Kan jorden overleve?

Er dette et meningsløst spørsmål? Er det pessimistisk? Eller er jorden i ferd med å bli ødelagt? Hva viser kjensgjerningene?

«VI SEILTE gjennom sjø fylt av oljeklumper i 43 av 57 dager. Store hvaler og mange fisker som svømmer med munnen åpen for å filtrere vannet i den hensikt å fange opp mat, svelger denne forurensningen. Noen av disse fiskene spiser vi.

Det finnes enkelte som mener at . . . sjøen kan absorbere og resirkulere all denne forurensningen. Ole Lukkøye kaller jeg dem — de ønsker å dysse deg i søvn med beroligende ord. Ikke hør på dem! Med mindre du og jeg — hver og en av oss — gjør noe nå for å stanse forurensningen av verdenshavene med giftig avfall, vil de kveles og dø.»

Denne beskrivelsen stammer fra Thor Heyerdahls andre sivbåttur over Atlanterhavet. Mange synes at den er skremmende, og Heyerdahl er ikke den eneste som slår alarm.

En vitenskapelig rapport som ble offentliggjort i den brasilianske avisen O Estado de S. Paulo, er ikke mindre tydelig: «Det er kanskje for sent å gjenreise det som er blitt ødelagt. Av de grunnleggende ting alt levende er avhengig av — luft, vann, jord og lys — er det bare det sistnevnte som ikke er forurenset.»

Overalt klager folk på været. Hvorfor er det klimaforandringer og unormalt vær over hele jorden?

Klimaforskeren dr. Reid A. Bryson benytter et samlebegrep på resultatet av menneskenes virksomhet — røk, støv som skriver seg fra bruk av landbruksmaskiner, jetflyeksos, smog fra byene — den «menneskelige vulkan». «Vi er absolutt en faktor som har betydning for klimaet,» sier han. «Vi er kanskje den avgjørende faktor.»

I en artikkel i bladet National Geographic ble denne slutningen trukket: «Helt siden den industrielle revolusjon begynte, har mengden av karbondioksyd i jordens atmosfære bygd seg opp som en følge av at en har brent fossilt brensel — kull og olje. Store mengder av denne fargeløse, luktfrie gassen bidrar til å varme opp kloden på grunn av den såkalte drivhuseffekten, som gjør at infrarøde stråler — varme — som ellers ville ha forsvunnet ut i rommet, blir holdt tilbake.»

I det siste er oppmerksomheten også blitt rettet mot andre forstyrrende faktorer. Den meteorologiske verdensorganisasjon (WMO) rapporterte for eksempel at forurensningen av atmosfæren tynnet ut jordens osonlag, som filtrerer bort noen av de skadelige ultrafiolette strålene fra solen. Økt ultrafiolett stråling er allerede blitt satt i forbindelse med økningen i antall tilfelle av hudkreft, sier Rumen Bojkov, som er leder for WMO’s avdeling for atmosfærevitenskap.

Patologen Leon S. Dochinger i De forente staters landbruksdepartement omtaler sur nedbør som noe som også kan være dødbringende. Sur nedbør oppstår fordi en forbrenner fossilt brensel med høyt svovelinnhold, særlig kull. Vinden sprer forurensende partikler og gasser, som så blir ført ned til jorden igjen med regnet i form av svovel og salpetersyre. Disse setter fiskenes, dyrenes og vegetasjonens liv direkte i fare. Dessuten kan sur nedbør frigjøre giftige metaller når den trenger ned i jordsmonnet. Disse metallene kan sive ut i elver og innsjøer og således utgjøre en fare for helsen.

Ifølge en medisinsk undersøkelse i São Paulo er luftforurensningen der nest etter røking det som i første rekke er ansvarlig for luftveissykdommer, som på sin side er den nest viktigste dødsårsak. En FN-rapport sier dessuten at mange kreftformer «har forbindelse med den luften folk puster inn, eller med det vannet de drikker, med det miljøet de arbeider eller lever i, med deres spisevaner eller måte å leve på».

Uten vann kan ikke noe menneske leve. Men hvor rent er det vannet vi drikker? Hvor rene er elvene og havene?

