Hvorfor er denne generasjon så utrygg?

«DET er en understrøm av frykt, så folk ønsker å tro på en eller annen makt som de håper vil ta seg av dem.»

Det var en student ved Oxford universitet som sa disse ordene. London-avisen The Sunday Telegraph siterte dem i april i fjor i en artikkel som påpekte det uventede forhold at stadig flere studenter deltar i religiøs virksomhet. Denne tendensen, som sto i en skarp kontrast til studentenes engasjement i ytterliggående politiske bevegelser i tidligere år, gjenspeiler det som avisen kaller «en uvisshet som preger en utrygg generasjon».

Denne situasjonen er litt av et paradoks i en velstandstid som savner sidestykke. Det får oss til å tenke på et korthus, som kan se høyt og fint ut, men som likevel er svært skrøpelig og dømt til å falle sammen. Folk føler denne usikkerheten. Hva er det som gjør denne generasjonen så utrygg? Er det mulig å finne kilden til denne «understrøm av frykt» og overvinne frykten?

Verdien av utdannelse

Helt siden den annen verdenskrig endte, er utdanningstilbudet blitt stadig større i de fleste industriland. Likevel kan en ikke si at utdannelse i seg selv gir trygghet. Utdannelse skal være et middel til å nå et mål. Hva er så målet? Det er det som er spørsmålet. For mange i vår tid ender utdannelsen i en blindgate. Når de har fullført sin utdannelse, får de ikke arbeid, og framtidsutsiktene er dystre — usikre.

På De britiske øyer er det nå halvannen million arbeidsløse, og tallet stiger. Siden krigen har det aldri vært så mange unge mennesker uten arbeid som nå. En 16-åring ble så nedtrykt som følge av at han trass i store anstrengelser ikke klarte å finne seg arbeid, at han hengte seg. Dette var naturligvis et ytterliggående tilfelle, men det illustrerer hvor fortvilt mange ungdommer kan bli. Mange unge frykter for at de skal bli gående arbeidsløse så snart de har fullført sin skolegang, og en slik frykt har nøye tilknytning til følelsen av usikkerhet og utrygghet.

Hongkong utgjør også et samfunn i rask utvikling hvor det blir lagt stort press på de unge. Det store flertall går inn for å skaffe seg utdannelse med tanke på å få en godt betalt stilling, ettersom de tror at det vil gi dem trygghet. For dem som ikke når målet, er utfallet katastrofalt. Det fører ikke bare til skuffelse, men også til depresjon og tragedie.

En gruppe som kaller seg Hongkong-samaritanene, mottok 1225 telefonoppringninger fra deprimerte studenter i en seksdagers periode i august 1977. Avisen Hong Kong Standard for 13. august 1977 sa om dette: «Vårt utdanningssystem og vårt samfunns materialistiske, pengekjære holdning, som forblinder oss og gjør at vi ikke ser de grunnleggende menneskelige verdier i det rette lys, spiller en avgjørende rolle når det gjelder å drive de unge til å begå selvmord.» Men ettersom det blir stadig flere studenter og stadig færre ledige stillinger, kan en neppe vente at presset for å nå toppen skal bli mindre.

Moderne teknologi

Hva så med den moderne teknologi? Vil ikke den åpne nye muligheter? Mange har trodd det før om årene, men ikke nå lenger. Mange steder spår myndighetene at arbeidsløsheten kommer til å øke radikalt i de nærmeste årene. En gruppe økonomer i Cambridge i England gikk nylig så langt som til å spå at det innen ti år kommer til å være cirka fem millioner arbeidsledige på De britiske øyer. Hva er årsaken til disse dystre spådommene?

Den utvikling som har funnet sted på mikroelektronikkens område, har framskyndt automatiseringen i en grad som ingen hadde trodd var mulig. Datamaskinen ble opprinnelig hyllet som det middel som kunne spare mennesker for rutinemessig arbeid, men det viser seg nå at den også kan utføre mye annet arbeid. En dyktig tegner kan for eksempel bruke 25 ganger så lang tid på et prosjekt som en datamaskin som er programmert for samme oppgave. Ettersom hovedvekten legges på effektivitet og fortjeneste, er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan det går med det menneskelige element.

