Vi puster til ilden i Caprivi

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

«TENN ilden.» Det er betydningen av Katima Mulilo — navnet på en liten, primitiv landsby i et av de mest fjerntliggende områdene i det sørlige Afrika, Caprivi-stripen.

Som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner i Sørvest-Afrika/Namibia stilte jeg meg spørsmålet: I hvilken utstrekning har sannhetens ild spredt seg til Katima Mulilo — den mest fjerntliggende delen av det området jeg tjener i? Selskapet Vakttårnet hadde fått flere rop om hjelp fra dette området: «Vi er interessert i å høre om Jehovas Ord.» «Når kan vi bli døpt?» På grunn av flom hadde vi ved to tidligere anledninger måttet oppgi et forsøk på å dra dit, men nå var veiene åpne, og en venn fra Windhoek var klar til å kjøre meg dit i sin Land-Rover.

Vest-Caprivi er en kontrollert sone som er underlagt den sørafrikanske militære myndighet. Ville vi få tillatelse til å dra gjennom den? Ja, det fikk vi. Utstyrt med ekstraforsyninger av bensin, vann og mat drog vi så av gårde fra Kavango (i den nordlige delen av Sørvest-Afrika/Namibia) den 580 kilometer lange veien til Katima Mulilo.

Gjennom et uberørt område

I omkring 200 kilometer fulgte den ujevne grusveien elven Okavangos slingrende løp — grensen mellom Sørvest-Afrika/-Namibia og Angola. På vår side av elven kunne vi se Kavango-folkets hytter med pene stråtak og deres små jordlapper med mais. Men på den nordlige eller angolske siden så vi ikke noe tegn til liv.

Snart var vi framme ved Kavangos grense i øst, der hvor Okavango-elven går mot sør, til Botswana. Vakten ved sikkerhetstjenestens kontrollpost lot oss få dra videre. Nå kom vi inn i et uberørt, avsidesliggende område. Vi så ikke lenger noen hytter, dyrket mark eller andre tegn på at det bodde folk i nærheten. Elefantgjødsel på veien minnet oss i stedet om at vi nå befant oss i et av de få områder i Afrika hvor ville dyr fremdeles kan bevege seg fritt.

Veien begynte å bli gjørmete, og vi kjørte oss fast med vår Land-Rover. Så måtte vi av med skoene og gå i gang med skuffen. En halv time senere hadde vi klart å få løs kjøretøyet vårt. Noen dyrespor fanget vår interesse. Så ble vi skrekkslagne — det var løver! Vi kom oss fort av gårde.

I skumringen møtte vi en hel familie med buskmenn, som utgjør en av de mest primitive stammene i Afrika. De bar på alt det de eide: et skilpaddeskjold til å ha vann i, noen tepper, en høne og en gammel blikkboks med dyretarmer, som fikk oss til å flytte oss litt, slik at vi ikke stod i vindretningen.

Litt lenger framme kom vi til en annen kontrollpost, hvor vi fikk beskjed om at vi ikke kunne kjøre videre den kvelden — det var altfor risikabelt på grunn av terrorister. Vi tilbrakte derfor natten i en gammel festning, hvor vi ikke ble angrepet av andre enn moskitoer.

En «ild» i Katima Mulilo

Neste morgen nådde vi fram til vårt bestemmelsessted — den lille landsbyen Katima Mulilo ved Zambias grense. Hva slags mottagelse ville vi få? Et av vitnene på stedet hilste oss velkommen med et bredt, strålende smil. Den kvelden var en gruppe på 21 personer samlet i Rikets sal, en bygning som var laget av leire og strå, og som var blitt satt opp week-enden før, spesielt med tanke på vårt besøk!

Etter et møte med spørsmål og svar var vi klar over at vitnene på stedet på en tydelig og grei måte kunne redegjøre for de grunnleggende læresetninger og prinsipper i sin tro. Guds Ords «ild» brant virkelig kraftig i Katima Mulilo. Men hvordan var Bibelens sannhet blitt brakt til denne bortgjemte kroken?

Det vitnet som tok imot oss da vi kom, hadde fått kjennskap til Bibelen i Zambia, men hadde flyttet til Katima Mulilo før han ble døpt. Han begynte straks å snakke med andre om Guds rike og hadde snart organisert en bibelstudiegruppe. Senere flyttet andre til stedet fra Zambia, og gruppen kom regelmessig sammen under et stort tre for å studere Guds Ord.

Under vårt korte opphold besøkte vi flere interesserte i deres hjem for å snakke med dem om Guds kjærlige hensikt med menneskene. Vi skal aldri glemme synet av en gråhåret, gammel mann som satt under et tre i en liten landsby i nærheten og leste i sin velbrukte bibel. Hele familien gav uttrykk for sin verdsettelse av de bibelske sannheter vi drøftet med dem. En annen familie insisterte på at vi skulle bli igjen og spise sammen med dem etter at vi hadde besvart deres bibelske spørsmål. Vi nøt måltidet, som bestod av maismelgrøt og fisk, og som vi inntok ved å benytte fingrene som spiseredskaper mens vi satt på sivmatter.

Afrikanske ekteskapsproblemer

Ingen i gruppen der i Katima Mulilo var ennå blitt døpt. Hvorfor ikke? «Vi lever alle i sedvanelovsekteskap. Våre ekteskap må registreres før vi kan bli døpt,» sa de til oss. De hadde lært å forstå betydningen av å inngå et ærbart ekteskap, i samsvar med det Bibelen lærer. (Hebr. 13: 4) Myndighetene hadde ingen innvendinger mot dette. De ville straks registrere deres ekteskap.

«Men vi har problemet med lobola,» forklarte de ydmykt. «Lobola» eller brudeprisen er noe enhver mann som gifter seg, må betale til brudens far. Hvis brudgommen ikke har de nødvendige midler når paret skal gifte seg, tillater brudens far i denne delen av verden at paret bor sammen i et sedvanelovsekteskap, men noe juridisk bindende ekteskap blir ikke tillatt før hele brudeprisen er blitt betalt. Enkelte av disse oppriktige menneskene skyldte fremdeles anselige summer for sin hustru. Etter at vi hadde repetert betydningen av den kristne vanndåp med dem, var det styrkende å høre deres oppriktige uttalelser: «Vi vil være klar til å bli døpt når du kommer tilbake om seks måneder.»

Etter at vi hadde trukket fram noen skriftsteder fra Jehovas Ord for å oppmuntre denne lille gruppen til å stå fast i troen, tok vi farvel med disse menneskene, som vi var blitt så glad i på bare noen dager.

Bibelen sammenligner Jehovas Ord med en ild. (Jer. 20: 8, 9) Noen gnister fra denne «ilden» antente noe av den tørre «veden» i Katima Mulilo. Det var et stort privilegium å besøke gruppen der og puste til denne ilden. Måtte Jehova sørge for at sannhetens ild fortsetter å brenne med stor styrke i Caprivi.