Erobringer i kirkens navn

«Hvis Jesus hadde levd i dag, ville han ha vært en frihetskjemper.» Disse ordene ble uttalt av en fremtredende talsmann for en protestantisk kirke og er typiske for en tendens i kristenheten i dag. En afrikansk biskop priser den «rettferdige vold» som fremgangsrike revolusjonære har gjort bruk av. Protestantiske kirkesamfunn gir gaver til nasjonalistiske geriljaorganisasjoner. Prester griper til våpen for å kjempe for en «frigjøringsteologi». Det ser ut til at dypt religiøse mennesker i økende grad er villig til å bruke vold for å nå sine mål. Synes du at dette er riktig? Denne artikkelen drøfter et historisk eksempel på den slags «kristen» bruk av makt, som kan gi oss visse lærepenger.

GULL, ære og evangeliet. Det sies at det var disse tre tingene som var drivkraften for koloniseringen av det amerikanske kontinent. En av kolonisatorene innrømmet at han drog til Amerika «for å tjene Gud . . . og også for å bli rik»!

I 1992 vil det være 500 år siden Christofer Columbus først krysset Atlanteren, noe som åpnet veien for denne koloniseringen. Columbus’ berømmelige reise innledet en spennende periode med utforsking av det amerikanske kontinent. Hva førte dette til? Utrolige rikdommer strømmet til Europa over Atlanteren, og europeernes religion ble plantet i fremmed jord. Og prisen? Den var det først og fremst de innfødte amerikanerne som måtte betale. De ble nemlig undertvunget og sterkt redusert i antall på grunn av de fremmedes styrke, svik, grusomhet og ukjente sykdommer.

Disse fremmede kom til å bli kalt conquistadorer (erobrere). De var, som historikeren J. F. Bannon uttrykker det, «en merkelig blanding av helgener og djevler». Det står ikke til å nekte at de viste stor tapperhet, og noen av deres bedrifter er velkjente for enhver skoleelev.

Hvem har ikke hørt om Vasco Núñez de Balboa, som gikk over Panama-eidet, gjennom flere mil med ukjente skoger, fjell og myrer, og ble den første hvite mann som så Stillehavet? Eller Hernán Cortés, som streifet vidt omkring med sine menn for å erobre aztekernes land i det som i dag er Mexico? Så var det Francisco Pizarro og hans brødre, som etter over to år med harde kamper underla seg det store inkariket i det som i dag heter Peru. En annen var Pedro de Valdivia, som drog sørover for å erobre Chile og fortrenge araukanerne.

Hvordan kunne de erobre etablerte riker så raskt? Det var mange grunner til det. Cortes’ seier over aztekerne skyldtes sannsynligvis delvis den indre uro i aztekerriket. Det var også første gang aztekerne møtte europeiske armbrøster, musketter, sverd og ryttere. Aztekerherskeren Montezuma trodde dessuten at Cortes var en gud som vendte tilbake.

Hva årsaken enn var, ble de seierrike conquistadorene snart etterfulgt av «jordbrukeren, gullgraveren og presten, som alle var utrustet med tanke på å skape seg permanente hjem i en ny verden». Men hva hadde religionen med disse erobringene å gjøre?

I tjeneste for sin religion

Faktum er at omvendelse av de innfødte var en hovedsak i det store eventyret. I Spania, de fleste conquistadorenes hjemland, hadde de to framstående herskerne Ferdinand og Isabella «satt i gang en bølge av nasjonalistisk og religiøs glød» som kom sterkest til uttrykk i erobringen av Latin-Amerika. — The Encyclopædia Britannica.

I 1493 delte pave Alexander VI verden mellom de portugisiske og de spanske erobrerne og lot Spania få alt som lå vest for en tenkt linje som gikk fra Nordpolen til Sydpolen 300 nautiske mil vest for Kapp Verdeøyene. Dette skulle være «til vederlag for omvendelsen av hedningene». I Tordesillasavtalen stadfestet senere begge land denne delingen og endret den ved å flytte linjen lenger vest.

