Treskjærerne i Kavango
Av Våkn opp!s medarbeider i Namibia
HVA har skjedd? Skremt setter jeg meg opp. Det er noe som har vekket meg. Engstelig ser jeg ut i den afrikanske natten. Det eneste jeg får øye på, er stjernene som blinker mellom grenene på et akasietre.
Så blir jeg klar over det — jeg hører det: stillheten!
Trommene har stanset. Hele natten har lyden av trommene dannet bakgrunn for de andre lydene i den afrikanske bushen, men nå har de forstummet. Til å begynne med er det uhyggelig. Men så begynner jeg å oppfatte de vanlige nattlydene igjen. Det er sirissenes sang, moskitoenes summing og surringen, pipingen og brummingen fra de myriader av insekter som til sammen danner tropenattens musikalske mosaikk. Nå er jeg lys våken. Jeg ligger og tenker på disse fascinerende trommene og hvordan de blir laget, noe vi nettopp hadde fått se.
Min kone og jeg sov i campingvognen vår ved bredden av Okavango-elven. Vi besøkte Jehovas vitners menighet i Rundu, en handelslandsby i Kavango-provinsen i den nordøstlige delen av Namibia ved grensen til Angola. På veien gjennom bushen ble vår nysgjerrighet vakt av friluftsverksteder hvor travle treskjærere spikket og plystret, hogg og kappet og sagde og pusset i vei på trestammer.
Noen av treskjærerarbeidene var masker til bruk under seremonielle danser og som «skilt» utenfor landsbyer hvor noen er syke. Disse maskene skal advare besøkende og jage vekk onde ånder. Selv om mange synes disse maskene er fascinerende, har ingen av de kristne i Kavango slike masker i hjemmene sine på grunn av den tilknytning de har til onde ånder. Det er derfor fint å se at det nå lages mye treskjærerarbeid der utsmykningen består av forskjellige slags geometriske mønstre og ikke slike masker.
Den tresorten som brukes, er teak. Dessverre er denne tresorten i ferd med å bli sjelden i Kavango. Det vil forhåpentligvis bli lagt større vekt på nyplanting, for det tar 50 år før trærne vokser til. Veden har pene årringer med lyse og mørke mønstre, som blir effektivt utnyttet i treskjærerarbeidene. Man velger ut et passende tre som så blir hogd ned eller brent av ved roten. Deretter blir det trukket til verkstedet, hvor det sages opp i kubber eller planker, avhengig av hva det skal brukes til.
Sagbruk i skogen?
Mens jeg iakttok treskjærerne i arbeid i en av hyttene, la jeg merke til noen av disse jevne, fine plankene som lå i et hjørne. Jeg var nysgjerrig på hvordan de var blitt skåret, for det finnes verken sagbruk eller elektrisitet ute i skogen. Jeg spurte Joakim, som holdt på med å skjære ut en tromme.
«Jo, du skjønner det, Tatekulu [Den eldre],» sa han, «det er egentlig ganske enkelt. Vi dytter treet bort til et hull i bakken, slik at det blir liggende tvers over hullet. Jonas klatrer ned i hullet, og jeg står oppe, på selve treet. Jonas trekker sagen ned i hullet, og så trekker jeg den opp igjen. Vi trekker og trekker begge to. Snart er vi ferdig med å sage opp treet, og da har vi plankene.»
«Men det må da ta lang tid og koste dere mye krefter,» sa jeg.
«Nei, Tatekulu, egentlig ikke. Solen står opp, og vi arbeider. Solen går ned, og vi hviler. I morgen står solen opp igjen. Det gjør den dagen etter også og dagen etter der igjen. Det er mange dager, mye tid. Tid til å arbeide og til å hvile.»
Okavangos drosjer
Drosjer i hjertet av en afrikansk skog? Ja, men her er det ikke snakk om drosjer i likhet med de gule taxiene i New York eller rickshawene i Rangoon. Folket langs Okavango-elven utfører også andre slags arbeider i tre. Drosjene på Okavango kalles mawato eller, lenger nede langs elven, mekoro. Dette er kanoer som er laget av massive trestammer som er blitt uthult.
Okavango-elven utgjør den nordlige grensen mellom Kavango og Angola, og den er den mest hensiktsmessige ferdselsåren i området — enten man skal oppover, nedover eller tvers over elven. Mawato, vanndrosjene, kan ta seg fram langs denne vannveien, både oppover til Owambo, nedover til Botswana og tvers over til Angola, uten å måtte ta hensyn til menneskelagde grenser.
Men det er to av elvens innbyggere som de som reiser med wato (entall), har respekt for. Det finnes nemlig fortsatt krokodiller og flodhester i elven, til tross for at menneskene har trengt inn på deres område, og man gjør klokt i å frykte dem. Da en wato for en tid siden kantret i nærheten av Rundu, var det en av passasjerene som ikke var rask nok med å komme seg inn til elvebredden. Han ble drept av en krokodille.
Når «elvens herre», flodhesten, setter i et varselgrynt, om enn langt bortefra, skynder ferjemannen seg å få kanoen inn til bredden, og han våger seg ikke utpå igjen før han er sikker på at det er trygt. Han vet at flodhestens enorme kjever lett kan knuse en wato.
