Forskjellige former for behandling av dyp depresjon

«Våkn opp!» forsøker ikke å gjøre seg til talsmann for noen bestemt populær behandling. Bladet forteller bare om noen av de anerkjente former for behandling som blir brukt i forbindelse med alvorlige mentale lidelser, som er noe helt annet enn den følelse av nedtrykthet vi alle kan ha fra tid til annen.

MANNEN var helt slått ut på grunn av depresjon. Han kunne ikke arbeide og gikk inn og ut av psykiatriske klinikker. Nevrokirurg Keith Langford var klar over at alle de former for behandling som var forsøkt, hadde slått feil, og utførte en operasjon. Han åpnet pasientens hodeskalle og plasserte en batteridrevet pacemaker i hjernen hans. Det fortelles at denne pacemakeren sender ut en elektrisk impuls som lindrer depresjonen uten å skade hjernen eller forandre tenkeevnen.

Operasjonen var vellykket! Mannen fikk tilbake sin positive innstilling og begynte å arbeide igjen. «De har reddet livet mitt,» sa han til legen. «Nå kan jeg leve et normalt liv.»

Denne mannen led ikke bare av vanlig nedtrykthet. Han var en av de åtte millioner amerikanere som hvert år søker legehjelp for dyp depresjon — en lidelse som fremkaller sterk skyldfølelse, hjelpeløshet og fortvilelse. Vanligvis forekommer det også søvnforstyrrelser og tap av matlyst, konstant tretthet, gråteanfall og manglende evne til å glede seg over noe.

Svært få tilfelle krever en så radikal behandling som innsetting av en pacemaker. Når det gjelder dyp depresjon, anbefales det imidlertid vanligvis å søke kvalifisert legehjelp. Undersøkelser viser at i noen land vil hver fjerde kvinne og ti prosent av mennene en eller annen gang komme til å lide av dyp depresjon.

Hvilke former for behandling finnes det? Det finnes flere forskjellige. Noen står milevidt fra hverandre, mens andre griper inn i hverandre. Hva er grunnen til dette?

Noen forskere mener at dype depresjoner er forårsaket av en fysisk mangel i kroppen (selv om den kan være utløst av en eller annen stressende hendelse) — en biokjemisk ulikevekt i hjernen — og medikamenter blir derfor betraktet som viktige når en skal rette på dette forholdet. Andre hevder at lidelsen skriver seg fra en uriktig tenkemåte, at det er sinnet som skaper denne ulikevekten, og at det derfor også kan rette på den. De mener at sinnet trenger rettledning gjennom «samtaleterapi», såkalt psykoterapi. Hver behandlingsmåte har noe for seg, men ingen av dem løser problemet fullstendig.

Både sinn og kropp er berørt

Problemet er vanskelig å løse på grunn av det nære samspill mellom kropp og sinn. Sinnet har innvirkning på kroppen, og kroppen har innvirkning på sinnet.

Mentale lidelser er svært komplisert, og alle pasienter er forskjellige. En lege som kjenner pasienten, kan derfor vanligvis anbefale den behandling som vil være best for pasienten. Hvis pasienten ikke er fornøyd, kan legen kanskje hjelpe ham ved å henvise ham til en spesialist. Det som blir nevnt nedenfor, vil kanskje hjelpe både pasienten og legen til å bli klar over at det finnes flere forskjellige behandlingsmåter. Ingen bestemt behandling helbreder alle former for dyp depresjon. Det er også slik at det innenfor hvert behandlingsfelt også ofte er mange forskjellige fremgangsmåter. Når det gjelder psykoterapi, finnes det for eksempel 130 forskjellige måter å gripe problemet an på. Blant dem som behandler lidelsen ved hjelp av diett, finnes det fremtredende forskere som har studert spørsmålet i årtier, men det finnes også noen som er blitt «eksperter» i løpet av en week-end, etter at de har deltatt i et to-dagers-seminar.

