VM i fotball — idrett eller krig?

Av Våkn opp!s medarbeider i Italia

VERDENS oppmerksomhet var rettet mot fotball. Hundrevis av millioner av mennesker satt klistret til TV-skjermen mellom 8. juni og 8. juli 1990 for å følge årets begivenhet — VM i fotball i Italia. Det sammenlagte antall fjernsynsseere verden over under de 52 kampene var 30 milliarder — seks ganger verdens befolkning!

Dette fjernsynsshowet ble gjort mulig av en enestående høyteknologisk organisasjon — et TV-produksjonssenter som betjente 147 kringkastingsselskaper fra 118 land, med 180 TV-kameraer, 38 produksjonsenheter og 1500 teknikere. Omkring 2 515 000 tilskuere og 6000 journalister var dessuten til stede på selve fotballkampene, som ble spilt på 12 italienske fotballstadioner. Disse tallene forteller imidlertid ikke hele historien om VM. Skribenter, sosiologer, psykologer, kunstnere og til og med teologer kom med kommentarer som skulle beskrive denne gigantiske «virkelighetsflukten», som noen kalte det.

Bidrog imidlertid VM i fotball til internasjonal harmoni og god sportsånd? Greide alle de millioner som hadde felles lidenskap for sporten, og som fulgte med i kampene via satellittoverføring, å overvinne nasjonalistiske motsetningsforhold i løpet av de 30 dagene VM varte? Virket fotball som en forenende kraft?

Er det idrett eller krig?

La oss se på en faktor som er typisk for mange sportsbegivenheter — vold. Dette fenomenet opptrer jevnlig på fotballkamper — på banen, på tribunene og utenfor stadion. Psykologer, sosiologer og journalister er enige om at idretten ikke er noe unntak i en voldelig verden. Grunnleggende moralske verdier blir ubønnhørlig undergravd. Uttrykk som «idrett er et ærlig basketak», «en vennskapelig ånd» eller «brorskap» kan ikke dekke over den voldelige virkeligheten innen dagens idrett.

VM i fotball var ikke noe unntak. Man kunne høre foruroligende meldinger allerede før mesterskapet begynte. Roma-avisen La Repubblica hadde overskriften «Voldelig fotballfanatisme skremmer, og turistene svikter Italia» 18 dager før første fotballkamp ble spilt. Man fryktet mest de beryktede «hooligans», som er en gruppe av de engelske fotballtilhengerne som er kjent over hele Europa for herjingene sine før, under og etter hver kamp.a

Dagsavisen La Stampa i Torino for 1. juni 1990 analyserte årsakene til volden på stadionene og den bøllete oppførselen til fotballpøblene. Den sa: «Nå godtar man ikke lenger halve forholdsregler i fotballgjengene. Motstanderne er ikke lenger motstandere, men ’fiender’. Sammenstøt er ikke lenger unntaket, men regelen, og de skal være voldsomme, så voldsomme som mulig.» Hvorfor? «’Fordi vi hater hverandre,’ svarte noen fotballpøbler i Bologna.» Sosiologen Antonio Roversi prøvde å forklare logikken bak dette hatet slik: «Ungdommene på stadionene lider av ’beduinsyndromet’. Det betyr at de betrakter fiendene til vennene sine som sine fiender. De betrakter vennene til fiendene sine som sine fiender og omvendt: vennenes venner som sine venner og fiendenes fiender som sine venner.»

Hat, vold, rivalisering, vandalisme, «beduinsyndromet» — man hadde ennå ikke tatt første avspark i fotball-VM, og likevel var stemningen allerede som ved en krigserklæring. Til tross for dette var det et Italia i festhumør som forberedte begivenheten.

Pavens velsignelse

Til og med paven, som ikke er den som lar anledningen til å tale til et stort publikum gå fra seg, besøkte «VM-helligdommen», det oppussede Olympiastadion i Roma, og velsignet det. Han sa: «I tillegg til å være en høytid for idretten kan verdensmesterskapet i fotball også bli en høytid for solidaritet mellom folkene.» Han la til at moderne idrett måtte unngå alvorlige farer, som for eksempel doping, uærlighet, vold, det å være besatt av jaget etter materiell vinning og det å legge for stor vekt på det som er imponerende og iøynefallende. Han håpet at «de anstrengelsene som er gjort, og de ofrene som er brakt, vil gjøre ’Italia 90’ til en anledning som fremmer brorskapet for deres medborgere og for alle folk». Jesuitten Paride di Luca, som selv er tidligere fotballspiller, gav uttrykk for de samme følelser som paven i sin egen ’fotballtilhengerens bønn’: «Kom, o min Gud, og se fotball-VM.»

