’Etter blomstene kommer steinene’

I LIKHET med de fleste brasilske gutter spilte jeg fotball på hver ledig tomt eller på gaten i oppveksten. Våre idoler var tidens fotballstjerner. Å bli profesjonell fotballspiller var vårt høyeste ønske. Da jeg var 13 år gammel, flyttet vi til Rio de Janeiro for å bo i et hus i nærheten av São Cristóvão stadion, og jeg var fullstendig ’ør av glede’.

I løpet av noen år ble jeg en nokså lovende angrepsspiller på laget vårt. Men så i 1958, like før en viktig kamp, mistet vi målmannen vår. «Heitor Amorim, du er den høyeste,» sa treneren. «Du skal være målmann.» Slik begynte min karriere som spilleren under tverrliggeren, den spilleren som aldri må gjøre feil.

Tiden fløy av sted, mens jeg fordelte de timene jeg var våken, mellom skolen og trening på fotballbanen. I 1963 var jeg begeistret over å bli tatt ut til å spille på det brasilske olympialaget. Vi vant den pan-amerikanske turneringen i São Paulo det året. Dette bante veien for en innbydelse til å spille på det berømte laget São Paulo Corinthians, og jeg betenkte meg ikke på å ta imot tilbudet. Jeg forlot jobben og den tekniske skolen og flyttet til São Paulo for å gå helt inn for profesjonell fotball.

Høye mål

Jeg begynte snart å høste utbytte av min nye karriere. I løpet av noen måneder ble jeg utpekt som årets «funn» som målmann, og det varte ikke lenge før jeg fikk tildelt den ene premien etter den andre. Jeg fikk én premie som den beste målmannen, og en annen som den minst sårbare målmannen i 1964. Foruten gaver ble jeg innbudt til å delta i forskjellige sportsprogrammer i fjernsynet. Hjemme hos meg fikk jeg besøk av fans og journalister. Om kveldene tok jeg del i selskapslivet, og pengene strømmet inn på bankkontoen min.

Et nytt idol dukker opp

Jeg kommer aldri til å glemme en kamp vi spilte mot Santos-laget på Pacaembu stadion i São Paulo. Vi hadde kommet et godt stykke ut i annen omgang, og kampen var fortsatt uavgjort. Hvorvidt vi skulle komme til turneringens finale, avhang av utfallet av denne kampen. Så skjedde det noe forferdelig! Vi ble idømt straffespark. En av motspillerne skulle få skyte direkte på mål. Dette sparket ville praktisk talt komme til å avgjøre kampen, og hvem ble valgt til å foreta sparket? Ingen andre enn Pelé, den verdensberømte «fotballkongen»! De 60 000 tilskuerne og millioner av radiolyttere holdt pusten da vi stod overfor hverandre.

Mens jeg betraktet Pelé, husket jeg hvordan han pleide å gjøre en nesten umerkelig pause like før han sparket til ballen, i et forsøk på å lure målmannen til å kaste seg i den motsatte retningen av der hvor han hadde tenkt å sparke ballen i nettet. Jeg stod derfor ubevegelig og kastet meg først etter at han hadde sparket til ballen — og reddet! Ellevill jubel brøt løs. Over hele byen løp tusener av fotballfans som hadde hørt på radio, ut på gatene og sendte opp fyrverkeri og kastet kinaputter. Kampen endte uavgjort, og jeg ble båret ut av banen på skuldrene til fotballfans. En ny stjerne var født!

Midt i alt det oppstyret som fulgte, husket jeg de forstandige ordene til Gilmar, en erfaren målmann fra stjernelaget, som en gang hadde sagt til meg i et radioprogram: «La deg ikke bedra, Heitor. Blomstene i dag kan bli steiner i morgen!»

Tid til ettertanke

Midt i denne berømmelsen var det vanskelig å forestille seg at det ville bli noen «steiner i morgen». Mitt ekteskap med Dilma, som ble inngått i 1965, hjalp meg imidlertid til å bevare likevekten og tenke nærmere over framtiden. Min karriere var viktig for oss — ikke på grunn av æren og berømmelsen, men snarere på grunn av den økonomiske sikkerhet den gav oss. Med den kunne vi ha den fred og ro som vi ønsket å oppdra våre barn i, og som kunne hjelpe oss til å arbeide til gagn for andre.