Samtaleterapi

Når det er blitt konstatert at en person lider av dyp depresjon, anbefaler legen ofte psykoterapi eller «samtaleterapi». Ettersom en som er deprimert, vanligvis er nokså forstyrret i sin tankegang, er mange av disse blitt hjulpet gjennom samtaler med en terapeut. Dette kan være psykiatere, psykologer, sosialarbeidere og andre med spesiell utdannelse. Noen er imidlertid også blitt hjulpet gjennom samtaler med en oppriktig interessert Ordets tjener.a

Dr. Armand DiMele, som leder DiMeles senter for psykoterapi, sier: «En som er deprimert, beskytter seg selv ved å lukke sitt sinn og sin kropp og ikke tillate noen stimulering. Når noen for eksempel mister en av sine nærmeste, blir han kanskje deprimert i stedet for å se tapet i øynene.» Det er da rådgiverens oppgave å hjelpe vedkommende til å se i øynene de følelser og bekymringer som følger med et slikt tap. DiMele sier videre: «Hvis den terapeuten som behandler vedkommende, virkelig kan bygge ham opp og fortelle ham hvordan han kan vente at kroppen reagerer, blir han gradvis klar over at han kan overvinne sine følelser, og depresjonen forsvinner.»

Undertrykte følelser, for eksempel vrede, bitterhet og skyldfølelse, har ofte ført til depresjon. En psykolog som var ansatt i staten New Yorks mentale helseråd, behandlet en 58 år gammel kvinne som led av dyp depresjon. Hun følte at Gud hadde forlatt henne, og at alle snakket nedsettende om henne. Da denne psykologen, som hadde 20 års erfaring, begynte å snakke med henne på en vennlig måte hver uke, la han merke til at hun under samtalene om familien aldri nevnte moren, som hun bodde sammen med. Han forsøkte å finne ut av dette. Med tiden fortalte hun at hun følte at hennes mor på grunn av forsømmelighet var ansvarlig for at hennes far, som hun var svært glad i, nylig hadde dødd. Rådgiveren hjalp henne gradvis til å overvinne denne bitterheten, og depresjonen forsvant.

Ettersom skyldfølelse ofte er et utpreget symptom i forbindelse med depresjon, forsøker psykologer å fjerne den sammen med pasientens følelse av ikke å være noe verd. Det var en kvinne som ble svært deprimert da hennes datter gjorde opprør. «Jeg har aldri virkelig vært en god mor, har jeg vel?» sa hun til psykiateren. «Det er derfor hun oppfører seg slik.» Legen hjalp henne til å forstå hvor mye hun egentlig hadde gjort for datteren. Skyldfølelsen forsvant, og det gjorde også depresjonen.

I de fleste tilfelle oppnår en imidlertid ikke så svært gode resultater ved hjelp av denne behandlingsmåten, ifølge dr. Ronald Fieve. Han forteller i sin bok Moodswing — The Third Revolution in Psychiatry at det ofte hender at en rådgiver etter at han i uker og måneder, ja, kanskje i flere år har arbeidet med en som har vært lettere eller dypt deprimert, og har hjulpet ham til å analysere sin atferd, har «oppnådd svært lite».

For mennesker som bestreber seg på å leve i samsvar med høye moralnormer, er det også en fare forbundet med en slik form for behandling. Noen terapeuter går forlangt, idet de rettferdiggjør en innstilling som Bibelen ikke godkjenner. Dette blir gjort for å lette pasientens skyldfølelse. Det er nok så at en person verken bør bli overveldet av skyldfølelse eller føle seg «fordømt av Gud» hvis det oppstår urette tanker i hans sinn. Men i stedet for å trekke den slutning at slike gale tanker ikke er urette, som noen terapeuter vil si, foretrekker de som verdsetter Bibelens veiledning, å korrigere sine tanker eller avvise dem. De bør derfor nøye overveie (eller få hjelp til å overveie) den veiledning en terapeut kommer med. Mulige problemer kan unngås hvis pasienten eller en venn av ham forklarer terapeuten betydningen av pasientens religiøse overbevisning. — Gal. 5: 16, 19—21; Jak. 1: 14, 15.

