VM i fotball — er det bare idrett?
«En 63 år gammel mann fra Uruguay sluttet midlertidig å selge mat i Carmelos gater for i løpet av det neste året å haike 10 000 kilometer for å være i nærheten av sitt fotballandslag.» — El Universal, en meksikansk dagsavis.
Denne fotballtilhengeren var en av de hundretusener som var til stede under verdensmesterskapet i fotball 1986 i Mexico.
DENNE beretningen er ikke uvanlig når vi tar i betraktning den fotballfeber som i dag gjør seg gjeldende overalt i verden. Ifølge en rapport måtte gjennomsnittsmeksikaneren betale fire månedslønner for å være til stede på åpningskampen. Allikevel var tusener av dem på tribunene. Det er derfor ikke noe å undres over at en fotballtilhenger fikk hjerteanfall da han kom fram til Azteca stadion i Mexico City. Hva var grunnen til det? Han hadde mistet billettene til kampen! Men la statistikken fortelle oss hvor populær fotballen egentlig er.
De 52 kampene ble spilt på 12 stadioner i ni forskjellige meksikanske byer. Dette verdensmesterskapet i fotball ble den begivenhet i historien som er blitt sett av flest mennesker. Omkring to milliarder fotballtilhengere over hele verden fulgte direktesendingen i TV av åpningskampen den 31. mai. Nesten tre milliarder så finalekampen mellom Vest-Tyskland og Argentina den 29. juni. Det sammenlagte antall fjernsynsseere under de 52 kampene som ble spilt, ble beregnet til cirka ti milliarder — omtrent det dobbelte av verdens befolkning!
Siden folk i mange land foretrekker å se fotball framfor nesten alt annet, unngikk enkelte politikere bevisst å legge møter og opptredener til tider da kampene ble spilt. Da Irak slo Syria og kvalifiserte seg til fotball-VM, feiret frontsoldatene i den fem år lange krigen mellom Irak og Iran seieren ved å avfyre sporlysammunisjon. Ja, det er tydelig at milliarder av mennesker i dag tar fotballen alvorlig. Rogerio Achilles, en sportskommentator ved en radiostasjon i São Paulo, sier: «Fotball er mer enn en idrett; den er blitt en religion for folket.» Men hvorfor er den så populær?
En flukt fra virkeligheten
Fotball blir i likhet med narkotika og alkohol brukt som et middel til å ’flykte fra virkeligheten’. Den meksikanske psykoanalytikeren Armando Barriguete viste til den vanskelige økonomiske situasjonen Mexico befinner seg i, og sa at verdensmesterskapet hjalp det meksikanske folket til ’å flykte fra de problemene de står overfor’. En dagsavis i Mexico City, El Universal, hevder at ’kommersiell og statlig fjernsyn har forsøkt å overbevise folket om at en seier for 11 energiske ungdommer — det meksikanske landslaget i fotball — vil være en nasjonal hevn for den ulykke som har rammet oss’. Det ble derfor sagt at verdensmesterskapet i fotball har ’hevet moralen til et folk som har fått sin stolthet og sine forhåpninger ødelagt’. Ja, fotball er mer enn idrett for mange mennesker — den utgjør deres ukentlige dose av drømmer og illusjoner.
Selv om fotball kan være spennende nok så lenge kampen pågår, kan den, i likhet med narkotika og alkohol, ikke bidra til varig fred i sinnet. Men bidrar fotball til å forene nasjonene, slik noen hevder?
Forent av en ball?
Idrettsbegivenheter blir av og til brukt som et middel til å fremme politiske mål og idealer. Hvordan skjedde dette under årets verdensmesterskap i fotball?
Mexicos president, Miguel de la Madrid, støttet De forente nasjoner ved å «bringe et budskap om fred til hele verden». Verdensmesterskapets offisielle emblem var en fotball plassert mellom den østlige og den vestlige halvkule. I samsvar med dette uttalte presidenten i det meksikanske fotballforbundet, Rafael del Castillo: «Som det fremgår av mottoet for Mexico-VM 1986, ønsker vårt land at fotballen skal forene verden.» Men Mexico var ikke alene om en slik ønsketenkning. Legg merke til hva andre uttalte:
Argentinas president, Raúl Alfonsín, betraktet verdensmesterskapet i fotball som «symbolet på en søken som burde få oss til å innse behovet for å arbeide mot vennskap, fred [og] universell rettferdighet».