Jeg tenkte ofte på min ærlige, arbeidsomme far som virkelig overgikk seg selv med hensyn til å gi meg gaver som barn. Men samtidig lærte han oss å ha omsorg for andre. Gjorde jeg det som han ville ha gjort? Forholdene i verden ble stadig verre. «Vil det noensinne bli virkelig fred?» kunne Dilma spørre. Med min romersk-katolske bakgrunn var jeg klar over at jeg burde ta min religion mer alvorlig.

En tur til utlandet i 1965 og 1966 bidrog ikke til å klarlegge spørsmålet. Vi spilte mot noen av verdens beste lag — i Storbritannia, Spania, Italia, Sveits og De forente stater. I London fikk vi en sølvplakett av prins Philip til minne om den kampen vi hadde spilt mot Arsenal på Wembley stadion. I avisene ble mitt navn nevnt sammen med andre fotballstjerner — Rivelino og Garrinha — for å trekke tilskuere til kampene. Det var alt sammen svært berusende — og også svært foruroligende.

Mystisisme i fotball

Noe som spesielt foruroliget meg, var et trekk ved fotball som er nesten ukjent for utenforstående og kanskje vanskelig å tro. Bak kulissene er fotballsporten i Brasil gjennomsyret av overtro og også av spiritisme. Under den siste world cup i Argentina i 1978 ble det for eksempel plassert lys og voodoo-gjenstander på noen av fotballbanene i Brasil for å hjelpe laget til å vinne. Men laget tapte. Spøkefullt er det blitt sagt: «Hvis Macumba [voodoo-ritualer] virkelig hadde makt, ville fotballturneringene i staten Bahia alltid ende uavgjort,» på grunn av alle de ritualer som blir utført til støtte for hvert lag.

Jeg husker at fotballaget Corinthians hadde ansatt en pai-de-santo (voodoo-prest) med tanke på dette. Det hendte at alle spillerne ble kalt til klubben ved midnatt for å ta et spesielt urtebad som han hadde foreskrevet.

Ved en anledning gjorde klubben vår det nokså dårlig under en turnering, og pai-de-santo’en kom til at det var noen som hadde øvd trolldom mot oss, og at han måtte oppheve den. En fredag ved midnatt gikk alle spillerne og noen journalister med ham til stadionet. Han begynte å grave ute på banen, og til vår store overraskelse fant han sju dolker som var gravd ned der. Det lå en dolk i hvert hjørne av banen, én foran hvert mål og én midt på banen. Alle dolkene var like, og på hver dolk var det avtegnet sju bølger på skjeftet. Her var øyensynlig grunnen til at vi tapte! Det gjorde sterkt inntrykk på noen av spillerne, mens andre stilte seg mer tvilende.

Ikke desto mindre tapte vi turneringen, og pai-de-santo’en ble avskjediget! Senere ble han ansatt av et annet lag, og jeg husker hvordan han en gang forbannet oss da vi kom inn på banen. Men vi vant! Og dolkene? Jeg fikk senere høre at banemesteren i klubben hadde fortalt pai-de-santo’en at dolkene var blitt gravd ned der tidligere av en annen pai-de-santo for å «hjelpe» vårt lag til å vinne. Han visste derfor hvor han skulle grave dem opp!

Skuffelser og til og med «steiner»

Da vi kom hjem fra utlandet, opplevde jeg enda flere skuffelser. Det ble ordnet med en turnering imellom Rio de Janeiro og São Paulo, og blant lagene under denne turneringen blir det vanligvis valgt et stjernelag. Til tross for at avisene omtalte meg som den beste målmannen, ble jeg ikke tatt ut til å spille, øyensynlig på grunn av noen problemer i forbindelse med vårt lag. Det var en bitter pille å svelge.

Jeg ble også innblandet i en kamp for fotballspilleres rettigheter, og dette førte til uoverensstemmelser med klubbens eiere. Til slutt tilspisset situasjonen seg. Min kone ble innlagt på sykehus mens jeg måtte dra av gårde og spille en kamp. Jeg var ute av likevekt og spilte dårlig, og vi tapte kampen mot et lag som var oss teknisk underlegent. Jeg fikk skylden for at vi tapte, og ble til og med beskyldt for å ha tatt imot bestikkelser. Til tross for at en avis sa at jeg var blitt «offer for menneskelig ondskap», fikk jeg ikke engang lov til å komme inn i en del av klubbens bygninger. Mine venner og naboer så mistenksomt på meg.

Hvilken forandring! Et idol om søndagen og uønsket om mandagen! Gilmar hadde rett: ’Blomster i dag, steiner i morgen.’

Jeg ble så nedtrykt at jeg ikke hadde lyst til å gå ut på flere dager. Kort tid deretter ble jeg overflyttet for et år til et lag i Paraná.

