Okavango — Afrikas ørkenparadis
Av Våkn opp!s medarbeider i Sør-Afrika
LYSET fra parafinlampen var til liten trøst da elefantflokken stille beveget seg i mørket omkring oss. De dype sukkene deres og raslingen i grenene røpet dem. Idet den stille afrikanske natten falt på, visste vi at vi ble iakttatt av mer enn ett par øyne.
Ørkenen
Vi satt fast i Okavangodeltaet — en unik vannverden som begynner like plutselig som den ender, i de enorme sanddynene i Kalahariørkenen i det nordlige Botswana. Selv om deltaet er på størrelse med Nord-Irland, er det forsvinnende lite i forhold til den veiløse, uberørte Kalahariørkenen, som omfatter 260 000 kvadratkilometer. Etter at vi forlot grensen mot Sør-Afrika, hadde vi humpet av sted gjennom 60 mil med tornekratt, savanner og saltsletter i en jevn fart av 20 kilometer i timen. I horisonten så vi ikke annet enn flimrende og dansende luftspeilinger.
Den fjerde dagen ble vi oppmuntret over å se et karakteristisk trekk komme til syne. Himmelen begynte å anta en klar vannblå farge. Et eller annet sted der framme var det vann. Mye vann! Vi nærmet oss et sumpområde som strekker seg ut lik fingrer på en kjempehånd, og som forvandler en solsvidd ørken til en grønn hage. Okavangoelven har sitt utspring i høylandet i Angola og bukter seg gjennom 160 mil av Afrika, på leting etter et hav. Men letingen er forgjeves, for elven svinner bort ute i den øde, enorme Kalahariørkenen. Før den blir helt borte, gir den imidlertid liv til et enestående økosystem.
Deltaet
Vannet sprer seg utover sandgrunnen og danner forgrenede kanaler, halvmåneformede sjøer og papyruskantede vannløp. Trær og planter i en kaskade av former og farger fanger vår oppmerksomhet. Deltaet blir omkranset av elfenbeinspalmer, natalfikentrær, ibenholttrær og pølsetrær. Høye hirseplanter, vannliljer og nedfalne, magentarøde blomster sprer det duse lyset som hører en vintermorgen til. Men dette er likevel Afrika, og snart er det stekende hett. Det er en lettelse å komme inn i skyggen fra det store lappeteppet av høye mopanitrær. Det er nettopp disse trærne som gjør det mulig å reise gjennom denne ødemarken, for de svaiende og knirkende broene som er laget av mopanitrær, er den eneste forbindelsen vi har til utenverdenen.
Deltaets fauna
Den enestående variasjonen i deltaets fauna er imponerende. Etter at vi har lagt den golde ørkenen bak oss, synes vi å fornemme en sorgløs ånd blant alle skapninger, som tumler omkring uten tanke på morgendagen. Tretti velfødde flodhester stirrer på oss med rennende øyne. Den korte, dype prustingen deres advarer oss mot å blande oss inn i deres epikureiske livsstil. En flokk på over 100 elefanter har nettopp sparket opp så mye støv at de dansende lysstripene spiller øynene våre et puss.
Bare det antall dyr som holder til i Okavangodeltaet, er forbløffende i seg selv. Tyve tusen afrikabøfler, i flokker på opptil 200, går og beiter tilfreds langs den gressbevokste ytterkanten av deltaet. Av og til blir freden forstyrret av rovdyr — løver, leoparder, hyener og hyenehunder. Avbrytelsen er vanligvis av kort varighet, og tidlig om morgenen er gribber som svever rundt i spiraler, det eneste som forteller om nattens blodbad.
Store termittkolonier skyver jorden i deltaet sammen i hauger som vokser i størrelse. Når vannstanden i Okavango øker, blir disse termitt-tuene fruktbare øyer. Et stort antall antiloper finner et fredelig tilfluktssted på disse spredtliggende øyene i deltaet — halvmåneantiloper, gnuer, kuduer, lechweantiloper, roanantiloper og den sjeldne sitatungaen. Denne sky antilopen holder seg skjult i sivet og våger seg nesten aldri ut i åpent lende. Ved det minste tegn til fare springer den ut i vannet og lar bare nesen stikke opp av vannet for å få luft.