Autoriteter på området har forskjellig oppfatning av verdien av dyptgående psykoterapi. En av grunnene til dette er at mange leger mener at den kjemiske ulikevekten som gjør seg gjeldende i forbindelse med sterke stemningssvingninger, ikke alltid kan korrigeres ved hjelp av psykoterapi. De går inn for bruken av . . .»

Antidepressive medikamenter

«Jeg mente tidligere at folk kunne overvinne en hvilken som helst sinnsstemning bare ved å være fast bestemt på å gjøre det, men nå tror jeg ikke det lenger,» sa en husmor som hadde vært plaget av dyp depresjon. «Fra tid til annen sank jeg sammen på gulvet og bare gråt uten noen spesiell grunn.» Hun gikk til slutt til en lege som var i stand til å hjelpe henne.

Da legen hadde hørt på det hun fortalte om sine symptomer på dyp depresjon, sa han: «La meg for det første få fortelle Dem at De lider av en fysisk sykdom. Jeg har noen medikamenter som jeg mener vil hjelpe Dem.» Han foreskrev et antidepressivt medikament. Han mente at det ville rette på en formodet kjemisk ulikevekt i hjernen og lindre depresjonen. «En stund var det ingen forandring til det bedre,» men så, «da det hadde gått seks måneder, var jeg som et nytt menneske og trengte ikke å bruke medikamentet mer,» sa hun.

Det finnes over 20 forskjellige antidepressiva foruten litium. Dette er ikke «pep-piller» (amfetamin-preparater) eller beroligende midler, som straks enten stimulerer eller beroliger nervesystemet, og som kan skape tilvenning. I stedet for å hindre visse impulser som fremkaller uro og engstelse, slik beroligende midler gjør, avpasser disse antidepressiva (sykliske antidepressiva og monoamino-oksidasehemmere, såkalte MAO-hemmere) tilsynelatende nivået av visse transmittere i hjernen, og en mener at dette fremmer impulsoverføringen fra én nervecelle til en annen. Disse medikamentene kan derfor muligens være effektive i behandlingen av en kjemisk ulikevekt i hjernen.b

Ifølge dr. Ronald Fieve, som leder Fieves litium-klinikk i New York, brukes «litium i behandlingen av den maniske fasen av bipolar manisk-depressiv psykose og virker bra som et forebyggende middel mot denne sykdommen. Det hjelper undertiden også mot tilbakevendende dyp depresjon». Han forteller at i løpet av 20 år er over 6000 pasienter i 12 land som har fått litium, omhyggelig blitt undersøkt. Blant dem som led av manisk-depressiv psykose, var behandlingen vellykket i mellom 70 og 80 prosent av tilfellene.

Alle disse medikamentene kan naturligvis ha ubehagelige bivirkninger. En må ofte prøve flere medikamenter før en finner «det rette». MAO-hemmere kan være livsfarlige hvis de blir kombinert med visse næringsmidler, for eksempel lagret ost, øl, vin og kyllinglever. Alle medikamentene må derfor brukes under nøye tilsyn av en velinformert lege.

«[Behandling med medikamenter] er imidlertid ikke en magisk løsning på alle pasientens problemer,» skriver dr. Nathan Kline i New York i sin bok From Sad to Glad. Denne pioneren i bruken av antidepressiva sier videre: «Det de gjør, er å rette på et bestemt slags funksjonelt sammenbrudd, slik at pasienten kan ta opp problemene med fornyede krefter.»

