En tragisk ulykke forandret livet mitt
JEG var med i en popgruppe her i New Zealand som begynte å bli mer og mer populær. Jeg hadde dessuten en godt betalt deltidsjobb som transportarbeider. Jeg kjørte en stor lastebil. Disse to jobbene gav meg høy inntekt. Det kom vel med, for i tillegg til å dekke de faste utgifter brukte jeg mye penger på marihuana og LSD.
Jeg var nylig blitt separert fra min kone, og skilsmissen ville snart være et faktum. Nå bodde jeg sammen med en kvinne som jeg hadde tenkt å gifte meg med når skilsmissen var i orden.
Ulykken
En dag på veien hjem kom jeg kjørende med fullastet bil nedover en bratt bakke 15 kilometer nordøst for Rotorua. Idet jeg kom rundt en sving, fikk jeg se at det gikk noen kuer i veien. Andre biler kom i motsatt retning, og en lastebil hadde stanset foran meg. Jeg tråkket raskt på bremsene, men foten gikk rett i gulvet. Bremsene hadde sviktet! Jeg braste rett inn i lastebilen foran meg, og bena mine ble knust i kollisjonen.
Det gikk ikke lang tid før brannvesenet dukket opp, og det tok brannmennene en time å skjære meg løs fra bilvraket. Jeg ble i all hast kjørt til Rotorua sykehus. Der fikk jeg flere blodoverføringer, og begge bena ble amputert over knærne.
Noen uker senere ble jeg avvent fra morfin. Det var en smertefull tid jeg gjennomlevde. Jeg husker at det en eller annen gang i løpet av denne tiden kom en kvinne som la hendene på meg og sa at smertene skulle forsvinne. Jeg husker ikke henne noe særlig, men jeg husker godt at smertene ikke ble mindre!
Smertene ble lindret noe da noen venner av meg klarte å smugle marihuana inn til meg. Jeg åpnet vinduet, satte på viften og dampet tilfreds i vei. Men det var lite trolig at jeg hadde noen framtid sammen med popgruppen; utsiktene for framtiden var i det hele tatt dystre.
Så ble jeg endelig utskrevet fra sykehuset. Jeg var glad for det, for nå ville ingen kunne hindre meg i å bruke narkotika. Men jeg var veldig deprimert. Så lenge jeg hadde stoff, brydde jeg meg ikke om noe annet.
Et glimt av håp
Da et av Jehovas vitner kom på besøk, viste jeg bare høflig interesse. Egentlig var jeg litt nysgjerrig når det gjaldt vitnene, for en slektning av meg hadde sluttet seg til dem. Jeg lurte på hva det var som fikk en kjekk jente som henne til å «bli religiøs».
Vitnet viste meg imidlertid ut fra Bibelen at jeg kunne bli helbredet som menneske her på jorden. (Åp. 21: 3, 4; Sal. 37: 9—11, 29) Det var noe helt nytt for meg, for jeg trodde at det bare var i himmelen vi kunne ha noe håp om å oppnå evig fred og lykke. Det ene førte det andre med seg, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg et regelmessig bibelstudium.
Jeg hadde fremdeles et stort stofforbruk, og det gjorde at jeg av og til kom opp i pinlige situasjoner. Det hendte at jeg startet «studiedagen» med en stor dose og så kom til å huske hvilken dag det var. Hvis jeg ikke var så veldig beruset, ringte jeg og kom med en eller annen tom unnskyldning for å utsette studiet, men hvis jeg hadde gått for langt, fikk jeg en venn av meg som selv brukte stoff, til å få meg ut av huset om ettermiddagen. Men vitnet gav ikke opp, og trass i at det gikk litt opp og ned med meg, begynte jeg etter hvert å sette stor pris på studiet.