Da Jacques Cousteau var i Brasil nylig, oppdaget han at den kjente Guanabarabukten ved Rio de Janeiro var mer forurenset enn sjøen utenfor Venezia, Cannes og Genova. Han gav uttrykk for at han var alvorlig bekymret på grunn av den skadelige forurensningen som skrev seg fra oljesøl og kjemisk og kjernefysisk avfall.

Og hva med elvene? Den brasilianske avisen Veja inneholdt en artikkel med overskriften «Vannets dødskamp». Artikkelen påstod at spillvann fra sukker- og spritfabrikker, soda fra cellulosefabrikker, kloakk fra voksende byer og industriområder og annet avfall kveler de brasilianske elvene. Lignende forhold rår i andre land.

Dessuten er det slik at en stadig økende etterspørsel etter vann gjør tilgangen stadig mer usikker. På FN’s vannkonferanse i Mar del Plata i Argentina sa den syriske delegaten Saub Kaule: «En dråpe vann kommer til å koste mer enn en dråpe olje.»

Hva er grunnen til dette? Bladet Time sier: «Mellom 30 og 40 prosent av verdens matvareproduksjon er nå avhengig av kunstig vanning. . . . Industrien bruker også stadig større mengder vann — for å produsere elektrisitet, å kjøle kjernefysiske reaktorer og for å fremstille kjemikalier og metaller. Som følge av dette er mange innsjøer og elver blitt så sterkt forurenset av landbruket og av industrien — så vel som av avfall fra et stadig økende antall mennesker — at vannet i dem er blitt ubrukelig, med mindre det gjennomgår en kostbar rensingsprosess. Trass i at en del er blitt gjort for å rense vannet, har det vært nødvendig å bruke forurenset vann til drikkevann. Dette har ført til at sykdommer har spredt seg. Verdens helseorganisasjon har anslått at hele 80 prosent av sykdomstilfellene i verden skriver seg fra urent vann.»

Dette er skremmende opplysninger. Men er dette alt? Egentlig ikke.

En gruppe agronomer som kom sammen i Brasília, fordømte den «kritikkløse og stadig økende bruk av pesticider, herbicider og fungicider, som fører til en økologisk tilstand som vil sette selv jordbruksproduksjonen i fare». Og hvorfor blir disse midlene brukt i så store mengder? Bare «for raskt å skaffe seg midlertidige økonomiske fordeler», sier spesialistene.

En annen lumsk fiende ble omtalt på en konferanse i Nairobi i Afrika. Det ble påpekt at ørkenområder utvider seg mange steder på jorden. Bladet Time sa: «Takket være menneskenes uforstandige handlemåte, er nå eksistensen til omkring 630 millioner mennesker som bor i nærheten av ørkenområder, truet, fordi ørkenene stadig utvider seg.»

Det er ikke noe rart at FN’s generalsekretær, Kurt Waldheim, ble tilskyndt til å komme med denne pessimistiske uttalelsen at «hele land kan forsvinne fra kartet».

Og hva kan årsakene være? Miljøverneksperter som var samlet i Mexico, trakk denne slutningen: «Primitiv skogrydding, brann, erosjon, dårlige landbruksmetoder og bruk av pesticider framskynder sammen med de naturlige årsaker den prosessen som består i at ørkener utvider seg.» Avisen O Estado de S. Paulo skrev at Brasil «har alle forutsetninger for å danne en av de største ørkenene i verden i løpet av de neste 25 til 30 årene, hvis en fortsetter å utnytte Amazonas-området på en uorganisert måte».

Den brasilianske økologen Jose Lutzenberger sa til en gruppe spesialister: «Uhemmet sløsing med begrensede og uerstattelige ressurser . . . er blitt mønster for utviklingen i det nåværende forbrukersamfunn. Dette kan føre til at alle systemer som tjener til å opprettholde livet på jorden, kan bli ødelagt.»

