiolin, men så var den også bygd av mesteren Antonio Stradivari (1644—1737), som vanligvis blir regnet for å være Italias største fiolinbygger. Etter Amatis død i 1684 gjennomgikk de fioliner som Stradivari bygde, en betydelig utvikling. Grunnen til dette var at Stradivari hele tiden eksperimenterte med små forbedringer i dimensjoner, form og byggemåte. Hans instrumenter var fremragende håndverk og var i besittelse av en helt spesiell klang og kraft. De ble etter hvert de beste fioliner som fantes.

Av de omkring 1100 instrumenter som en mener at Stradivari har bygd (han arbeidet like til han døde 93 år gammel), eksisterer det fortsatt omkring 540 fioliner, 50 violaer og 10 celloer. Av alle disse vakre instrumentene, som er skapt til å glede øret og ennå er i stand til å gjøre det, er det bare omkring 50 som fortsatt brukes. De øvrige, som en antagelig mener er for verdifulle eller for vakre til at en kan spille på dem regelmessig, blir oppbevart i glassmontrer, hvor en kan se dem, selv om en ikke får høre dem.

Det var også andre fremragende instrumentbyggere. Særlig kjent er Giuseppe Antonio Guarneri (1683—1745). Kvaliteten varierer imidlertid, både blant de forskjellige fiolinbyggere og blant de enkelte instrumenter som ble bygd av samme mester. Det finnes til og med mer eller mindre gode stradivariuser. Men det kan likevel sies at en «mindre god» stradivarius er et usedvanlig godt instrument.

Hva er det som avgjør om én fiolin er bedre enn en annen? Det er vanskelig å svare på. Men en har gjort forsøk hvor en har bedt fiolinister om å spille på forskjellige instrumenter og latt eksperter forsøke å lytte seg fram til hvilket instrument som var bygd av en virkelig mester. Det er sjelden resultatet har vært overbevisende. Hvilken fiolin som er den beste, avhenger nemlig også av fiolinistens personlige smak og av hvilken type musikk den skal benyttes til.

Endringer i fiolinens og buens form

Siden Stradivaris tid er fiolinens hals blitt satt inn i stigende vinkel mot fiolinkroppen i stedet for å være parallell med denne. Instrumentet er blitt stemt opp, stolen er blitt høyere og gripebrettet forlenget. Det er også foretatt andre mindre endringer. Dette har gitt større muligheter når det gjelder fingersetningen, og gitt fiolinens tone større klang og større kraft.

Buen gjennomgikk en revolusjonerende forandring i begynnelsen av det 18. århundre. François Tourte (1747—1835) fra Paris introduserte en fiolinbue hvor selve stokken buet ned mot hestetaglet, og dessuten fastsatte han buens standardlengde. Han oppdaget at den ideelle tresorten til framstilling av buer var fernambuktre fra Brasil, og han fant fram til reglene for utvelgelsen av hårene til buen (fra 150 til 250 tagl fra hvite hester). Det var også andre detaljer som ble endret, for eksempel stokkens tykkelse og plasseringen av dens tyngdepunkt.

Musikere oppdaget snart hvilke store forbedringer Tourte hadde gjort, og bestillingene strømmet inn. Fra da av var det han som anga hvordan en bue skulle framstilles. Den dag i dag benyttes hans fiolinbuer. En gullbelagt Tourte-bue kan i dag være verd omkring 100 000 kroner. De moderne buer kan med en erfaren musikers hånd frambringe større tonestyrke, og en bedre ansats og et bedre strøk kan oppnås ved hjelp av dem. Når det gjelder visse typer musikk, kan det imidlertid være en fordel å bruke en bue av eldre modell.

Fiolinbygging i dag

Hva er den viktigste faktor ved framstillingen av en god fiolin? Hvorfor kan vår tids instrumentbyggere ikke etterligne de gamle mesteres fioliner og kanskje gjøre tonen enda bedre? Også når det gjelder dette, hersker det uenighet. Mange mener at noen av de viktigste faktorer er tresortens kvalitet, instrumentets dimensjoner og fiolinbyggerens dyktighet. Andre mener imidlertid at lakken er den viktigste faktor. De mener at de gamle instrumentenes store fortrinn ligger i oppskriftene på de gamle mesteres uforlignelige lakk, oppskrifter som nå har gått tapt.