Det gikk ikke lang tid før vitnet og hans kone begynte å ta meg med på møtene i Rikets sal. Jeg likte meg ikke i store forsamlinger og var svært nervøs, men jeg slappet snart av i den vennlige atmosfæren. Jeg begynte å tenke at livet kanskje likevel hadde noe å gi meg.
En stor prøve
Det så ut til at alt gikk den rette veien. Men så stilte min venninne meg et ultimatum: Nå fikk jeg velge mellom henne og denne religionen. Jeg ble forferdelig oppskaket. Jeg hadde mer eller mindre gått ut fra at hun ville godta de bibelske sannhetene jeg lærte. Hun forlot meg den kvelden. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært mer nedtrykt enn jeg var da jeg satt der alene i rullestolen. Jeg forstod det ikke da, men Jehovas ånd gav meg styrke til å møte problemer som jeg nå vet at jeg aldri ville ha mestret alene.
Vitnene kom meg til unnsetning. Jeg fikk mange nye venner i stedet for dem jeg hadde mistet. Det ble ikke så altfor vanskelig for meg å slutte å røke og å bruke stoff, for jeg innså at det jeg ville vinne på det, var mye mer verdifullt enn den midlertidige nytelsen stoff kunne gi meg. Men jeg satte ikke meg selv på prøve. Jeg passet omhyggelig på ikke å omgås noen narkomane mer. Jeg holdt meg i stedet sammen med Jehovas vitner, som var en stadig kilde til oppmuntring for meg.
En annen hindring
Jeg hadde nå sittet i rullestol et år, og jeg kunne nå få kunstige ben. Jeg ble grepet av frykt, først og fremst for ikke å mestre den nye situasjonen. Jeg bestemte meg for å holde meg til rullestolen.
Enda en gang kom vitnene meg til unnsetning. De oppfordret meg inntrengende til å prøve de kunstige benene. De hjalp meg til å innse at jeg kunne bli nesten helt uavhengig av andre med dem, og at jeg dermed kunne tjene Jehova i mye større utstrekning. Så jeg gikk med på å prøve protesene. Det var skremmende å komme så høyt opp etter å ha vært nesten på bakkenivå i lang tid, og du verden som jeg slo meg hver gang jeg falt!
De kunstige bena er et teknisk vidunder. Jeg har ikke knær, så kneledd måtte konstrueres spesielt for meg. Hvert kne ble laget forskjellig av hensyn til bevegelsene og balansen.
Det var nokså vanskelig å bruke de kunstige bena i begynnelsen. Rett som det var, satte jeg «den gale foten foran», og det virket som om jeg brukte det meste av tiden til å reise meg opp fra gulvet. Men standhaftighet og utholdenhet blir belønnet, og nå kan jeg bevege meg forholdsvis fritt omkring.
De kunstige bena er festet til benstumpene på to forskjellige måter. Den ene stumpen når til kneet, og benprotesen er blitt kunstferdig formet slik at den slutter tett rundt den svake buen på stumpen.
Den andre stumpen er altfor kort til at den kan festes til et kunstig lem på samme måte, så der har jeg en sugeprotese. Jeg presser stumpen ned i lårhylsen og skaper derved et vakuum. Stumpen suges da fast til protesen. Når jeg vil ta protesen av, åpner jeg bare en liten ventil, og så strømmer luften inn og frigjør den.
Strålende framtidsutsikter
Jeg fikk meg en jobb som gikk ut på å lage jadesmykker. Det var noe helt nytt for meg. Jeg liker virkelig den jobben. Den setter meg i stand til å forsørge meg selv og min familie. Jeg kombinerer tradisjonell Maori-design med moderne mønstre.
Min situasjon har virkelig forandret seg. I desember 1975 ble jeg døpt som et vitne for Jehova, og jeg er omgitt av venner som har den samme tro som jeg selv. En av dem er jeg nå lykkelig gift med. Og jeg ser fram til å bruke bena igjen i Guds nye ordning. (Jes. 35: 6) — Innsendt.