Den «tredje verden» sier sin mening

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sri Lanka

DE FLESTE land i verden i dag er forholdsvis fattige. Over 100 av de 147 land som er medlemmer av De forente nasjoner, hører til denne kategorien. Verdens ledere har taktfullt gitt disse fattige landene betegnelsen «utviklingsland».

De blir også omtalt som den «tredje verden». Hvorfor? Opprinnelig ble dette uttrykket brukt for å beskrive de land som var nøytrale, alliansefrie i politisk henseende. Det vil si, de var ikke forpliktet til å støtte hverken den kommunistiske blokk av nasjoner eller den vestlige blokk. De ble derfor betraktet som en «tredje verden».

Både den kommunistiske og den vestlige blokk av nasjoner er imidlertid blitt splittet i de senere år. Noen av de kommunistiske nasjoner og noen av de vestlige er dessuten også fattige. Uttrykket den «tredje verden» blir derfor nå vanligvis brukt om de land som ikke er høyt utviklet i økonomisk henseende og heller ikke i nevneverdig grad på andre områder. De fleste av dem betrakter fortsatt seg selv som alliansefrie.

Den politiske innflytelse

Disse landene står kanskje tilbake i økonomisk henseende, men de har fått en viss politisk innflytelse. Som gruppe betraktet har de fleste land i den tredje verden ofte det samme syn på tingene. De stemmer derfor likt i forbindelse med forskjellige spørsmål som blir forelagt De forente nasjoners generalforsamling. Og de stemmer uavhengig av hva industrilandene måtte ønske. De lar seg ikke lenger diktere av de mektigere industriland eller av de land som en gang hadde kolonier.

De vestlige land blir derfor i mange stridsspørsmål motarbeidet av denne «nye majoriteten» i De forente nasjoner. Og ofte blir den tredje verdens synspunkter støttet av de kommunistiske land.

Dette har resultert i en fullstendig endring av situasjonen i De forente nasjoner sammenlignet med situasjonen i de første årene. Den gang var det de vestlige land ledet av De forente stater som dominerte avstemningene i Generalforsamlingen.

Men dette er nå noe som hører fortiden til. Som det ble sagt i U.S. News & World Report: «Den viktigste årsak til motsetningsforholdet [i FN’s generalforsamling] skriver seg fra et sammenstøt mellom de politiske og økonomiske interesser til den ’tredje verden’ — utviklingslandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika — og til industrilandene i vest. Den tredje verden kan bruke og bruker sitt såkalte majoritetstyranni til å trumfe gjennom resolusjoner i Generalforsamlingen til tross for innvendinger fra industrilandene.»

Det samme tidsskriftet bemerker at under avstemningene i FN stemmer majoriteten nå «nesten automatisk på det samme som Moskva» i spørsmål angående antikolonialisme, antiimperialisme og antirasisme. Og det tilføyer så: «Det faktum at De forente stater kommer til å stå på den tapende side i nesten hver eneste debatt i FN, er en velkommen bonus til lederne i Kreml.»

Toppmøter avslører problemer

I løpet av de siste årene har landene i den tredje verden holdt en rekke toppmøter for å snakke om sine problemer. I fjor sommer holdt for eksempel 86 av disse landene et møte her i Sri Lanka, tidligere kjent som Ceylon. Dette var det femte toppmøte de holdt som gruppe betraktet. Tidligere er det blitt holdt slike møter i Beograd (1961), Kairo (1964), Lusaka (1970) og Algerie (1973).

Våren 1974 hadde den tredje verden dessuten ansvaret for et spesielt møte i De forente nasjoners generalforsamling. I tre uker ble tilstanden i de fattige landene drøftet.

På alle slike møter blir det framsatt den samme grunnleggende klage. Den har å gjøre med de økonomiske vanskeligheter som disse nasjonene har i forhold til de rikere land. Den tredje verden mener at industrilandene kjøper de råmaterialer som blir produsert i utviklingslandene, til altfor lave priser, og at de industriprodukter som blir solgt til de fattige landene, er altfor kostbare. Dilemmaet er særlig stort for de fattige land som er landbruksland, og som har lite eller intet matvareoverskudd å selge og ingen råmaterialer av betydning å eksportere.

Den tredje verden peker dessuten på at kløften mellom de rike land og de fattige land ikke er blitt mindre. Den er tvert imot blitt større. Det blir stadig flere, ikke færre, som sulter og er dårlig kledd, som er arbeidsløse og lever under dårlige boligforhold.