Det er interessant å se at virkningen av denne pavelige innblandingen fortsatt gjør seg gjeldende. Da kysten av dagens Brasil ble oppdaget, fant man at den lå i den portugisiske delen av verden. Også i dag snakker derfor brasilianerne portugisisk, mens befolkningen i størstedelen av resten av Sør- og Mellom-Amerika snakker spansk.

Det ser ut til at mange av conquistadorene hadde den religiøse siden av sitt oppdrag i tankene. Professor P. J. Mahon og jesuittpresten J. M. Hayes skriver for eksempel: «Omvendelsen av de innfødte var et mål som Cortes aldri tapte av syne. I en av sine rapporter til kongen, datert 1524, sier han: ’Så mange ganger som jeg har skrevet til Deres Hellige Majestet, har jeg fortalt Deres Høyhet om den villighet noen av de innfødte viser til å ta imot vår hellige katolske tro og bli kristne. Og jeg har sendt bud for å be ydmykt om at Deres keiserlige Majestet med dette for øye må vise den godhet å stille til rådighet geistlige personer som lever et godt liv og er et godt eksempel.’» — Trials and Triumphs of the Catholic Church in America.

Historikeren William H. Prescott tilføyer: «Ikke noe lå de spanske styresmakter mer inderlig på hjerte enn omvendelsen av indianerne. Den er et stadig omkved i deres instruksjoner, og den gav de militære ekspedisjoner på den vestlige halvkule et visst preg av å være et korstog.» Men legg merke til følgende: «Man tvilte ikke på at omvendelsen var virkningsfull, selv om forandringen var aldri så brå og midlene aldri så voldelige. Sverdet var et godt argument når tungen ikke strakk til.»

Disse eventyrerne gikk således ofte i gang med sin omvendelsesgjerning med en merkelig blanding av oppriktighet og råskap. Ta for eksempel det som skjedde med inkakongen Atahualpa.

Omvendelsen av Atahualpa

Det var Pizarro som erobret inkariket. Ettersom han hadde forholdsvis få soldater, mente han at han bare kunne overvinne inkariket ved å ta Atahualpa til fange og holde ham som gissel. Han avtalte å møte inkaherskeren i Cajamarca den 16. november 1532. Men før Atahualpa kom, plasserte Pizarro i all hemmelighet sitt artilleri og sine soldater på tre sider av bytorget. Så kom selveste herskeren med over 3000 av sine menn — som alle var ubevæpnet, bortsett fra at de hadde små klubber og slynger.

Historikeren Robert Barton forteller hva som fulgte: «En dominikanermunk ved navn Vicente de Valverde gikk bort til tronen med Bibelen i hånden for å redegjøre for kristendommens hellige makter. Han begynte med å beskrive Skaperen og talte lenge om Jesus Kristus og hans enestående offer på korset. Han avsluttet ved å be Atahualpa om å fornekte sin egen, hedenske religion og anerkjenne keiser Karl Vs overherredømme og sa at keiseren fra nå av ville beskytte ham i denne verden akkurat som Jesus Kristus ville gjøre det i den neste.» — A Short History of the Republic of Bolivia.

Inkaherskeren må ha blitt forundret over denne talen. Ifølge Barton svarte han: «’Din gud ble drept av de mennesker han hadde skapt.’ Han pekte så på den store, røde solen, som akkurat da gikk ned bak fjellene, og sa: ’Min gud derimot, lever evig og beskytter sine barn. Med hvilken myndighet sier du dette?’» Munken pekte på Bibelen og rakte den til Atahualpa, som kastet den i bakken. Broder Vicente tok opp Bibelen og skyndte seg til Pizarro for å fortelle hva som hadde skjedd. Han skal ha sagt: «Angrip øyeblikkelig. Jeg gir deg syndsforlatelse.» Pizarro gav signalet til angrep, og hundrevis av de forsvarsløse indianerne ble slaktet ned, og Atahualpa ble tatt til fange.