Denne økologen tilføyde: «Vi har skapt ubalanse i alle store og små vassdrag. Dette kan forårsake ødeleggende tørke og katastrofale oversvømmelser. På grunn av ukontrollert forurensning vil det snart ikke lenger være mer brukbart vann igjen, og vi vil om kort tid utrydde alle livsformer i vannet, havene innbefattet.»

Dette bildet er dystert. Men har en ikke gjort noe for å stanse utviklingen? Heldigvis har en det. Vi vil her nevne noe av det som er blitt gjort.

Vitenskapsmenn og andre reiser stadig mer høylytt krav om at noe må bli gjort for å bevare jorden. Gir planene deres positive resultater? Noen av dem gjør det.

Bladet Veja intervjuet Hideo Oguri, som leder kampen mot forurensningen av Tokyos elver. Han sa: «De strengere lover som er blitt vedtatt, og avviklingen av enkelte industribedrifter har gitt noen resultater. Men noe som gir bedre resultater, er hundrevis av økologiske grupper som stadig aksjonerer for å forsvare arbeidet med å verne miljøet.»

Luiz Roberto Tommasi ved oseanografisk institutt ved São Paulo universitet tror at elvene kan reddes hvis de faktorer som forurenser dem i dag, blir fjernet, eller i det minste hvis forurensningen blir redusert til et nivå som gjør at elvene kan rense seg selv. Men han sa også: «Vi har ingen tid å miste. . . . Myndighetene i England begynte å bli bekymret for Themsen for 50 år siden, og det er først nå at laksen har vendt tilbake til denne elven.»

Jacques Cousteau sa i en tale i Curitiba i Brasil at han hadde til hensikt å legge fram et forslag for De forente nasjoner om «retningslinjer for bruk av verdenshavene, bygd på internasjonale avtaler, med tanke på å bremse på utryddelsen av livet i havet». Men han tilføyde at «selv ikke de mest industrialiserte land har en politikk som går ut på å bevare den marine økologi».

Thor Heyerdahl skrev noe lignende: «I første omgang gjelder det å skape fredete områder, naturparker, der det lokale økosystemet kan gjenopprettes og klare seg selv til gagn og glede for fredelige besøkende fra omverdenen. Like viktig er det å skape og håndheve lover i områdene utenom naturparkene der den naturlige balansen allerede er varig forstyrret.» — Vår ville verden, 1976, side 9.

Det er innlysende at løsningen på luftforurensningsproblemet ikke bare består i å bygge høyere skorsteiner. Et eksempel som viser det, har vi i Adirondack nasjonalpark i staten New York. Innsjøene her inneholdt en farlig syre. Fisk døde. Til slutt fant en ut at forurensningen skrev seg fra et distrikt med metallurgisk industri i Sudbury i Canada, hundrevis av kilometer unna. Vinden hadde ført med seg forurensningen til New York.

Her i Skandinavia, hvor økologiske problemer vies stor oppmerksomhet, er jordsmonnet i fjellområder forurenset. Sur nedbør er blitt satt i direkte forbindelse med tiltak for å bekjempe forurensningen i Storbritannia. Høye fabrikkskorsteiner bringer forurensningen høyt opp i atmosfæren, og vinden fører den med seg hit til Skandinavia.

Landbruksdepartementet i De forente stater har i en tid samordnet data fra forskningsstasjoner der i landet, i Canada, i de skandinaviske land og i andre européiske land. Tanken bak dette er å sette i gang en verdensomfattende kampanje for å gjøre alle våkne for problemet. Dette skal være et innledende skritt på veien mot den endelige løsning. Ettersom problemet er verdensomfattende, må det behandles globalt.

Prisverdige tiltak er blitt satt i gang. Noen land har allerede enten forbudt eller søkt å motvirke bruken av slike giftige stoffer som DDT, fluorkarboner og andre.

For å bekjempe jorderosjonen har Pakistan satt i gang et program for nyplanting der hvor det tidligere, har vært skog. Saudi-Arabia har plantet ti millioner akasie-, eukalyptus- og tamarisktrær for å holde sanddynene i nærheten av al-Hasa-oasen i sjakk. Brasil planter eukalyptus- og furutrær i forskjellige områder. I Gobiørkenen i Mongolia blir det gjort lignende bestrebelser for å forhindre at øde landområder utvider seg, eller for å gjenvinne slike landområder.

