Vi strebet etter berømmelse i bokseringen

DET var 21. januar 1966. Mens jeg satt på krakken i mitt hjørne av bokseringen, tenkte jeg at nå stod jeg endelig på terskelen til rikdom og berømmelse. Det eneste som nå gjenstod, var at jeg vant denne kampen, og så ville jeg, Francisco San José, bli utropt til spansk mester i tungvekt. Neste skritt ville være det européiske mesterskapet.

Jeg ble brått avbrutt i tankene mine av gongongen, og første runde begynte. Min motstander, Mariano Echevarria, hadde tydeligvis de samme ambisjoner som jeg, og duellen varte i 12 runder. Vi var begge sterke karer, og det ble ikke gitt noen pardong. Den dagen ble jeg spansk mester i tungvekt. Kampen ble avgjort på poeng.

Hjemme i Toro i Zamora i Nordvest-Spania var jeg kjent som en som sloss i gatene, da jeg var gutt. Jeg fikk min utdannelse på en katolsk høyere skole, men det førte ikke til at jeg forandret meg. Det livet jeg levde etter at jeg var ferdig med skolen, var preget av lovbrudd og umoral.

Med tiden ble jeg forelsket i en pike fra mitt hjemsted, men hun ville ikke ha meg hvis ikke jeg forandret meg. Jeg begynte derfor å moderere meg litt, men jeg hadde fremdeles lyst til å slåss. Ettersom den eneste lovlige og «edle» måten å slåss på var å bokse, begynte jeg å bokse. I 1963 representerte jeg Spania i middelhavslekene i Napoli i Italia og vant en bronsemedalje. Men i stedet for å prøve å kvalifisere meg til olympiaden i Tokyo året etter bestemte jeg meg for å bli profesjonist. Jeg tenkte at når jeg skulle løpe så mange risikoer, kunne jeg like godt ha noe igjen for det.

Men hvor brakte det meg? Seks måneder etter at jeg hadde vunnet det spanske mesterskapet i tungvekt, ble jeg slått av min rival, Echevarria, etter seks runder. Jeg var ikke lenger mester. I løpet av de neste fire årene kjempet jeg 23 kamper, hvorav jeg vant 11 og tapte ni, mens tre var uavgjort. Det begynte litt etter litt å gå opp for meg at jeg ble manipulert av arrangørene og managerne for å fremme andres karriere. I 1969 var det en sportsjournalist som avskrev meg som et «sonoffer». Ved to anledninger gikk jeg med på å delta i det vi på spansk kaller en tongo, en avtalt kamp, fordi jeg trengte pengene. Da jeg nektet å delta i en lignende kamp i 1967, sørget dommeren for at jeg tapte. Det gikk omsider opp for meg at mange mesterskap blir avgjort på arrangørenes kontor og ikke i bokseringen.

Tidlig i min karriere overtalte jeg min yngre bror, Carlos, til å prøve seg som bokser. Her er hans beretning:

Mens Francisco gjorde det stort som amatørbokser, vant jeg en rekke terrengløp. Jeg hadde imidlertid en tendens til å se opp til Francisco og følge hans eksempel.

En dag i 1963 kom Francisco hjem og opplyste at han hadde arrangert min første kamp. Med tillatelse fra Valladolid bokseforbund skulle jeg kjempe mot en bokser som het Sanchez, i en konkurranse i vår hjemby. Jeg var nervøs, men jeg syntes ikke at jeg kunne svikte mine bysbarn. Det endte med at jeg vant kampen på knockout i annen runde. Tilskuerne ble helt ville og bar meg gjennom byen. Jeg ble som beruset av suksessen. Etter at jeg hadde fått denne første smaken på seier, ble jeg bitt av «boksebasillen», og også jeg begynte å drømme om å vinne rikdom og berømmelse i ringen.

Jeg flyttet til Madrid for å få den rette slags trening og mulighet til å delta i de rette kampene. I 1965 og året etter ble jeg spansk amatørmester i min vektklasse. Jeg ble valgt inn på det spanske nasjonallaget som skulle kjempe mot Frankrike, og skulle også delta i lokale kamper mot lag i Vest-Tyskland og Portugal. Hver av disse amatørkonkurransene representerte et skritt videre på veien mot en karriere som profesjonist.