Vann — livgivende vann! Okavangodeltaet er på ingen måte en lunken sump. Oppdageren og legemisjonæren David Livingstone, som kom til dette området i 1849, utbrøt: «Vi traff på en bred elv . . . Jeg spurte hvor den kom fra. ’Å, fra et land fullt av elver . . .’ Vannet var så klart, kaldt og bløtt . . . at tanken på smeltende snø dukket opp i vårt sinn.» Tilapiafisker og tigerfisker finnes i store mengder og utgjør føde for deltaets innbyggere.
Området er ikke blitt særlig forandret i årenes løp, så det ser ut til at tsetsefluene og moskitoene har klart å holde menneskene fra å ødelegge dette villmarksparadiset. Buskmennene var en gang Okavangos sanne herrer. Senere kom bayeifolket til. I dag kan du fremdeles være så heldig å få se disse båtekspertene stake seg fram i sine mekoroer (kanoer) ved solnedgang. De har et gammelt ordtak som lyder: «Den som staker for dypt, blir sittende fast!» Når du ser etter dem igjen, har de forsvunnet langs hemmelige kanaler som de har laget gjennom sivet.
Okavango er også et paradis for fugleelskere. Hundrevis av arter holder til i deltaet i det minste i en del av året. Om natten kan et skingrende skrik lede deg til den sjeldne pelfiskeuglen, som fanger fisk ved nattetid. Om dagen blander fiskeørnens gjennomtrengende skrik seg med neshornfuglenes fjollete kvitring. Andre fugler som finnes her, er goliathegrer, hellig ibis og de vakre blåpanne-bladhønene. Variasjonen er uendelig. Fromt utseende marabustorker sitter høyt over bakken og ser ut til å stirre misbilligende på alt det løsslupne levenet.
Idet Afrikas sol går ned, blir solstrålene reflektert i vannflaten på en slik måte at vannet ser ut som flytende ild. Slik stilner enda en dag i dette ørkenparadiset. Fra et sted på den andre siden av vannet bæres de muntre tonene fra et kalimba (afrikansk håndpiano) av sted med brisen. Sebraer, giraffer og elefanter kommer fra savannene for å slokke tørsten side om side.
Hvor lenge vil det vare?
En blanding av støv og svette rant i strie strømmer nedover kroppen idet vi strevde med å bytte ut akslingen på Land-Roveren. Hjulene var blitt sugd ned til felgen i sand som var like finkornet som talkum. Det var da akslingen hadde røket. Med et knepp gled den nye akslingen på plass.
Fordi vår oppmerksomhet i så høy grad hadde vært rettet mot det å få bilen i orden, var vi ikke blitt urolige på grunn av elefantenes nærvær. Det så heller ikke ut til at de var redd oss. Det fikk oss til å tenke på den tiden da mennesker og dyr igjen vil leve sammen i fullkommen harmoni. (1. Mosebok 2: 19; Jesaja 11: 6—9) Det eneste vi var leie for, var at vi snart måtte legge ut på den lange, støvete turen hjem.
Stadig flere er imidlertid bekymret for de følger menneskenes moderne jaktmetoder vil få for Okavangodeltaet, i likhet med den bekymring mange nærer for andre naturskjønne steder på jorden. «Hvert år blir 8000 dyr drept av 1300 stammejegere og 200 safarijegere,» sier Creina Bond i boken Okavango—Sea of Land, Land of Water. I tillegg drømmer noen om å lede Okavango en annen vei for å kunne utnytte vannet.
Uansett hva menneskene kommer til å gjøre, følte vi oss beroliget over å vite at Skaperen vil gjennomføre sin hensikt, som går ut på å gjøre hele jorden til et paradis. Da vil den bli enda vakrere, for «ødemarken skal juble og blomstre. Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder». — Jesaja 35: 1, 7.
[Kart/bilder på sidene 24 og 25]
(Se den trykte publikasjonen)
ANGOLA
ZAMBIA
ZIMBABWE
NAMIBIA
BOTSWANA
SØR-AFRIKA
ATLANTERHAVET
INDIAHAVET