Men disse drosjene beveger seg ikke bare til vanns. Når en wato eller mokoro blir gammel og det oppstår større og farligere lekkasjer, tas den ut av tjeneste på elven og blir i stedet til en slede. Vi har sett mange gamle kanoer med store lass med ved eller varer fra en forretning i nærheten som det er spent enten okser eller esler foran, og som langsomt glir over Kavangos myke sand.
Disse kavango-drosjene, utstyrt med pålitelige «motorer» med én «eselkraft», kan frakte varer og forsyninger i terreng hvor moderne kjøretøyer med mange hestekrefter ville ha satt seg fast i dyp sand. Gammeldags? Muligens. Kjedsommelig? Kanskje. Langsomt? Ja, i enkeltes øyne. Men Afrika er det tidløse land. Som treskjæreren Joakim sa: ’I morgen står solen opp igjen. Det er mange dager.’
Dette er altså treskjærerne i Kavango. Det er virkelig en glede å gjøre dem kjent med budskapet om den fred Guds rike skal bringe. (Matteus 24: 14) Overtro er utbredt i mange av stammene, men Bibelens sannhet har begynt å slå rot.
For tre år siden var det 23 døpte Jehovas vitner i Rundu menighet. De hadde møtene i en liten Rikets sal med trevegger, hvor det var lavt under taket, som var av bølgeblikk. «Vi kunne så vidt få plass til 40 mennesker,» forteller Christo, en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, «men det kom 56 til det offentlige foredraget. Stedet ligger i den tropiske delen av Afrika, og det blir svært varmt og fuktig. Skjorten min var våt av svette da jeg holdt foredraget. I den fullstappede lille salen ville det ha vært altfor ubekvemt å ha på seg jakke.»
Til tross for disse ubehagelige forholdene kom det stadig flere interesserte til møtene. Det begynte derfor å haste med å få bygd et større og mer hensiktsmessig møtelokale. Et av vitnene på stedet gav en tomt til dette formålet.
Jehovas vitner i andre deler av Namibia og Sør-Afrika støttet opp om prosjektet og reiste til dette avsidesliggende området for egen regning for å hjelpe til med byggearbeidet. Innbyggerne på stedet ble også interessert i prosjektet. Unge Ambiri og Willem tilbød seg å hjelpe til, selv om de ikke var Jehovas vitner selv. De begynte snart å studere Bibelen og komme på møter begge to. Nå er de også døpte vitner.
En annen interessert som hjalp til med byggearbeidet, var en flyktning fra Angola som het Pedro. Pedro var en nidkjær katolikk og kom opp i en religiøs diskusjon med Jehovas vitner på arbeidsplassen sin. Men etterpå tenkte han: ’Hvordan kan det ha seg at Jehovas vitner kjenner Bibelen så godt?’ Så la han en plan. Han ville be vitnene om å studere Bibelen med ham. Når han så hadde skaffet seg nok kunnskap, ville han avbryte studiet og bruke Bibelen for å bevise at vitnene tar feil. Lyktes planen? Pedro forteller: «Etter det tredje studiet gikk jeg hjem og sa til mor: ’Mor, fra i dag av er jeg ikke lenger katolikk.’» Selv om Pedro møtte motstand fra familien, gjorde han raske fremskritt og meldte seg snart ut av den katolske kirke. Han ble døpt i desember 1989 på Jehovas vitners stevne med temaet «Gudhengivenhet» i Windhoek i Namibia.
Det var også andre interesserte som var med på å bygge Rikets sal. «Jeg husker noe som skjedde da vi var travelt opptatt med å støpe grunnmuren,» sier Christo, den reisende tilsynsmannen. «Omkring 40 av oss var opptatt med arbeidet. Jeg la merke til en som så litt bortkommen ut. Jeg presenterte meg for ham og spurte: ’Hvem studerer Bibelen med deg?’ Den unge mannen, Mateus, svarte: ’Du må snakke med disse folkene, for de vil ikke studere Bibelen med meg. Jeg har bedt dem om å hjelpe meg mange ganger, men de har ikke gjort noe.’ Årsaken var at vitnene på stedet allerede ledet så mange bibelstudier at de hadde måttet sette Mateus på venteliste. Jeg klarte imidlertid å få ordnet med et bibelstudium, og i dag er Mateus et døpt vitne.»
I juli 1989 innviet Rundu menighet sin nye Rikets sal. Etter at de tok salen i bruk, er ti nye blitt døpt, slik at det nå er til sammen 33 døpte vitner i menigheten. Det er også mange andre som gjør fremskritt mot dåpen, og under den reisende tilsynsmannens siste besøk var det 118 til stede på det offentlige foredraget.
Vi håper du har satt pris på denne lille turen til Kavango-provinsen — med dens enestående elv, flotte skoger, dyktige treskjærere og kanodrosjer — et sted der budskapet om Jehovas rike når hørende ører og villige hjerter.
[Bilder på sidene 16 og 17]
Fra venstre, med urviserne:
▪ Forkynnere foran den gamle Rikets sal
▪ Den nye Rikets sal i Rundu
▪ Krokodille og flodhest i Okavango-elven
▪ Forskjellige masker og utskjæringer