Var virkelig fotball-VM en stor høytid? Skulle det angå universets Gud? La oss se på hvordan denne idretten virkelig er, og hvilke verdier den opphøyer.

Fotballpøbler

På grunn av fotballpøblene var byer som Torino og Cagliari i beleiringstilstand under første del av mesterskapet. Her er noen av avisoverskriftene: «Rimini rystet av krigen», «Krigen bryter ut i Cagliari», «Vold i Torino: En tysker og en brite stukket med kniv», «En dag med bråk mellom engelske, tyske og italienske tilhengere», «Spar oss for de engelske fotballtilhengerne — Borgermesteren i Torino kommer med en bønn», «En natt med sammenstøt mellom ekstremister. Borgermesteren: De fra Torino er de virkelige fotballpøblene». Her er et annet skremmende eksempel: «’Hvordan du kan bruke kniven mot en tilhenger av motstanderlaget’ — Utgitt i England, en håndbok for den perfekte fotballpøbel.» Disse overskriftene er nok til å gi et bilde av situasjonen. Slike ting er imidlertid bare en naturlig følge av et samfunn som lever på vold.

Den store idrettsbegivenheten fikk heller ikke en lykkelig avslutning. De italienske tilskuerne ødela avslutningskampen og overskygget gleden ved finalen ved å pipe ut det argentinske laget og dets stjernespiller Maradona fordi disse hadde slått ut det italienske laget. Den julikvelden fantes det ikke noe «stort sportslig brorskap» på Olympiastadion. «VM-helligdommen» ble vanhelliget. Roma-avisen Il Tempo for 10. juli 1990 sa: «På banen forbrøt de seg mot spillet — på tribunene skitnet de til idretten.»

Dette var en trist avslutning på en begivenhet som noen hadde håpet skulle gjøre verden til en «global landsby» uten grenser i minst 30 dager. Hvis fotball ikke er i stand til å skape fred og harmoni på eller like utenfor fotballbanen, er det da realistisk å tro at fotball kan påvirke verdensfreden?

Et likevektig syn på fotball

La Stampa opphøyde fotball og beskrev det som en «hellig levning etter forfedrenes kamper. Fotballen er et symbol på det uforutsigbare som er kjernen i alle idrettskonkurranser». Hvordan bør en oppriktig kristen betrakte fotball når han tenker over dette? Ja, hvordan bør han se på all organisert idrett?

’De som ikke elsker fotball, går glipp av noe her i livet,’ skal Bertrand Russell ha sagt. Fotballspilling eller en annen sportslig aktivitet kan selvsagt være både morsomt og sunt, spesielt siden mange fører et stillesittende liv. Betyr imidlertid dette at det ikke er noen farer forbundet med det?

Bibelen sier: «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi egger hverandre og blir misunnelige.» (Galaterne 5: 26) VM i fotball viste tydelig hvordan volden og «vinn for enhver pris»-mentaliteten ofte går hånd i hånd. Dette er en negativ side ved organisert idrett. Kristne som deltar i eller er tilskuere til idrettslige aktiviteter, bør vise selvkontroll for å unngå slike «kjødets gjerninger». Dette gjelder spesielt med hensyn til eventuelle ønsker om å bli best, å vinne. (Galaterne 5: 19—21, EN) Husk hva en dikter sa: «For når den store Dommer så ditt navn bedømme vil, bedømmer han ei seier, tap, men hele kampens spill.»

Man må heller ikke overse tidsfaktoren. Er du blant de millioner av ivrige fjernsynsseere som ser på sportssendinger i timevis? Hvor mange timer bruker du derimot til å mosjonere selv? Likevekt — det er nøkkelordet. Det betyr at man må ta seg tid til fysiske aktiviteter og atspredelser uten å forsømme viktigere åndelige aktiviteter. Apostelen Paulus gav den unge Timoteus et råd som er enda mer på sin plass i dag: «For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» — 1. Timoteus 4: 8.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 10]

Foto: Agenzia Giuliani