Det er blitt foreslått en rekke løsninger — lavere pensjonsalder, kortere arbeidsuke, flere og lengre ferier hvert år og forlengelse av den obligatoriske skoletid. Men ikke engang alle disse mulighetene til sammen kan løse problemet, og usikkerheten og arbeidsledigheten fortsetter.

Under normale forhold er det riktig å si som Bibelen sier: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» (2. Tess. 3: 10) Men hva skal en si om en mann som mer enn gjerne vil arbeide, men som ikke har mulighet til det? Det er dessverre mange i den kategorien i dag, og i land hvor det ikke finnes sosial hjelp, er de nødt til å friste en temmelig usikker tilværelse.

Kriminalitet

«Arbeidet skiller oss av med tre store onder: kjedsomheten, lasten og fattigdommen.» Dette skrev filosofen Voltaire i det 18. århundre. Hvis dyktige, velutdannede menn og kvinner ikke får anledning til å utføre et hederlig arbeid, er det kanskje ikke så rart at mange slår inn på forbryterbanen. Skuffelse og frustrasjon må få avløp på en eller annen måte. Et typisk eksempel på det ser vi på De britiske øyer, hvor omtrent 38 prosent av alle forbrytelser blir begått av arbeidsledige.

Den store økningen i voldsforbrytelser, og terrorhandlinger over hele verden er enda mer foruroligende. Italia har vært hjemsøkt av store problemer. Den yngre generasjon føler seg utrygg og rotløs (20 prosent av alle universitetsutdannede italienere er kvalifisert for stillinger som simpelthen ikke eksisterer), noe som gjenspeiler den tragiske situasjonen i mange européiske land. Likevel skaper en bare en annen form for utrygghet når en prøver å forandre systemet ved makt og trusler.

De styrende setter mange steder sin lit til større og sterkere politistyrker og strengere lover i sine bestrebelser for å stanse forbrytelsene. Det er klart at slike tiltak kan bidra mye til å holde forbrytelsene under kontroll, men lovlydige borgere må betale dyrt for en slik trygghet, ikke bare i form av høyere skatter, men også i form av restriksjoner som til en viss grad rammer hele samfunnet. Det er ingenting som kan erstatte ærlighet og ulastelighet hvis en ønsker å gjenopprette den ønskede sikkerhet.

Internasjonal spenning

Kommer de internasjonale problemer til å ta overhånd? Frykten for dette virker på dem som tilhører den yngre generasjon, når de prøver å legge planer for framtiden. De vet at deres fedre og deres bestefedre har opplevd krigens usikkerhet. Likevel ser de at verdens ledere er uvillige til å komme til enighet, og at internasjonale intriger fortsetter å sette freden i fare.

Rustningskappløpet fortsetter, og det er en kjent sak at en fjerdedel av alle vitenskapsmenn er opptatt med å utvikle angrepsvåpen. Noe som kanskje ikke er så kjent, er at gjennomsnittsarbeideren hvert år må gi avkall på et beløp som tilsvarer to ukers lønn for å betale rustningskappløpet. Den nåværende generasjon har kanskje ’Make Love — Not War’ som motto, men de innser også at de ikke er herre over sin egen skjebne når det gjelder den internasjonale sikkerhet.

Pensjonistenes problemer

De som er eldre, føler seg også usikre. Hvor mange gamle har ikke opplevd at sparepengene deres nærmest er forsvunnet som følge av en vedvarende inflasjon? Økonomisk sans og sparsommelighet er øyensynlig ikke lenger prisverdige dyder. Som det het i en annonse som oppmuntret leserne til å sette seg i gjeld og ta opp et lån: «Sånn som prisene stiger nå om dagen, lønner det seg ikke å spare til det en vil ha.»

Denne livsfilosofi passer kanskje for den yngre generasjon, men hva skal de si som bare har en liten pensjon og kanskje har satset på det de har lagt seg opp? Selv i de land hvor de sosiale hjelpetiltak er gode, er det mange gamle som gir opp. Ett av fire selvmord i USA blir begått av personer over 65 år.

Finnes det ikke noe som kan gi oss et fast holdepunkt? Er det ikke noe sted vi kan vende oss for å finne sikkerhet og trygghet? Vi vil oppfordre deg til å tenke over dette mens du leser neste artikkel.