De land som har naturressurser å eksportere, øker prisene der hvor det er mulig, hvis etterspørselen etter råstoffer er stor nok. Et eksempel på dette er den seksdobbelte økningen i prisen på olje som de oljeproduserende land krevde.

På det nåværende tidspunkt er det imidlertid ikke så stor etterspørsel etter råstoffer fra de fattige land at de kan tillate seg å øke sine priser tilsvarende mye. I den senere tid har prisene på mange råstoffer i den tredje verden, deriblant noen landbruksprodukter, tvert imot gått ned. Men prisene på ferdige industriprodukter fra de rikere land har fortsatt å stige på grunn av inflasjonen.

Forberedelser til toppmøtet

Det var slike problemer som sto i brennpunktet på det toppmøtet som ble holdt i Colombo, hovedstaden i Sri Lanka. Tusener av delegerte og mange statsoverhoder var til stede. Det faktum at de 86 land som deltok, representerte over halvparten av alle land i verden, viser omfanget av konferansen.

Men før møtene begynte, var det andre problemer som måtte løses. Forberedelsene var en kjempeoppgave for dette lille utviklingslandet, som er 65 610 kvadratkilometer stort, det vil si litt mindre enn Nordland og Troms til sammen.

Sikkerhetstiltakene var for eksempel et stort problem. På grunn av de mange flykapringer, kidnappinger, bombeattentater og politiske mord i de senere år måtte det treffes strenge tiltak for å få luket bort alle uønskede elementer.

Den vanlige turisttrafikken ble sterkt begrenset i tiden før og under konferansen. Alle utlendinger måtte forlate landet hvis de ikke fikk sitt visum fornyet.

Over et år i forveien gransket spesialutdannet personale fra etterretningstjenesten alle personer som på en eller annen måte ville være knyttet til det kommende møte. Dette innbefattet de ansatte på hoteller og på flyplassen og ved alle institusjoner som ville få noe å gjøre med konferansen. De arbeidstagere som en hadde den minste mistanke til, fikk permisjon, slik at en fikk dem bort fra området. Til og med dem som bodde langs ruten fra flyplassen til konferansebygningen, ble gransket.

I tillegg til dette ble det tatt bilde og fingeravtrykk av over 10 000 forbrytere, småtyver og andre «uønskede» personer. Det ble holdt nøye oppsikt med hva de foretok seg. Noen av de storforbrytere som ikke allerede satt bak lås og slå, ble tatt i forvaring så lenge konferansen varte.

Fra flere forskjellige land ble det importert hundrevis av kjøretøyer som skulle benyttes av delegatene og sikkerhetspersonalet. Veier måtte utvides eller anlegges. Det ble bygd flere hoteller som skulle huse de delegerte. Til slutt var alt klart. Hele folket var klar over at det skulle finne sted en viktig begivenhet i det lille landet.

Delegatene sa sin mening

Åpningstalen ble holdt av Sri Lankas statsminister, Sirimavo Bandaranaike. Hun var tidligere blitt valgt til konferansens ordstyrer. Hun var blitt foreslått av Egypts president, Anwar Sadat, og forslaget var blitt støttet av Indias statsminister, Indira Gandhi — og Kypros’ president, erkebiskop Makarios.

I sin tale, som hun kalte «et budskap til industrilandene», bekreftet statsminister Bandaranaike at «de alliansefrie betrakter ikke noe land eller noe folk som sin fiende. Den kamp de alltid har kjempet, har vært mot urettferdighet og intoleranse».

I sin kommentar til åpningstalen sa New York Times: «Da hun ønsket vietnameserne velkommen som medlemmer av den alliansefrie bevegelse, høstet hun et av dagens største bifall da hun sa: ’Deres kamp mot en av stormaktene og dens militære makt og overlegenhet, en kamp som resulterte i total og endelig seier, er en strålende inspirasjon for alle land som kjemper mot fremmed innblanding, herredømme og undertrykkelse for å oppnå nasjonal frihet.’»

Ordstyreren kom også inn på kravet om en ny, internasjonal økonomisk ordning. Hun foreslo at det skulle opprettes en bank for den tredje verdens stater, og sa: «Hvis vi virkelig ønsker å sløve de våpen som imperialismen og kolonialismen utgjør, må vi lage forsvarsvåpen i form av valuta som blir støttet av de enorme økonomiske muligheter som ligger i de alliansefrie land og andre utviklingsland.» Hun mente at en slik bank ville sette den tredje verdens stater i stand til å komme inn på det område med internasjonal økonomisk virksomhet som noen få multinasjonale, private banker i de rike land hittil hadde hatt monopol på.