Endelig kom den dagen jeg hadde ventet på i lang tid — 23. november 1966. Jeg skulle debutere som profesjonist i Madrid mot Ben Bachir. Jeg vant på knockout. Lite visste jeg den gangen at jeg senere skulle komme til å treffe Ben Bachir under helt andre forhold. Fra nå av kjempet jeg mot en rekke motstandere fra flere land og vant, i noen tilfelle på knockout og i andre tilfelle på poeng. Men den kampen som gjorde dypest inntrykk på meg, fant sted i Barcelona 30. desember 1969. Jeg bokset da mot Bernard Daudu, en erfaren nigeriansk bokser.

Utenfor ringen var jeg rolig og reservert, men så snart kampen hadde begynt, ble jeg forvandlet til en brutal villmann som bare hadde en eneste tanke i hodet — å slå ut motstanderen. Jeg husker hva en av mine trenere fra amatørdagene sa: «Når du kommer inn i ringen, så husk at du må gi din fiende nådestøtet på hvilken som helst måte. Gå inn i ringen med hat i hjertet og knus ham. Han er din fiende. Ha ingen medlidenhet med ham.»

Etter hvert som kampen skred framover, bommet jeg en rekke ganger. Tilskuerne ble utålmodige. De ville se blod. Vi skulle kjempe i åtte runder, og det var bare én runde igjen. Jeg befant meg i hjørnet og hørte sekundanten min si: «Ta ham i denne runden, ellers taper du kampen!» Det satte meg i krigshumør, og ved lyden av gongongen gikk jeg mot ham full av raseri og hat. Plutselig, omtrent halvveis i runden, fikk jeg inn en venstre hook mot kjeven hans og en høyre mot leveren. Han hang over tauene, og jeg slo ham igjen. Han gikk ned for telling.

Da de korte formalitetene i forbindelse med seieren var over, forlot jeg raskt ringen, skiftet og tok toget tilbake til Bilbao. Da jeg gikk av toget, stod min kone og min søster der for å ta imot meg, men de hadde et anspent uttrykk i ansiktet. Hva var i veien? De fortalte meg siste nytt. Daudu hadde dødd av hjerneblødning!

Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg reagerte da jeg fikk høre dette. Jeg gråt lenge og bittert. Jeg kunne ikke tro at mine knyttnever hadde forårsaket et annet menneskes død.

Men den menneskelige natur er rar. Hvor lett har vi ikke for å rasjonalisere! Jeg begynte snart å finne unnskyldninger for å fortsette å bokse. Andre, som hadde fordeler av min karriere, kom med råd: «Det var et uhell. Boksing er en sport. Det var ikke din skyld. Han hadde sannsynligvis pådratt seg skaden i en tidligere kamp.» «Nå har du sjansen til å tjene på den berømmelse du har oppnådd.» Men innerst inne var jeg ikke tilfreds med noe av dette. Jeg visste at det var boksingen som hadde drept ham, men jeg hadde vært bøddelen som hadde gitt ham nådestøtet.

Tre måneder senere var jeg tilbake i bokseringen, denne gang i Madrid. Jeg ble intervjuet i TV om hvordan jeg så på min karriere etter denne tragiske opplevelsen. Jeg svarte at jeg var besluttet på å fortsette å bokse.

Den ene seieren etter den andre førte til slutt til at min store sjanse kom 25. desember 1970. Det var kampen om den spanske mesterskapstittelen i weltervekt. Stedet var Bilbao i Vizcaya. Min rival var José Maria Madrazo, en erfaren bokser. Men jeg var yngre og sterkere enn han, og i sjette runde sendte jeg ham to ganger i kanvasen. Han fikk hard medfart, og til slutt avbrøt dommeren kampen og tilkjente meg seieren på teknisk knockout. Endelig hadde jeg nådd målet som min bror hadde nådd over fire år tidligere. Jeg var blitt spansk mester.