Et besøk i rette tid

En søndag formiddag mens jeg var i klubben, fikk vi besøk av en eldre mann som etter noen innledende bemerkninger spurte min kone: «Visste De at Bibelen sier at det snart ikke skal være krig mer? Kunne ikke De ha lyst til å leve evig i fred på jorden?»

For å bevise det han sa, bad han henne om å lese Salme 46: 9, 10, hvor det står: «Kom og se hva Herren har gjort, han som gjør skremmende ting på jorden! Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene. » Dette var gode nyheter for min kone. Fra da av fikk vi hver uke besøk av et av Jehovas vitner.

Selv om jeg personlig ikke var særlig interessert i noe bibelstudium, hadde jeg ingen innvendinger mot besøkene. Fra tid til annen stilte jeg noen spørsmål og fikk alltid et tilfredsstillende svar fra Bibelen. Men så var det noe som vakte min interesse. Min kone, som visste at jeg fra barnsben av hadde lært å ha omsorg og respekt for eldre mennesker, foreslo taktfullt at jeg skulle lese en artikkel som het «Gleden ved å høre bestefar fortelle», som stod i Våkn opp! for 8. november 1968. Den fine artikkelen oppmuntret meg til å lese mer, og snart studerte jeg Bibelen sammen med min kone.

Et nytt syn på livet

Noen få måneder senere ble vi invitert til et stevne som Jehovas vitner holdt på Pacaembu stadion, det selvsamme stadion hvor jeg var blitt båret ut av banen på skuldrene til fotballfans. Det jeg tidligere hadde opplevd, dukket opp i sinnet, mens jeg forsøkte å konsentrere meg om den fine bibelske veiledningen som ble gitt.

Under stevnet kunne jeg ikke unngå å se hvilken kontrast dette var til det jeg tidligere hadde opplevd. Her var det ingen som trengte seg fram eller kom med tilrop, ingen som viftet med flagg, ingen heltedyrkelse. Den ro og orden som hersket i forsamlingen, den kjærlige omtanke alle viste hverandre og særlig oss som var nye, de hjertelige omfavnelser og den gjensynsglede som «brødrene» og «søstrene» gav uttrykk for, gjorde alt sammen et dypt inntrykk på min kone og meg.

Som en naturlig følge av stevnet kom innbydelsen til å bli med Jehovas vitner ut i forkynnelsesarbeidet fra dør til dør. Ved mange anledninger kjente beboerne meg igjen, og det var interessant å se hvor forbauset de ble. De var ikke vant til å få besøk av en fotballstjerne som kom for å snakke om Bibelen!

Etter hvert som tiden gikk, fikk vi gradvis et nytt syn på livet. Vi fikk en ny sans for verdier og framfor alt et nytt håp for framtiden. Vi lærte at virkelig sikkerhet ikke kan oppnås gjennom en god gasje eller et pent hjem, men bare ved å sette Guds rikes interesser på førsteplassen. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» hadde Jesus sagt i Bergprekenen. (Matt. 6: 33) Min samvittighet sa meg at den konkurranseånd og sterke rivalisering, ja, til og med det hat som ble lagt for dagen under fotballkamper, foruten utøvelsen av spiritisme alt sammen var i strid med Bibelens lære.

Enda så glad jeg var i å spille fotball, bestemte jeg meg til slutt for å avslutte min karriere som profesjonell spiller og ta imot tilbudet om et arbeid i Rio de Janeiro som ville gi meg en mye lavere inntekt. Den 18. desember 1970 ble min kone og jeg døpt i vann som symbol på vår innvielse til å tjene Jehova.

Hvilke fine privilegier har vi ikke siden da fått! Vi har vært i stand til å hjelpe flere av våre slektninger til å få forståelse av Bibelens løfter om evig liv i et framtidig, jordisk paradis. Vi har en følelse av sikkerhet som bare denne kunnskapen kan gi.

Jeg spiller av og til litt fotball for fornøyelsens skyld, men det er slutt med å ta imot «blomster» og «steiner». Nå lever vi et mye rikere og mer meningsfylt liv fordi vi har fått kjennskap til det «gode budskap». — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 17]

«Jeg ble båret ut av banen på skuldrene til fotballfans.»

[Uthevet tekst på side 18]

«Hvilken forandring! Et idol om søndagen og uønsket om mandagen!»

[Uthevet tekst på side 19]

«Kunne ikke De ha lyst til å leve evig i fred på jorden?»