Men er skogplanting med bare én type trær løsningen? Professor Celio Vale ved statsuniversitetet i Minas Gerais i Brasil er imot å erstatte naturlige skoger med plantefelter med ensartede trær. Han sier at konsekvensene blir «først og fremst at erosjonen ødelegger jordsmonnet. Deretter forsvinner det typiske dyrelivet i skogene, ettersom dyrene ikke er i stand til å overleve i en skog med bare én type trær. Til slutt inntreffer det drastiske forandringer i mikroklimaet i det området der skogen er blitt ryddet, ettersom sollyset vil bli sterkere på grunn av at de skyggefulle trærne er borte».

Hvilke konklusjoner kan vi trekke av de ovennevnte forslag om internasjonal lovgivning og det som er blitt gjort til nå? Enten forsøkene på å gjøre noe har vært gode eller dårlige, har de fleste av dem hittil bare vært av lokal betydning. Bladet Time sier at FN «gjør oppmerksom på at disse ensidige tiltakene ikke er nok til å fjerne truselen mot menneskenes velferd, og organisasjonen slår til lyd for internasjonalt samarbeid ’i en ennå ukjent målestokk’ for å hindre at miljøet blir påført skader som ikke kan rettes opp igjen».

De hindringer som står i veien for at en skal kunne lykkes, er imidlertid nesten uoverstigelige. Bladet Time innrømmer: «Det er fortsatt mange hindringer som må overvinnes. Først og fremst må en forandre den tradisjonelle livsstil. . . . Kanskje den største av alle hindringer er den politiske situasjonen som opprettholder kløften mellom verdens rike og fattige nasjoner.»

Det må også innrømmes at nasjonal og rasemessig stolthet, nasjonale og rasemessige fordommer, åpent fiendskap og sosial urettferdighet åpenbart står i veien for å skape enhet. Det at menneskene ofte er grådige, uvitende, kortsynte og rett og slett onde, hindrer dem i å gjøre fremskritt. Jacques Cousteau sa: «Det nytter ikke å bruke én fellesnevner for alle verdier — penger. Det er nettopp det at en har gjort dette, som har ført til at vår sivilisasjon har slike problemer som den har i dag.»

Menneskene har selv skapt denne situasjonen. De har ikke kunnet snu den. Framtiden ser truende ut. Hvor skal vi vende oss for å finne løsningen på problemene? Vi vil her presentere et interessant svar, som vi oppfordrer deg til å overveie.

Bibelen gir oss dette rådet: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. Salig er den som . . . setter sitt håp til Herren sin Gud, han som skapte himmelen og jorden, havet og alt det som finnes der. Herren er trofast til evig tid, han skaffer de undertrykte rett. Herren gir mat til dem som sulter.» — Sal. 146: 3, 5—7.

Dette er opplysninger som er høyst interessante når en skal forsøke å finne løsningen på våre dagers problemer. Og er det ikke egentlig rimelig at en ser hen til ham som har skapt jorden og menneskene, for å finne en utvei?

Jehova Gud er Skaperen av jorden. Han eier den. Alt han har gjort for at livet på jorden skal bli opprettholdt, er forbausende. Bare en kjærlig Far og Forsørger ville utøse slike velsignelser over sine barn. Plante- og dyreliv, elver, innsjøer og hav gjør livet så mye mer verdt å leve. Det er ikke uten grunn at det mønster som viste hvordan Gud hadde til hensikt at jorden skulle bli, ble kjent som Edens paradis, gledens hage.

Hvis menneskene viste Skaperen kjærlighet og overholdt hans regler for oppførsel, ville de alltid kunne nyte godt av jordens grøde. «Hvis dere lever etter mine forskrifter og gir akt på mine bud og holder dem,» sa Skaperen til sitt folk i fortiden, «vil jeg sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt. Tresketiden skal vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal spise dere mette av eget brød og bo trygt i deres land.» — 3. Mos. 26: 3—5.