Den samme dagen kom Zambias president, Kenneth Kaunda, inn på noe lignende. Han sa: «Vi tror at det å dele makten er en viktig garanti for fred i det internasjonale samfunn.» Andre talere reiste også krav om en ny økonomisk og sosial ordning som ville gi den tredje verden en større andel i jordens rikdommer.

På konferansen ble det gitt detaljerte statistiske opplysninger som viste behovet for en ny, økonomisk ordning. Det ble for eksempel pekt på at i 1970 hadde en milliard av de fattigste i verden en gjennomsnittlig årsinntekt på bare 525 kroner pr. person. Men de som bodde i industrilandene, hadde en årsinntekt på gjennomsnittlig 15 500 kroner pr. person. Det ble anslått at i 1980 ville den samme fattige milliard av verdens befolkning ha økt sin inntekt med den bagatellmessige sum av 15 kroner hver, mens hver person i de rike land ville ha økt sin inntekt med 4500 kroner.

I de fattige land dør det dessuten hver dag gjennomsnittlig 10 000 mennesker av sult eller av sykdommer som skriver seg fra underernæring. Og det ble sagt at i disse landene finnes det flere barn i skolealderen som ikke går på skole, enn det finnes barn i skolen.

Til tross for alle disse behov blir en stor del av verdens ressurser brukt til framstilling av enda mer ødeleggende våpen i stedet for til konstruktive formål. Verden bruker nå omkring 1,5 billion kroner i året til slike våpen.

De forente nasjoners generalsekretær, Kurt Waldheim, sa i sin tale på toppmøtet: «Det har ikke vært gjort noen framskritt for å få i stand virkelig nedrustning, noe som ville redusere utgiftene til våpen og tillate en overføring av ressurser til mer konstruktive formål. Tendensen har gått i den motsatte retning.» Han sa også at «faren for spredning av kjernefysiske våpen ikke bare er den samme, men har økt».

De vestlige land advart

Konferansen varte i fire dager. Den siste dagen vedtok den tredje verden en resolusjon som inneholdt en skarp advarsel til verdens rike nasjoner. Budskapet gikk ut på at de måtte avgi mer av sin rikdom til en ny, økonomisk ordning. Kommunikéet inneholdt en inntrengende oppfordring til å gjøre noe for å hindre at kløften mellom de rike og de fattige ble større.

Rapporten viste at den økonomiske situasjonen i den tredje verdens stater har forverret seg i løpet av de siste årene. Deres samlede underskudd på betalingsbalansen er blitt tredoblet. Deres gjeld til de rike land har økt med milliarder av dollar. En stadig stigende inflasjon lammer ofte deres bestrebelser for å forbedre sin økonomiske stilling.

New York Times sa: «De alliansefrie landene tror fullt og fast at intet mindre enn en fullstendig omordning av de internasjonale, økonomiske forhold er nødvendig hvis utviklingslandene skal kunne komme opp på et akseptabelt utviklingstrinn.»

New York Times bemerket også at det blant mange av landene i den tredje verden eksisterer en alminnelig tendens til å ’helle til venstre’. Avisen sa: «I vesteuropéiske og amerikanske øyne synes de alliansefrie statene ofte hovedsakelig å anta en antivestlig og en antiamerikansk tone.» Den bemerket for eksempel at det endelige kommunikéet fordømte amerikanernes tilstedeværelse i Sør-Korea, krevde uavhengighet for Puerto Rico, fordømte Israel og hyllet «den historiske og fullstendige seier som Vietnams folk hadde oppnådd i sin kamp mot USA’s aggressive imperialisme».

Noen få talere refset imidlertid fra tid til annen også de kommunistiske land fordi de støttet revolusjonære bevegelser i den tredje verden. Men for det meste var tonen slik som U.S. News & World Report ga uttrykk for: «USA og andre vestlige industriland måtte for det meste finne seg i å bli beskyldt for så å si alle økonomiske og politiske problemer i de fattige landene.»

Den tredje verden har således igjen sagt sin mening. Og enda en gang var det den sa, ikke til fordel for de vestlige land, som utgjør kjernen i den del av verden som kalles «kristenheten».

[Bilde på side 13]

Den tredje verdens nasjoner sa sin mening på den konferansen de holdt i Bandaranaike Memorial International Conference Hall i Colombo i Sri Lanka