Fioliner med særpreg
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada
AMATI, Stradivari, Guarneri — dette er navnene på ledende fiolinbyggere. De taler fremledes til oss i toner som er så fullkomne at deres verk i mange tiår har stått som kriteriet for gode fioliner.
Det er mange som har forsøkt å etterligne deres instrumenter. Noen har lykkes hva utseendet angår, men når det blir spilt på instrumentene, avslører tonen dem.
Det finnes ikke desto mindre noen få, begavede fiolinbyggere i vår tid som utøver sin kunst med den samme glød og stolthet som en Amati, Stradivari eller Guarneri. Bli med meg på et besøk hos en fiolinbygger i British Columbia i Canada. Du vil få treffe en kunstner som virkelig bygger fioliner med særpreg.
Før vi går, må du imidlertid ha klart for deg at dette er en fiolinbygger som skaper sitt eget, særpregede instrument, og ikke en som bare etterligner andre modeller.
Det er en ting som sikkert slår deg når du ser deg omkring i det lille, beskjedne huset som han bruker som verksted: Det er bare to fioliner der, og disse befinner seg på forskjellige byggetrinn. Mens han beskriver disse for oss, forstår vi at hver fiolin han bygger, blir farget av personligheten til en kunstner som er av den oppfatning at nøyaktighet, fullkommenhet og skjønnhet må gå foran alt annet.
Hvilken type fiolin?
«Jeg har nylig levert en fiolin til en universitetsprofessor,» forteller han. «Jeg bygger fioliner på bestilling. En fiolin blir nemlig bygd med tanke på hva kunden skal bruke den til. Jeg vil bygge én spesielt med tanke på kammermusikk og en annen som solo- eller konsertinstrument eller kanskje til bruk i et orkester — alt etter hva musikeren ønsker.»
Fioliner som er bygd med tanke på kammermusikk, er bygd slik at de gir en mild og bløt tone. Orkesterfioliner blir på den annen side bygd slik at de gir en klar og kraftig tone, en hardere tone enn den bløte tonen som kreves i kammermusikken. Konsert- og solofioliner må ha en fyldig tone, som vår fiolinbygger beskriver som en «mørkere» tone enn orkesterfiolinenes tone, og ikke så hard.
Og hvordan oppnår han den ønskede tonekvalitet? Han gjør oss oppmerksom på lokkets hvelv på den fiolinen han holder på å bygge. Han forklarer at jo høyere hvelvet er, jo mer luft vil det være i fiolinkroppen, og dette gir en bløt, romantisk tone, mens et lavere hvelv gir en klarere og kraftigere tone, en slik tone som en orkesterfiolin bør ha.
Materialene
Ser du de materialene han bruker når han skal bygge fioliner? De ligger pent stablet sammen der borte i hjørnet. Legg merke til at de er lagt slik at luft kommer til på alle kanter, og at de ligger på et tørt sted, hvor de er beskyttet mot damp. Det tar cirka seks år før materialene har tørket på naturlig måte. Noen av dem har altså ligget der ganske lenge.
Når vi undersøker hvilken tresort han bruker, ser vi at sargen, bunnen, stolen, halsen og sneglen blir laget av lønn. Men lokket, lydpinnen og bassbjelken blir laget av gran.
Han har fått sin forsyning av lønnetre fra Europa. Den skriver seg fra trær som har vokst i om lag 450 meters høyde over havet i jord som er rik på kalkstein, noe som betyr at treet har finere årer, fordi veksten har foregått langsomt. Trærne ble hogd om vinteren, da det var minst sevje i dem. Det beste lønnematerialet han har sett, kom fra Balkan. Granen kommer fra Canadas vestkyst og er av ypperlig kvalitet.
Til og med lakken er av betydning når en skal skape en fiolin med særpreg. Vår vert forteller at han fortsatt lager sin egen lakk, og at den blir tilpasset den typen fiolin han bygger i det enkelte tilfelle. Han bruker mastiks, einebærharpiks, skjellakk, bivoks, andre harpikser, sprit og farge. Han mener at lakken bør strykes på i tynne lag, og at den bør tørke hurtig. Kjenner du lukten av den?
Vi kan naturligvis ikke vente å få se en fiolin bli bygd i løpet av dette besøket. Vår vert forteller at han vanligvis bygger bare tre fioliner i året. Det er ikke kvantiteten som teller, men kvaliteten.
Nøyaktig konstruksjon
Se på den bunnplaten han viser oss. Han skal nå begynne å bearbeide den. Legg merke til at den er delt inn i firkantede felt, som er pent streket opp med blyant. Hvis du skulle telle dem, ville du se at det er cirka 200 av dem. Dette hjelper ham til å gi treet den nøyaktige tykkelse når han former fiolinbunnen.
Han bruker først et huljern, deretter en liten høvel og til slutt en sikling (han bruker ikke sandpapir), og han begynner fra kantene og former bunnen til den får den ønskede tykkelse. Når han har bearbeidet utsiden, gjør han det samme med innsiden. Det ferdige produktet vil være to millimeter i tykkelse ved ytterkanten og seks millimeter på et punkt i midten som ligger 195 millimeter fra den øverste enden av fiolinbunnen. Dette punktet kaller han vibrasjonssentret. Ved hjelp av et mikrometer måler han tykkelsen av hvert firkantet felt etter hvert som han nærmer seg midtpartiet. Synes du ikke at en slik nøyaktighet er imponerende?