«Dette er for godt til å være sant,» sier du kanskje. Men hvorfor skulle det være det? Stopp opp og tenk.

Hvorfor skulle det ikke være nok av mat og ressurser? Gud vet med sikkerhet hva han skal gjøre, og han er i stand til å gjennomføre det. Er det ikke oppfinneren som vet best hvordan oppfinnelsen virker? Når Gud velsigner menneskene, innebærer det altså at han lar dem få de rette mengder regn og et godt klima. Og vi må huske at han til å begynne med skapte et fullkomment økosystem.

Innrømmer ikke vitenskapsmenn at det at menneskene på en tankeløs og selvisk måte har grepet forstyrrende inn i dette fine systemet, har forårsaket flom, tørke, forurensning, død og elendighet? Men hva blir resultatet hvis menneskene samarbeider med jordens naturlige systemer, som Gud har dannet?

Da jordens Skaper gav fortidens Israel lover, bestemte han at landet skulle ha visse hvileperioder. Israels folk forvaltet landet, som var Guds eiendom. (Sal. 24: 1; 89: 12; 115: 16) Israels usynlige Hersker visste hvor viktig det var at landet ikke ble utarmet. Hvert sjuende år hvilte landet fullstendig. Det var ingen som dyrket jorden, eller som beskar planter. Det var dødsstraff for å overtre denne loven. — 2. Mos. 23: 11; 3. Mos. 25: 4.

«Hvordan kunne folk leve da?» spør du kanskje. Jehova velsignet dem, slik at landet i det sjette året gav ekstra stor avkastning, så de hadde mat nok i hele sabbatsåret og fram til neste høst. (3. Mos. 25: 20—22) Israelittene kunne dessuten spise det som vokste av seg selv, selv om de ikke kunne lagre det. I sabbatsåret lå altså jorden brakk. Stoffer som kom ned med regnet, det som vokste av seg selv, og humus tjente som naturlig gjødsel. Landet kunne bli tilført ny næring.

Så alvorlig var kravet om å la landet få sin hvile, at en av grunnene til at israelittene ble holdt som fanger i Babylon i 70 år, var at de hadde overtrådt Guds sabbatslover. Det sies om kong Nebukadnesar at «de som slapp unna sverdet, førte han bort til Babylonia . . . Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår, så lenge det lå øde, hadde det ro, til sytti år var gått». (2. Krøn. 36: 20, 21; se også 3. Mosebok 26: 34, 35, 43.) De hadde utpint landet av selviske grunner.

Men hva skjedde da israelittene vendte tilbake til sitt hjemland etter 70 år? Jehova velsignet dem, og landet ble fruktbart igjen, nøyaktig slik profeten Esekiel hadde forutsagt kort tid etter at de var blitt bortført fra sitt land: «Jeg sender regn i rette tid, regn som blir til velsignelse. Trærne på marken skal bære frukt; jorden skal gi sin grøde, og folk skal bo trygt i landet.» — Esek. 34: 26, 27.

Mange år før dette uttalte Jesaja: «Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. . . . For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder.» — Jes. 35: 1, 6, 7.

Skjedde dette? Ja, det gjorde det. De israelitter som vendte hjem igjen, opplevde dette, og de utgjorde fortsatt en blomstrende nasjon da romerne okkuperte landet flere hundre år senere.

Men har vi noen beviser fra nyere tid for at jorden restituerer seg selv?

Et forbausende eksempel på gjenvinning av landområder er det som er blitt oppnådd i det moderne Israel. En rapport sa: «Israelerne har satt i stand en del av det vannoppsamlingssystemet som fortidens nabateere etterlot seg i Negevørkenen, og de bruker avløpsvannet til å vanne hager med mandel- og pistasietrær som gir stor avkastning. Andre metoder som blir benyttet for å få Negev til å blomstre: computerstyrte vanningsanlegg som drypper små mengder vann direkte på planterøttene; drivhus for grønnsaker og blomster der vannsirkulasjonen drives av solenergi; dyrking av proteinrike alger til fôrstoffer i brakkvannsdammer.»