Men over et år før jeg nådde dette målet, hadde Francisco trukket seg tilbake fra boksingen. Hvorfor? Han kan fortelle det selv:

Jeg betraktet meg selv mer som ateist enn som katolikk, men da Jehovas vitner kom på besøk, var jeg nysgjerrig etter å få vite hva de trodde. Jeg beundret deres mot. Det var tydelig at de var oppriktige. Jeg trodde riktignok ikke på alt det de sa, men jeg var interessert i å lære Bibelen å kjenne og forstå den. Hver uke studerte jeg Bibelen ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv sammen med vitnene. Vitnene snakket aldri om boksing. Men da vi studerte kapittel 14, «Hvem utøver den sanne religion i vår tid?», innså jeg at kjærlighet skulle være et fremtredende kjennetegn på en kristen. Jeg fikk vite at Jesus hadde sagt: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Joh. 13: 35) Boken forklarte videre: «En må ha en kjærlighet som innvirker på enhver side av ens daglige liv.» For meg omfattet det boksingen.

Tiden nærmet seg for en helt spesiell boksekamp. Min bror Carlos og jeg skulle stå på samme program som San José I og San José II, våre navn som profesjonister. Jeg tok opp min situasjon til nøye overveielse og bad Gud i bønn om veiledning. Kunne jeg fortsette å bokse og likevel kalle meg en kristen? Etter en god del selvransakelse bestemte jeg meg for at kampen på arenaen i Bilbao den 17. oktober 1969 skulle bli min siste kamp.

Da jeg opplyste pressen om at jeg kom til å trekke meg tilbake fra boksingen på grunn av min religiøse samvittighet, var det litt av en bombe. Carlos kunne simpelthen ikke fatte at fire måneders bibelstudium kunne forårsake en slik forandring. Mine «venner» i boksingens verden prøvde å overtale meg til å ombestemme meg. De tilbød meg muligheten til å delta i europamesterskapet, og det var store penger å tjene. Selv om jeg trengte pengene, var jeg ikke til å rokke i min beslutning.

Sammen med min familie flyttet jeg tilbake til min hjemby, Toro, hvor jeg siden da har deltatt i en helt annen form for kamp, den kristne kamp. Bibelens sannheter har forandret min personlighet. Jeg skal illustrere hva jeg mener. For en tid siden gikk jeg fra hus til hus for å snakke med folk om Bibelen. En kraftig kar truet med å kaste meg ned trappen. Hadde det hendt før, ville det ha vært signalet til at jeg hadde gitt ham et par uppercuts på kjeven. Nå klarte jeg å få ham i bedre humør ved å snakke med ham, og samtalen ble avsluttet på en fredelig måte. — 2. Tim. 2: 24—26.

Det har ikke vært lett å forandre personlighet og bytte ut knyttnevene med et sunt resonnement. Men jeg er mye mer tilfreds nå, da jeg kan være sammen med familien, dyrke jorden, stelle dyrene og ha en liten andel i å tjene Gud. For en kontrast dette var til det blendende lyset over bokseringen og den blodtørstige tilskuerskaren! — Rom. 12: 1, 2; Kol. 3: 10, 12.

Selv om Carlos ble forundret da jeg sluttet å bokse, fortsatte han sin boksekarriere. Han forteller hva som skjedde:

Cirka et år etter at Francisco hadde trukket seg tilbake, var det noen som banket på min dør. Det var den forkynneren som hadde kommet til Francisco. Jeg bad ham inn, og etter at vi hadde snakket sammen en stund, oppfordret han meg til å studere Bibelen. Jeg tenkte: «Kunnskap skader ingen.» Jeg var dessuten nysgjerrig. Jeg ville gjerne finne ut hva som hadde øvd så stor innflytelse på min bror. Jeg gikk derfor med på å ha et bibelstudium, men jeg gjorde det helt klart at jeg aldri ville slutte å bokse av religiøse grunner.