Når han skal forklare hvordan lokket blir tilvirket, venter vi å høre at det blir laget omtrent på samme måte som bunnen. Men legg merke til at han spesielt må være påpasselig med lokkets hvelv. Lokket blir gradvis tykkere inn mot midten og er tykkest der hvor stolen skal være.
Akustisk harmoni
Vi forstår snart enda bedre hvor viktig det er å tilvirke og tilpasse de forskjellige delene med den største nøyaktighet, for hver eneste ting som blir gjort, har stor betydning for fiolintonen. Lokket illustrerer dette. Når det er ferdig bearbeidet på begge sider og en slår lett på det, skal det frambringe tonen fiss. Men når lydhullene er blitt skåret ut, blir platetonen forandret til ciss. Når bassbjelken er blitt satt på plass, blir platetonen forandret enda en gang. Bassbjelken er et stykke grantre som blir limt fast på innsiden av lokket like innenfor venstre lydhull og løper under G-strengen. Den gir G-strengen en kraftigere tone og gir også støtte til stolens venstre fot. Når den er blitt festet til lokket, blir platetonen forandret igjen, denne gang til E.
Lydhullene, som slipper lyden ut, må lages med største nøyaktighet og ha akkurat den rette størrelse. Hvis de er for små, blir tonene stengt inne i kassen, og lyden blir svak. Hvis de er for store, blir tonen tynn og skjærende.
Selv stolens form kan ødelegge fiolinens særpregede og harmoniske klang. Vår vert forteller om en musiker som han bygde en fiolin til. Musikeren fant ut at han ville ha en annen form på stolen på instrumentet. I stedet for å gå tilbake til fiolinbyggeren tok han fiolinen med til et reparasjonsverksted i en stor by. Fiolinen mistet øyeblikkelig den spesielle tonen som hadde gitt den sitt særpreg. Tonen kom ikke tilbake før den fremmede stolen ble erstattet med en som var i fullstendig harmoni med de andre delene av instrumentet. «Dere forstår at hver eneste del er viktig for klangen,» sier han med ettertrykk.
Kontroll av partialtonene
Når fiolinen til slutt er ferdig og er blitt stemt, må partialtonene kontrolleres. Vår vert demonstrerer hvordan dette blir gjort. Først forklarer han at lokket og bunnen hver har 12 forskjellige partialtoner. Alle disse må samvirke på en harmonisk måte. Innenfor det venstre lydhullet, ved basbjelken, bør for eksempel partialtonen være A. Like innenfor kurven på ytterkanten av venstre lydhull skal tonen være G, en tone lavere enn A. Hver eneste ting fiolinbyggeren gjør, blir gjort med denne akustiske harmoni i tankene.
Etter at vår vert har forklart dette, rekker han hånden ut etter en eske med små glassrør. Han gnir tommelfingeren og pekefingeren i litt alun og setter så enden av et av rørene mot et bestemt punkt på fiolinen og stryker forsiktig langsetter røret ovenfra og ned. Det blir da frambrakt en lyd som om han spilte på fiolinen. Vi ser antydningen til et tilfreds smil idet hans følsomme øre gjenkjenner den rene, fullkomne tonen. Ved hjelp av denne framgangsmåten kan han kontrollere tonen på et hvilket som helst egnet punkt på fiolinen.
«Ren kvint»
Lurer du på hva som er den mest alminnelige feil ved mindre gode fioliner? La oss spørre ham.
«Jeg har kommet til at det som oftest har å gjøre med ’ren kvint’,» svarer han.
«Hva er det?»
«’Ren kvint’ betyr at den første og den femte tonen i en hvilken som helst akkord er harmoniske. Hvis kvinten ikke er ren, får fiolinisten vanskeligheter når han skal spille, og må tilpasse fingersetningen på hver enkelt streng. Husk også at de fire strengene på fiolinen er stemt i kvinter.
«For å unngå denne feilen må en være meget omhyggelig når en fester halsen på fiolinen til selve fiolinkroppen, og når en limer gripebrettet, som for øvrig er av ibenholt, på halsen. Halsen må stilles direkte på linje med midtlinjen i lokket og bunnen. Den må plasseres i en slik vinkel at det høyeste punkt på enden av gripebrettet er 25 millimeter lavere enn det høyeste punkt på fiolinlokket. Hvis ikke dette blir gjort, vil kvinten ikke være ren.»
Jeg tror nesten jeg må tenke nærmere over det der. Hvordan er det med deg? Men nå er det på tide å gå. Vi takker fiolinbyggeren for at han har tatt seg tid til å snakke med oss. Vi kan fremdeles ikke bygge en fiolin, men vår kunnskap er blitt betraktelig utvidet. Vi er overbevist om at en som skal bygge en fiolin med særpreg, må være en virkelig kunstner. Han må sitte inne med stor kunnskap og forstå hvordan hver bevegelse med huljernet, hvert strøk med høvelen og hvert tak med siklingen innvirker på den endelige fiolintonen.
En er simpelthen nødt til å bli imponert over de akustiske lover som har sin opprinnelse hos vår store Skaper, lover som er blitt oppdaget av mennesker og utnyttet av dyktige kunstnere. Et av resultatene er fioliner med særpreg.
[Illustrasjon på side 18]
(Se den trykte publikasjonen)
Sneglen
Skruer
Halsen
Gripebrettet
Lokket
Lydhull
Stolen
Sargen