Det er bemerkelsesverdig at land som en gang har vært øde, er blitt gjenvunnet på denne måten. Andre områder er også blitt gjenvunnet på lignende måter, for eksempel ørkenområder i Kina. Men hva med områder som er blitt ødelagt under krigshandlinger? Kan jorden tåle en så stor belastning?

Under den annen verdenskrig ble havneområdet på øya Truk en kjempemessig undersjøisk gravplass for japanske krigsskip. Bladet National Geographic sier: «Når biologen Sylvia A. Earle og fotografen Al Giddings nå studerer denne sunkne flåten mer enn et kvart århundre senere, finner de et enestående eksempel på naturens evne til å helbrede.»

En som arbeider som froskemann i området, og som husker slaget, sa: «I mer enn to år etterpå var strendene og revene dekket av olje fra skip og fly. Men sjøen er helbredet nå.»

Hvem var det som helbredet den? Det var ikke nødvendig for mennesker å gripe inn. På grunn av den evnen til å helbrede seg selv som Skaperen har gitt jorden og sjøen, ble dette området restituert på litt over 30 år. Den overflod av koraller, planter og dyr som dekker vrakene som ligger på bunnen, er et enestående vitnesbyrd om Skaperens visdom og makt.

Er dette det eneste eksempel på jordens evne til å helbrede seg selv? Tenk over det som skjedde på Eniwetok-atollen i Stillehavet. De forente stater hadde her en stasjon for eksperimenter med kjernefysiske våpen. I 1977 begynte øyboerne å vende tilbake til sine tidligere hjem. Hva fant de etter 20 år uten bombeeksplosjoner?

En marinbiolog skriver: «I dag trives fisk og koraller i kraterne [som atombombesprengningene laget], noe som vitner om naturens evne til å komme seg igjen etter en nesten hvilken som helst forstyrrelse.» Vitenskapsmennene er forbauset over naturens evne til å rette seg opp igjen.

Hvor oppmuntrende er det ikke å vite dette! Det er tydelig at jorden har et innebygd restitueringssystem. Er det rimelig å tro at Skaperen ville la menneskene få ødelegge det han har skapt? Selvsagt ikke. Profeten Jesaja skrev: «Så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.» — Jes. 45: 18, EN.

Forholdene må naturligvis bli forandret over hele jorden. Det må bli gjort slutt på den nåværende ordning med dens urettferdighet, uvitenhet og ufullkommenhet. Men hvordan vil dette skje?

Det enkle svaret på dette spørsmålet finner vi i Åpenbaringsboken i Bibelen: «Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet. Nå er din vredes-dag kommet . . . Da skal du . . . ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åp. 11: 15, 18.

Ja, ved hjelp av Guds himmelske rikes regjering med Kristus Jesus som konge vil en stor forvandling snart finne sted. Gud viste seg som en Frigjører og Gjenreiser for Israels land i fortiden. Eksempler fra vår tid beviser at han har skapt jorden med et forbausende restitueringssystem. Vi kan derfor ha tillit til at jorden vil overleve. Gud vil gjennomføre sin hensikt og gjøre jorden til et paradis, et gledefylt hjem for menneskene.

[Uthevet tekst på side 4]

«Forurensningen av atmosfæren tynnet ut jordens osonlag . . . økt ultrafiolett stråling»

[Uthevet tekst på side 5]

«Sur nedbør . . . kan være dødbringende»

[Uthevet tekst på side 5]

«En dråpe vann kommer til å koste mer enn en dråpe olje»

[Uthevet tekst på side 6]

«Hele 80 prosent av sykdomstilfellene i verden skriver seg fra urent vann»

[Uthevet tekst på side 6]

«Ørkenområder utvider seg . . . ’takket være menneskenes egen uforstandige handlemåte’»

[Uthevet tekst på side 7]

«Ettersom problemet er verdensomfattende, må det behandles globalt»

[Uthevet tekst på side 7]

«Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt»

[Uthevet tekst på side 9]

«Hvert sjuende år hvilte landet fullstendig»

[Uthevet tekst på side 9]

«Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre»

[Uthevet tekst på side 10]

«Da skal du . . . ødelegge dem som ødelegger jorden»