Vår tids fiolinbygger er som sin kollega i fortiden ytterst omhyggelig med utvelgelsen av tre som gir god resonans.a Treet skjæres opp i plater på halvannen tommes tykkelse og lagres tørt i opptil ti år. Instrumentets overside, lokket (som er fiolinens egentlige resonansbunn), bassbjelken og stemmestokken er vanligvis laget av myk gran eller furu med rette fibrer. Bunnen, sidene eller sargen, halsen og hodet foruten stolen blir vanligvis laget av lønn, som er en hardere tresort. Gripebrettet og strengeholderen er av ibenholt.

Det anvendes en sjablon som konturene til lokket og bunnen risses opp etter. Disse delene skjæres deretter ut med en buesag. Ved hjelp av huljern og små spesialhøvler gir fiolinbyggeren omhyggelig og med stor presisjon treet den ønskede tykkelsen, noen steder helt ned til to millimeter. Sargen — som er likså tynn som treet i en fyrstikkeske — varmes opp og bøyes slik at den får den rette form. Hjørnene fuges sammen, og det limes fast stykker av furutre eller piletre i hjørnene for å forsterke sargen. Langs kantene av lokket og bunnen legges det inn tynne lister av ibenholdt og epletre. Disse listene er dekorative og bidrar til å hindre at treet sprekker. Lydhullene, de såkalte f-hullene, i lokket blir omhyggelig skåret ut, og så limes alle delene sammen. Det brukes hverken spikrer eller skruer.

Så følger lakkeringen. Hvis ikke instrumentet blir lakkert, vil det miste tonen i løpet av omkring ti år, men et instrument som er riktig lakkert, bevarer tonen i ubegrenset tid. Det kan ta fra to til tre uker å bygge en fiolin, men lakkeringen kan ta fra to til tre måneder. Lakken og selve påstrykningen av den kan være det som avgjør om instrumentet blir bra eller dårlig. Hvis lakken strykes på for tykt, eller hvis den er for hard, kan det gå ut over tonen.

Først blir instrumentet beiset, og så «grunnes» det med lakk tre ganger. Deretter lakkeres det igjen åtte ganger, enda en gang med en spesiell fargelakk, og til slutt får fiolinen et «finish»-lag.

Å spille fiolin

En kan undre seg over hvorfor fiolinen frambringer slike ubehagelige lyder når en nybegynner forsøker å spille på den.

Men en må forstå at en nybegynner har mye å lære. For det første er det nødvendig å ha bra gehør. Fiolinen skal dessuten anbringes riktig mellom haken og skulderen, fingrene skal settes ned på det riktige stedet på strengene (og husk at fiolinen er ikke forsynt med tverrbånd som angir hvor tonene ligger), og buens bevegelse og trykk skal være under full kontroll. Det krever mye tid og stor utholdenhet å lære å mestre alt dette. Og selv når en har lært det, gjenstår det mye før en med letthet kan la et vell av vakre toner strømme ut fra instrumentet. For dem som har tid til det, og som vil gjøre seg de nødvendige anstrengelser, kan fiolinspill være en kilde til stor glede.

Neste gang du lytter til en dyktig fiolinist, tenk da på den store innsats musikeren har gjort for å lære å beherske instrumentet. Tenk på alle de fiolinbyggere som i århundrenes løp har ofret hele sitt liv på å gjøre fiolinen og buen så perfekt som mulig, og på den som har bygd det instrumentet du nå lytter til. Og hvis du en dag oppe på loftet finner den gamle fiolinen som din bestefar en gang spilte på, så husk at det kan være et lenge savnet mesterverk du står med; den kan være verd mange penger. Og hvis den ikke er det, ja, så kan den kanskje likevel gi deg lyst til selv å lære kunsten å spille fiolin.

[Fotnote]