João Havelange, presidenten i FIFA (det internasjonale fotballforbund), fotballens organisasjonskomité, fremhevet i sin åpningstale «fellesskapets ånd og forståelse, som begge tjener fredens idealer».
I en melding til deltagerlandene i det 13. verdensmesterskapet i fotball sa De forente nasjoners generalsekretær, Javier Pérez de Cuéllar: «I en verden hvor et ukontrollert våpenkappløp, urettferdighet, sult og nød eksisterer side om side, blir dere . . . oppfordret til stadig å minne lederne i deres land om hvor tvingende nødvendig det er å samarbeide for å kunne oppnå fred.»
Pave Johannes Paul II uttalte også at han håpet at verdensmesterskapet ville bidra til ’fredelige forbindelser og samarbeid mellom nasjonene og fremme slike sosiale verdier som forståelse, lojalitet, lagånd, universelt brorskap og mest av alt, verdensfred’.
Det er riktig at mange nasjoner var forent gjennom fjernsynets satellittsendinger i den korte tiden fotballkampene varte. Men selv om de kunne dele gleden og spenningen med hverandre, var de splittet på grunn av nasjonalisme og intens konkurranseånd. Kan vi på bakgrunn av dette si at fotballen hadde forent menneskene i verden?
Er drømmen blitt til virkelighet?
Den franske filosofen Albert Camus sa ved en anledning idet han henviste til fotballens sosiale betydning: «Når det gjelder moral og menns forpliktelser, har fotballen lært meg de sanneste begrepene jeg kjenner til.» Positive uttrykk som «fotballens universelle familie», «fair play» og «sportsånd» ble tatt i bruk under verdensmesterskapet, men kan vi si at mesterskapet levde opp til slike forventninger? Kan fotball eller en hvilken som helst annen idrett for den saks skyld, virkelig bidra til fred, enhet og en god moral?
Sportsredaktøren Pedro Escartín sa i sine kommentarer til kampen mellom Mexico og Paraguay: «Når fotballbanen blir forvandlet til et galehus preget av råskap, anti-fotball og den forkastelige ’ta mannen, ikke ballen’-innstillingen, er det for mye forlangt å vente at en mann alene, uten støtte fra spillere eller ledere, skal kunne forvandle en atmosfære av vold til en forestilling preget av sportsånd og god oppførsel.» Han tilføyde: «Jeg spør meg selv om fotballen kan ha en positiv virkning i en kamp der det blir begått 77 brudd på reglene.» Heldigvis var ikke alle kampene preget av stygt spill i så stor grad som denne.
Det hendte at ingen fikk se på når lagene trenet, ikke engang journalistene. Hvorfor ikke? Lagene var redde for at spioner fra andre lag ville blande seg med pressefolkene og offentligheten i et forsøk på å få rede på deres taktikk foran kampene. Mexico Citys dagsavis Excelsior uttalte i den forbindelse: «Det virker som om de deltagende lag i verdensmesterskapet er blitt paranoide når det gjelder muligheten av å bli spionert på av konkurrerende land. . . . Antall beskyldninger om spionasje fra de forskjellige delegasjonene var så mange at de kunne ha fylt en spionroman av John Le Carré.» Dette er ikke akkurat noe eksempel på en fredelig, forent atmosfære.
I en annen kommentar siterte den samme dagsavisen følgende ord av paven: «Idretten er ikke tilstrekkelig . . . Den avler ofte overdreven konkurranseånd, rivalisering, aggressivitet, brutalitet og illojalitet og blir ofte brukt i industrielt og kommersielt øyemed.» En slik ånd smitter over på tilskuerne. Man «kan lese aggressivitet, lidelse, sinne, raseri, sorg og ofte en vill og uhemmet glede» i ansiktene deres. Sammen med blind nasjonalisme har disse faktorene ofte resultert i vold og blodbad. Og vold på fotballbanen er ingen sjelden foreteelse.