Jeg tror at jeg fikk min første store overraskelse da jeg leste De ti bud i 2. Mosebok i Bibelen. Jeg trodde at jeg kunne dem utenat helt fra skoledagene, men de budene som stod i Bibelen, var annerledes enn kirkens versjon. Jeg hadde for eksempel aldri hørt at det annet bud forbyr bruken av bilder i tilbedelsen. I kirkens versjon var dette budet tatt ut, og for at det likevel skulle være ti bud, var det tiende blitt delt i to. Dette bedraget åpnet mine øyne. — 2. Mos. 20: 4—6.

Etter bare noen få bibelstudier begynte jeg å få alvorlige problemer med min samvittighet. Min kone tok imot den kristne sannhet, og jeg kunne se skriften på veggen for min karriere som bokser hvis jeg fortsatte å studere Bibelen. I noen uker fant jeg derfor på unnskyldninger for ikke å studere. Andre uker håpet jeg rett og slett at forkynneren ville glemme å komme. Men Bibelen påvirket ikke desto mindre min tankegang. Jeg innså det da jeg forsvarte mitt weltervektmesterskap 10. oktober 1971 mot Angel Guinaldo fra Salamanca.

Da jeg kom inn i ringen, ropte tilskuerskaren: «Gi ham inn, San José! Gi ham nådestøtet med en gang!» «Gi ham én med din venstre!» og lignende uttrykk. Min motstander befant seg borte i sitt hjørne og ventet på en sjanse til å frata meg mesterskapstittelen. Samvittigheten plaget meg voldsomt. Bibelens ord i 1. Johannes 4: 20 dukket opp i tankene mine: «Den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» En rekke andre skriftsteder fór også gjennom hodet mitt og fordømte mine handlinger, samtidig som jeg prøvde å rasjonalisere det jeg stod i ferd med å gjøre.

Så lød gongongen. Jeg stod ansikt til ansikt med min motstander. Mens vi bokset, ville samvittigheten ikke la meg være i fred. Jeg spurte hele tiden meg selv: «Hva er det egentlig jeg gjør her? Kjære Gud, tilgi meg!»

Det var som om kampen varte en hel evighet. Men jeg hadde et inderlig ønske om å trekke meg fra bokseringen med mesterskapstittelen i behold. Min personlige stolthet var berørt. Jeg ville at folk skulle vite at jeg sluttet å bokse av kjærlighet til Gud og ikke fordi jeg hadde mistet tittelen.

Til slutt endte kampen, men ikke med min vanlige knockout. Hadde jeg vunnet eller tapt? Jeg ventet spent på avgjørelsen. Dommeren hevet røsten . . . uavgjort! Jeg var fremdeles mester!

Det ble nå offisielt regnet med at jeg ville kjempe for å bli europamester. Jeg hadde arbeidet for å få en slik sjanse i årevis. Jeg ble utsatt for press fra alle kanter — fra min samvittighet og fra mine trenere. Jeg studerte hele tiden Bibelen og overvar kristne møter. Som følge av dette var det en kraft som virket på mitt sinn. Bibelen hadde, for å bruke uttrykk fra boksingen, trengt meg opp mot tauene, og det var like før jeg ble sendt i kanvasen. Hvordan kunne jeg gjøre motstand mot slike skriftsteder som: «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet,» og: «Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste»? — 1. Kor. 9: 27; Rom. 13: 10.

Jeg klarte å la flere måneder gå uten at jeg påtok meg å delta i noen ny kamp. I februar 1972 mottok jeg så et brev fra bokseforbundet med beskjed om at jeg hadde 15 dager på meg til å forsvare tittelen eller miste den. Jeg vendte meg til Jehova i bønn og bad om hjelp og veiledning. Hjelpen kom, og jeg gav beskjed om at jeg trakk meg tilbake på grunn av mine religiøse prinsipper.

Dette fremkalte sterke reaksjoner i nyhetsmediene. Jeg ble intervjuet to ganger i TV for å forklare mine motiver. Mange sportstilhengere kritiserte min avgjørelse. Men nå hadde jeg endelig oppnådd fred med meg selv. Jeg hadde vunnet en sann seier.

