Hva ble oppnådd ved Commonwealth-konferansen?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zambia
HVILKEN begivenhet fikk den britiske dronningen, Elizabeth II, til å reise mer enn 8000 kilometer fra sitt hjem i London?
Hvilken begivenhet ville vertslandet være villig til å spandere 45 millioner kroner på til tross for at det var i alvorlige økonomiske vanskeligheter?
Det var den 22. Commonwealth-konferansen, som ble holdt i Lusaka i Zambia fra 1. til 7. august 1979.
Commomwealth og konferansen
Commonwealth er en internasjonal samarbeidsorganisasjon som består av 39 uavhengige land med i alt omkring en milliard mennesker, altså omkring en fjerdedel av jordens befolkning. Medlemmene hevder at institusjonen er opprettet for å bevare fred, frihet og rettferdighet. Ettersom den har sitt utspring i det gamle britiske imperium, betrakter alle medlemmene dronning Elizabeth II som det symbolske overhode for Commonwealth.
Det viktigste samrådsmiddel medlemmene i Commonwealth har, er statssjefenes møte — Commonwealth-konferansen. De fem siste konferansene er blitt holdt hvert annet år. Denne konferansen skiller seg ut fra andre internasjonale konferanser ved at den ikke vedtar bindende resolusjoner, men bare forsøker å komme til enighet i forskjellige spørsmål. Den er uformelt lagt opp ved at det ikke finnes noe podium, og det blir heller ikke holdt noen høytidelige taler. Regjeringssjefene sitter rundt ett bord sammen med bare to rådgivere og fører samtaler med hverandre.
Hvilke internasjonale problemer rettet den 22. konferansen søkelyset mot?
Generalsekretæren i Commonwealth, Shridath Ramphal fra Guyana, sa i et fjernsynsintervju at de to viktigste problemene ville være apartheidspørsmålet i det sørlige Afrika, særlig i Zimbabwe-Rhodesia og i Namibia, og de økonomiske problemene i verden.
Politiske spørsmål
Presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, innledet debatten med å komme inn på situasjonen i det sørlige Afrika. Han uttalte at tre skritt måtte tas for å få løst problemet i Zimbabwe-Rhodesia. Storbritannia måtte for det første innføre en demokratisk forfatning i landet. For det andre måtte det bli holdt valg hvor det blir ført internasjonal kontroll, og hvor alle de partiene som er implisert i konflikten, får være med. For det tredje måtte Commonwealth-landene ha et bosettingsprogram og et fond med tanke på de hvite som måtte velge å forlate landet i tilfelle en farget minoritetspartiregjering skulle overta makten. Forslagene ble godtatt og tatt med i et nipunktskommuniké som ble utstedt i slutten av konferansen. Storbritannias statsminister, Margaret Thatcher, støttet kommunikéet og sa at den britiske regjeringen så fort som mulig ville sette opp et forslag til en uavhengig forfatning.
Andre politiske saker ble også drøftet, deriblant de væpnede konfliktene i Indo-Kina og faren for en opptrapping av disse konfliktene, slik at de kom til å omfatte et større område. Deltagerne gav uttrykk for dyp bekymring på grunn av det verdensomfattende flyktningeproblemet. De var dessuten bekymret for situasjonen i Kypros. Folket i Belize fikk full støtte i sine bestrebelser for å oppnå snarlig og varig uavhengighet. Den alvorlige situasjonen i Midtøsten ble igjen tatt opp, og det palestinske folkets situasjon ble spesielt drøftet. En beklaget at Det indiske hav som fredssone hadde brakt så få positive resultater, og at stormaktene nå var mer militært aktive der enn noensinne.
Ja, problemer ble drøftet og synspunkter luftet, og det ble gitt uttrykk for bekymring og framsatt forslag. Men ble problemene virkelig løst? Kan de som fikk sine forhold tatt opp til behandling, i dag glede seg over virkelig fred, frihet og rettferdighet?
Økonomiske spørsmål
Den økonomiske ubalansen mellom de rike og fattige nasjoner ble sterkt kritisert. Michael Somare, som er statsminister i Papua Ny-Guinea, anklaget utviklingslandene for hovedsakelig å være opptatt av sine egne interesser. Det ble også sagt at inflasjonsproblemene, nedgangen i konjunkturene, den store arbeidsløsheten og andre problemer har spredt seg til utviklingslandene. For å illustrere dette ble det fortalt at utviklingslandene skyldte oljeprodusentene mer enn 40 milliarder dollar, mens industrilandene hadde redusert størrelsen av sitt underskudd til to milliarder dollar. Hvordan skulle en snu denne utviklingen?
Det ble foreslått at en skulle henstille til OPEC-landene å la noen av de pengene de får for oljen, bli brukt i utviklingsland som står på randen av sammenbrudd på grunn av energikrisen, i stedet for å bruke dem i industrilandene, slik de gjør for øyeblikket. Noe annet som ble gjort for å løse dette problemet, var å vedta å opprette et internasjonalt energiinstitutt som skal koordinere undersøkelser i forbindelse med alternative energikilder. Det ble også gitt uttrykk for tro på at Commonwealth-landenes fond til teknisk samarbeid vil kunne bidra til at ulikheten mellom rike og fattige land blir fjernet, og det ble oppnådd enighet om å sette åtte millioner dollar inn på dette fondet.
Konferansedeltagerne kom til at de større medlemsnasjonene ville kunne hjelpe utviklingslandene på forskjellige områder, for eksempel ved å støtte en økonomisk spredning ved å oppmuntre til større lokal foredling av råmaterialer, ved å hjelpe landene til å oppnå større teknologisk dyktighet, ved å la de små øynasjonene få fritt innpass på markedet med sine varer, ved å øke den økonomiske hjelpen og forenkle hjelpearbeidet, ved å gi økonomisk støtte for å redusere utviklingslandenes avhengighet av importert olje og ved å gå inn for å utvikle alternative energikilder.
Kommer de større nasjonene til å følge disse forslagene? Finnes det noe i deres fortid som gir oss grunn til å tro at de uselvisk vil ta hensyn til hverandres interesser?
Hva vil bli oppnådd?
Ordstyreren sa i sin avsluttende tale at det var ’tydelig at den frykt som kom til uttrykk i begynnelsen, hadde veket plassen for en større forståelse for andres synspunkter’, og at atmosfæren hadde vært preget av vennlighet og åpenhet.
Men hva vil alle samtalene, drøftelsene, forsikringene og de muntlige overenskomstene føre til? Det er nødvendig at avgjørelsene blir omsatt i handlinger, for det er som ordstyreren sa — møtet vil ikke ha noen historisk betydning hvis det ikke fører til forandringer som kan sette sitt preg på historien.