Jeg lærte å hate det jeg hadde elsket
Å slåss var livet for meg. Jeg likte å kunne dra til motstanderen av all kraft og se ham segne om ved føttene mine. Det gikk ilinger av fryd gjennom meg når jeg stod midt i bokseringen og hørte speakeren rope ut mitt navn som kampens vinner. Jeg elsket å bokse! Men nå blir jeg urolig bare ved tanken på vold. Jeg har lært å hate den sporten som jeg nå synes er forkastelig.
I 1944, da jeg var sju år, bodde jeg i Lares i Puerto Rico, hvor jeg er født. Det var da jeg mistet mor. Det var et forferdelig sjokk. Hun døde av kreft bare 32 år gammel. Smerten ble uutholdelig da jeg kort tid senere kom hjem fra skolen en dag og fikk se en kvinne sitte på fanget til far. Hun ble min stemor.
Min stemor merket min motvilje og behandlet meg på en hard måte. Så jeg rømte hjemmefra. Jeg snek meg inn i en lastebil som var lastet med kull og appelsiner, og der sovnet jeg. For en overraskelse da jeg våknet og fant ut at jeg hadde havnet i byen San Juan på den andre siden av øya!
Gatekamper
Jeg bodde på gaten i San Juan i åtte måneder. Andre unger plaget meg hele tiden, så jeg kom til at jeg måtte slåss for tilværelsen. Etter åtte måneder fant politiet meg og sendte meg hjem igjen. Jeg klarte ikke å venne meg til at jeg hadde stemor, og holdt meg stort sett ute. Det gikk nesten ikke en dag uten at jeg var innblandet i et slagsmål. Da jeg ble ti år, rømte jeg hjemmefra igjen.
Etter noen uker ble jeg igjen plukket opp av politiet. Denne gangen nektet jeg å si hva jeg het, og hvor jeg kom fra. Da de ikke klarte å finne ut hvor familien min bodde, sendte de meg til et statsdrevet barnehjem for foreldreløse i byen Guaynabo. Der fikk jeg på meg boksehansker for første gang. Det var også der jeg for første gang i mitt liv fikk se navnet Jehova, på et skilt. Jeg spurte hva det betydde, og fikk vite at Jehova var jødenes Gud. Jeg glemte aldri det navnet.
Da jeg var blitt 15 år, forlot jeg barnehjemmet for aldri mer å komme tilbake. Jeg begynte å selge aviser for å ha noe å leve av. Men hver eneste gate tilhørte en annen avisselger. Det var bare én måte jeg kunne skaffe meg min egen avisrute på — å slåss! Og slåss gjorde jeg.
To år senere gikk jeg inn i den amerikanske hær og gikk på rekruttskolen i Arkansas i USA. Snart ble jeg med på et bokselag. Så ble jeg forflyttet til velferdstjenesten. Jeg hadde mange plikter i gymnastikksalen, og min sersjant var boksetrener.
En grusom sport
Jeg lærte hvordan jeg skulle bruke nevene for å skade motstanderne. Jeg lærte å se bort fra vennskap i bokseringen. Idet kampen begynte, ble en venn en fiende som skulle slås ned og helst slås ut, på knockout.
Jeg ville bli i det militære, men sersjanten sa til meg: «Slutt i hæren så snart du kan. Bli profesjonell bokser. Da kan jeg om noen år få se deg på TV i kamper i Madison Square Garden i New York.» Det hadde jeg vanskelig for å tro! Skulle jeg, en fattig og hjemløs gutt, bli en berømt bokser?
Etter to år sluttet jeg i det militære og flyttet tilbake til Puerto Rico. En dag i 1956 så jeg en annonse til en bokseturnering for amatører, Golden Gloves. Jeg ble med i turneringen og vant Golden Gloves-turneringen i weltervekt i Puerto Rico. Deretter fløy jeg til New York for å konkurrere i den nasjonale Golden Gloves-turneringen. Jeg kom til semifinalen, men ikke lenger. Likevel kom det tilbud fra mulige managere og trenere. Så jeg tok imot et tilbud om å bli i New York og trene for å bli profesjonell.
I 1958 ble jeg profesjonell bokser. Og sersjanten hadde rett. I 1961, fem år etter at jeg hadde sluttet i det militære, kom jeg på TV i landsdekkende sendinger fra Madison Square Garden. Mange av boksekampene foregikk i denne berømte idrettshallen.