Atahualpa forhandlet med Pizarro for å bli løslatt. Han tilbød å betale en enorm løsesum i gull og sølv, og Pizarro gikk med på å ta imot denne. Men da skattene var vel avlevert, gikk Pizarro tilbake på sitt løfte. Atahualpa ble stilt for retten og dømt til døden ved brenning som avgudsdyrker. Mange av Pizarros rådgivere protesterte på grunn av dette forræderiet — men ikke presten Valverde. Til slutt erklærte Atahualpa at han gikk over til kristendommen, og han ble døpt. Men han ble drept allikevel, den 29. august 1533, ved kvelning.

Deretter fullførte Pizarro erobringen av inkariket. Underveis «bygde han kirker, rev ned avgudsbilder og satte opp kors ved hovedveiene». (The Trials and Triumphs of the Catholic Church in America) Men tror du at den religionen som han spredte på denne måten, var sann kristendom?

Lyktes conquistadorene?

Militært sett var toktene vellykket. De små flokkene av conquistadorer utvidet rikene for sine hjemland, og i de fleste tilfellene skaffet de seg ære og gull. Men oppnådde de noen kristne mål ved sin voldsbruk?

En stund må det ha virket slik. «De prestene som fulgte med de første ekspedisjonene, ødela templer og avguder i rettferdig harme og rettet kraftige angrep mot hedendommen. Masseomvendelsene begynte da det kom misjonærer fra Spania . . . Indianerne var svært ivrige etter å la seg døpe.» (Encyclopædia Britannica) Men hvor dypt stakk omvendelsen?

Historikeren Ruggiero Romano sier angående dette: «De innfødte i dette landet er i lang tid blitt undervist i evangeliene, men de er ikke mer kristne nå enn de var da landet ble erobret, for de har ikke mer tro nå enn de hadde på den tiden . . . I dagens Bolivia og i Sør-Peru lever den gamle, hedenske guddommen Pacha-Mama (moder jord) fremdeles, selv om hun er opptatt i Jomfruen . . . I Mexico har dyrkelsen av Jomfruen av Guadalupe sine røtter i dyrkelsen av gudinnen Tonantzin (gudenes mor).» — Mecanismos da Conquista Colonial.

Den samme forfatteren sier: «Mange ganger slo evangeliseringen feil . . . Hvorfor? Fordi voldsbruken også dominerte forkynnelsen av evangeliet. Hvordan kan man forkynne en religion som foregir å legge vekt på kjærlighet, når man har den oppfatning at ’ingen kan tvile på at krutt som blir brukt mot de troløse, er som røkelse for Herren’?»

Nei, det er umulig å nå sanne kristne mål ved hjelp av slike voldelige midler. Omvendelse med kniven på strupen kan aldri føre til den nye personlighet og det personlige engasjement som sann kristendom krever. Det er isteden «evangelistene» som blir fordervet. Legg merke til at det fortsatt er bitre konflikter og motsetninger i mange av de land hvor evangeliseringen ble påbegynt av conquistadorer som drev evangelisering med sverd i hånd. I dag er det noen prester og nonner i disse landene som går inn for å kjempe for en «frigjøringsteologi» med moderne våpen.

Jesus gikk fram på en helt annen måte. Husker du hvordan han reagerte den natten han ble arrestert, da apostelen Peter prøvde å beskytte ham med et sverd? Jesus sa: «Stikk sverdet på plass igjen . . . For den som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matteus 26: 52) Litt senere samme dag sa Jesus til Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» — Johannes 18: 36.

Disse fryktløse og tankevekkende ordene viser at Jesus absolutt ikke ville ha vært en væpnet frihetskjemper hvis han hadde levd som menneske på jorden i dag. Altså kan de som følger i Jesu spor, heller ikke delta i slik voldsbruk. (1. Peter 2: 21—23) Vi må derfor spørre: Hvilket «rike» ble representert av slike krigere som Cortés og Pizarro? Og for hvilket «rike» kjemper aktivistiske protestantiske og katolske prester i dag? Åpenbart ikke for det riket Jesus Kristus hersker over.

[Uthevet tekst på side 18]

Conquistadorene gikk ofte i gang med sin omvendelsesgjerning med en merkelig blanding av oppriktighet og råskap

[Uthevet tekst på side 19]

Selv om de forkynte en religion som bekjente seg til kjærligheten, mente de at krutt som ble brukt mot de troløse, var som «røkelse for Herren»