Det hender at noen spør meg om jeg er lei for at jeg sluttet å bokse. Det får meg til å tenke på teksten til et pressebilde av Francisco og meg i bokseshorts og med bandasjerte hender, klar til kamp. Den lød: «Carlos og Francisco San José, ansikt til ansikt. Brødrene stiller riktignok i ulike vektklasser, men begge søker kompensasjon for sin søken etter efemer berømmelse i bokseringen.» Legg merke til uttrykket «efemer berømmelse». «Efemer» kommer fra et gresk rotord som egentlig betyr noe som varer bare én dag. Hvor sant er ikke det når det gjelder den berømmelse en kan oppnå som bokser!

Det hender at jeg treffer tidligere berømte boksere. Det er alltid et trist møte. De ser hele tiden tilbake på sin kortvarige og bleknede berømmelse. Hvem er deres «venner» nå? Jeg har ofte sett at en bokser bare har «venner» mens han vinner og «vennene» tjener penger på hans seirer. Så snart han begynner å tape, forsvinner «vennene».

Og jeg tjente meg så visst ikke rik på boksingen. Omkring en tredjedel av inntektene går med til trening og administrasjon. Og resten går med til å forsørge familien i de månedene som kan gå mellom hver kamp.

Siden jeg ble et vitne, har jeg imidlertid vunnet så mye mer på andre måter. Jeg har nå sanne venner, hvis vennskap er grunnlagt på sanne og varige verdier. De er ikke den slags «venner» som soler seg i glansen fra et idol. De er mine åndelige brødre, og sammen med dem forkynner jeg det gode budskap her i San Salvador del Valle i Vizcaya i Nord-Spania. Og når jeg deltar i dette arbeidet, har jeg det store privilegium å være et vitne for den Høyeste i hele universet, Jehova Gud.

Når jeg er til stede på kristne stevner, er det ofte mye som minner meg om min tid som bokser, for disse stevnene blir gjerne holdt på sportsarenaer hvor jeg bokset for flere år siden. Det var for eksempel tilfelle i 1978 under det internasjonale stevnet som ble holdt i idrettshallen i Barcelona, hvor jeg var årsak til at den nigerianske bokseren Daudu mistet livet. For en kontrast! I stedet for en blodtørstig skare som ropte og skrek og ville se en knockout, var hallen nå fylt med en fredelig tilhørerskare som lyttet til Guds Ord i en atmosfære av kjærlighet og harmoni.

Tidligere, i 1974, da jeg overvar Jehovas vitners områdestevne på fotballstadionet i Salamanca, så jeg et velvoksent vitne som det var noe kjent ved, komme gående mot meg. Han så på meg, gikk forbi og snudde seg så for å se på meg en gang til, og jeg snudde meg også. Plutselig utbrøt vi samtidig: «Men er det ikke Ben Bachir/San José II?» Jo, visst var det det. Vi, som før hadde vært motstandere i bokseringen, var nå forent som kristne brødre!

Francisco og jeg er glad for at vi har forlatt boksesporten med dens grusomheter og vold, dens griskhet, dens manipuleringer og dens utnyttelse av mennesker. Vi har funnet en bedre livsform, den kristne kjærlighetens vei, en livsform som kan gi oss varig lønn, Guds godkjennelse og evig liv. — Hebr. 11: 6; Rom. 6: 23.

[Uthevet tekst på side 17]

«Det gikk omsider opp for meg at mange mesterskap blir avgjort på arrangørenes kontor og ikke i bokseringen»

[Uthevet tekst på side 18]

«Jeg visste at det var boksingen som hadde drept ham, men jeg hadde vært bøddelen»

[Uthevet tekst på side 19]

’Jeg lærte at en kristen må ha en kjærlighet som innvirker på enhver side av ens daglige liv. For meg omfattet det boksingen’

[Uthevet tekst på side 20]

«Bibelen hadde, for å bruke uttrykk fra boksingen, trengt meg opp mot tauene, og det var like før jeg ble sendt i kanvasen»

[Uthevet tekst på side 21]

’Efemer berømmelse — en berømmelse som varer bare én dag. Hvor godt passer ikke det uttrykket på den berømmelse en oppnår som bokser!’