Slagene mine gjorde slutt på karrieren til flere boksere. En bokser fra Mexico ble helt blind som følge av de brutale slagene mine. En annen kamp jeg har på samvittigheten, var mot mellomvektmesteren fra Den dominikanske republikken. Før kampen gjorde han stort vesen av at jeg veide et halvt kilo mer enn han. Holdningen hans gjorde meg rasende. Jeg hadde aldri hatt noen innvendinger mot at en motstander hadde hatt en så ubetydelig fordel når det gjaldt vekt. Jeg sa til ham: «Sett i gang, for i kveld skal jeg drepe deg!» En avis skrev at da jeg gikk inn i ringen, hadde jeg «et satanisk utseende». Før det hadde gått to minutter, lå mannen bevisstløs på gulvet. Han hadde fått så store skader i det indre øret at han aldri bokset mer.
Hvordan jeg lærte å hate boksing
Min popularitet gjorde at skuespillere og musikere ble oppmerksom på meg, og jeg ble venner med noen av dem. En gang var den tidligere verdensmesteren i tungvekt, Joe Louis, promotor for en av kampene mine. Jeg var stadig på farten, hadde flotte biler og nøt andre materielle goder. Men suksessen var kortvarig, slik den er for de fleste boksere. I 1963 ble jeg alvorlig skadet i flere kamper og kunne ikke bokse mer.
Det var på den tiden jeg leste i en avis at en berømt bokser var blitt et av Jehovas vitner. Av en eller annen grunn satt jeg igjen med det inntrykket da jeg hadde lest artikkelen, at Jehovas vitners religion bare var for rikfolk.
De neste årene hadde jeg en rekke helseproblemer. I perioder hadde jeg også alvorlig depresjon. I én slik periode rettet jeg en pistol mot hjertet og fyrte av. Kulen traff et ribben, og det reddet livet mitt. Jeg var i live, men jeg var svært ulykkelig og svært syk. Ingen penger, ingen berømmelse, ingen boksing!
Så en dag fortalte min kone, Doris, at hun studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og at hun hadde lyst til å gå på møter i Rikets sal. «Jeg vet ikke, Doris,» sa jeg. «Vi er fattige mennesker, og Jehovas vitner er rike og betydningsfulle.» Hun sa at det ikke var sant, og at hun som studerte med henne, bodde i vårt eget nabolag. Så jeg lot henne få gå på møter. En gang jeg ventet på henne utenfor Rikets sal, var det en som inviterte meg inn. Jeg hadde på meg skitne arbeidsklær, men han gav seg ikke. Jeg ble ønsket velkommen, trass i mitt utseende. Den vennlige atmosfæren gjorde dypt inntrykk på meg.
Snart begynte jeg å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg fikk lære at Jehova ikke bare er jødenes Gud, slik jeg hadde fått vite før, men at han er den eneste sanne Gud, Den allmektige, Skaperen av alle ting. Jeg fikk også lære at Jehova Gud hater vold. I Salme 11: 5 sier Bibelen om Jehova: «Han ransaker rettferdige og onde, han hater dem som elsker vold.» Så jeg brøt med alt som hadde med boksing å gjøre. Jeg hadde førstehånds kjennskap til hvor voldelig denne sporten er. Etter at jeg hadde fått vite hvordan Gud ser på den, var det ingen tvil i mitt sinn om at boksing er en ond, forkastelig sport. Ja, jeg lærte å hate den sporten jeg hadde elsket.
Det største privilegium
I 1970 bestemte jeg meg for å innvie mitt liv til Jehova. Doris og jeg ble døpt i oktober det året. Siden da har jeg gledet meg over det privilegium å forkynne for andre. Som heltidsevangelist har jeg vært med på å hjelpe omkring 40 personer til å bli tilbedere av Jehova.
Dessverre lider jeg nå av de skadene jeg pådrog meg i de voldspregede årene av mitt liv. Jeg fikk hundrevis av slag i hodet, og det har ført til varig skade på hjernen. Jeg har problemer med korttidshukommelsen og med det indre øret, noe som går ut over balansen. Hvis jeg beveger hodet for fort, blir jeg lett svimmel. Og jeg må regelmessig ta medisiner for problemene med depresjon. Men mine trosfeller viser forståelse og hjelper meg med å klare det. Jeg er så takknemlig mot Jehova for at han gir meg den styrke jeg trenger for regelmessig å kunne forkynne om hans navn og hensikter for andre.
Jeg gleder meg over det største av alle privilegier — å ha et personlig forhold til den allmektige Gud, Jehova. Da jeg var bokser, bedrøvet jeg Jehovas hjerte med hver kamp jeg var med i. Nå kan jeg glede hans hjerte. Det er som om han snakker til meg personlig når han sier: «Vær klok, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare dem som håner meg.» — Ordspråkene 27: 11.
Om kort tid skal Jehova gjøre slutt på Satans gjerninger, deriblant all vold og dem som fremmer vold. Så takknemlig jeg er for at Jehova ikke bare har lært meg å elske det gode, men også hate det onde! Det innbefatter å hate den forkastelige boksesporten. (Salme 97: 10) — Fortalt av Obdulio Nuñez.
[Bilde på side 13]
Obdulio Nuñez