For å unngå slike problemer ble det under årets verdensmesterskap tatt strenge forholdsregler når det gjaldt sikkerheten. Omkring 50 000 politimenn og soldater ble mobilisert for å holde orden. Spesielle bombegrupper var i beredskap i tilfelle av terroristangrep. Fire brigader med spesialtrenede antiterrorgrupper var plassert på strategiske steder. Femten politimenn fra Scotland Yards spesialavdeling var med for å beskytte det engelske landslaget. Paraplyer og andre «farlige» gjenstander som kunne brukes som våpen, ble konfiskert ved inngangen til stadionene. Forfriskninger ble servert uten isbiter fordi isbitene kunne brukes som prosjektiler.
Hvis profesjonell idrett ikke kan bringe fred og harmoni verken på eller utenfor banen, hvordan kan den da ha en varig virkning på verdensfreden?
Et annet spørsmål som oppstår, er: Hvordan bør oppriktige kristne betrakte profesjonell idrett? Blir vår kristne ulastelighet berørt av vårt syn på idrett?
Hvordan blir du berørt av idretten?
På grunn av den fysiske treningen kan for eksempel det å spille fotball være gagnlig. Men som med alle andre former for avkobling er det nødvendig å være likevektig. Hvor mye tid og krefter bruker du på idrett, enten som deltager eller som tilskuer? Går en slik aktivitet ut over viktigere kristen virksomhet, for eksempel møter, personlig studium og felttjeneste? (Filipperne 1: 10) Bibelen gir oss følgende råd: «For kroppslig øving er nyttig til noe, men gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» — 1. Timoteus 4: 8.
Apostelen Paulus gir oss også rådet: «La oss ikke bli selvopptatt, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» (Galaterne 5: 26, NW) Selv om det ikke nødvendigvis er noe galt i at kristne deltar i sportslige aktiviteter så lenge det blir vist måtehold, bør vi være på vakt mot «det å vinne for enhver pris»-innstillingen, som er så fremtredende i profesjonell idrett. En intens konkurranseånd kan føre til vold. — Filipperne 4: 5.
Presidenten i det meksikanske fotballforbundet, Rafael del Castillo, siterte skribenten Rudyard Kipling og oppfordret spillerne til å ’kjempe innbitt seksti sekunder i minuttet’. Dette er virkelig en kontrast til apostelen Peters råd om å «søke fred og jage etter den». — 1. Peter 3: 11.
Nasjonalisme og patriotisme er også farer som er forbundet med profesjonell idrett. Hvilken nasjon eller by tror du Kristus Jesus ville ha heiet på hvis han hadde levd på jorden i dag? Israel, Italia, Jerusalem eller Roma? Eller kanskje ikke noen i det hele tatt? Burde de kristne ta partier når det gjelder noe så ustadig som idrettslige aktiviteter eller avkobling? (1. Korinter 1: 10—13) Sanne kristne skulle være ’rike på gode frukter’, ’fredsæle’ og ’upartiske’, for «rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred». — Jakob 3: 17, 18.
En samvittighetsfull kristen vil derfor ikke bli engasjert i fotball eller noen annen form for idrett i den grad at han blir fanatisk. Når alt kommer til alt, er det jo bare en lek. En behersket interesse for idrett kan være harmløs. Som en form for avkobling kan idretten være gagnlig, så lenge den blir holdt på sin rette plass. Men de åndelige interesser er viktigere fordi de bringer varige goder. — Matteus 6: 33; 1. Korinter 15: 33.
[Uthevet tekst på side 15]
Det sammenlagte antall fjernsynsseere under de 52 kampene var ti milliarder — det dobbelte av verdens befolkning!
[Uthevet tekst på side 16]
«Fotball er mer enn en idrett; den er blitt en religion for folket»
[Uthevet tekst på side 17]
«Kjemp innbitt seksti sekunder i minuttet»
[Bilde på side 14]
En av de argentinske spillerne viser fram trofeet etter seieren
[Rettigheter]
Foto: Reuters/Bettmann
[Bilde på side 15]
En takling blir unngått i en av kampene
[Rettigheter]
Foto: Reuters/Bettmann