Diett behandling

At underernæring kan forårsake mentale forstyrrelser, dyp depresjon innbefattet, ble fastslått for over 65 år siden. En dødelig sykdom, pellagra, herjet da i mange land. I USA døde 10 000 mennesker av denne sykdommen hvert år. Et av de første symptomene på sykdommen var vanligvis mentale forstyrrelser — hovedsakelig depresjon.

Dr. Joseph Goldberger forsøkte å finne ut av hva som var årsaken til problemet. Han gav friske personer den samme slags mat som han hadde oppdaget at noen pasienter med mentale lidelser fikk. Måltidene bestod hovedsakelig av maismel, maisgryn, maisstivelse og andre maisprodukter og en svært liten mengde grønnsaker. Han ventet. Sju av de 11 forsøkspersonene utviklet depresjon og fikk pellagra. Legen tilsatte da kosten ølgjær, magert kjøtt og melk. Alle kom seg raskt. En mangel i kostholdet var årsak til deres depresjon.

Mais, som utgjorde den vesentligste delen av føden til den fattige befolkningen i dette området, mangler nesten fullstendig den viktige aminosyren tryptofan. Dette førte til mangel på en del av vitaminene i B-komplekset.

Vitenskapsmennene har oppdaget at andre mangler i ernæringenc kan forårsake depresjon, irritabilitet, utmattelse og forandringer i personligheten. Undersøkelser har vist at vitaminer, særlig B-komplekset, kan settes i forbindelse med omdanningen av aminosyrer, for eksempel tryptofan, til transmittere, som overfører tankeimpulser mellom nervecellene. Noen former for depresjon er blitt satt i forbindelse med et underskudd på visse transmittere.

«Det første en bør gjøre, er å sørge for at pasienten oppnår den mest gunstige ernæringsmessige likevekt,» sier dr. David Hawkins, som er president for et amerikansk akademi for ortomolekylær psykiatri. Men selv om en kommer til at det kan være tale om underernæring, lindrer et tilskudd i kosten ikke alltid depresjonen.

En svært deprimert pasient hadde for eksempel lest en bok om mega-vitaminbehandling og tok store doser av forskjellige vitaminer for å finne lindring, men uten at det hadde noen merkbar virkning. En lege som gjorde bruk av diettbehandling, undersøkte nøye pasientens kosthold. Han oppdaget at hun bare spiste ett måltid om dagen, og at dette bestod av en karbonade og pommes frites og litt grønn salat og tomat. Hun drakk imidlertid mellom 25 og 30 kopper kaffe om dagen. Da legen foreskrev forskjellige grønnsaker, frukt og nøtter og begrenset hennes kaffedrikking, førte det til at hun kom seg fullstendig i løpet av få måneder.

Noen av de leger som gjør bruk av diettbehandling, gjør også bruk av medikamenter og elektrosjokk. Grunnen til det er at diettbehandlingen ofte er langsomt virkende, og at pasienten kanskje trenger øyeblikkelig lindring, særlig hvis det er fare for at han kan tenkes å ville begå selvmord.

Leger som går inn for å behandle depresjon gjennom ernæringen, benytter seg hovedsakelig av stoffer som normalt finnes i kroppen, og unngår derved de farlige bivirkningene av psykotrope medikamenter. The American Journal of Psychiatry (mai 1980) fortalte om en 30 år gammel kvinne som hadde lidd av dyp depresjon i flere år, og som hadde reagert negativt på antidepressive medikamenter og derfor var blitt behandlet med den naturlige aminosyren tyrosin. Hun «kom seg bemerkelsesverdig etter to ukers behandling med tyrosin». For å prøve om forbedringen hadde noe psykologisk grunnlag, fikk hun deretter en narremedisin med samme utseende som tyrosin. Innen det hadde gått en uke, vendte depresjonen tilbake. Da hun igjen fikk behandling med aminosyre, forsvant depresjonen «igjen fullstendig».

Forskjellige forsøk har vist at en annen aminosyre, tryptofan, er likså effektiv som visse antidepressiva, uten å ha disse medikamentenes bivirkninger. Selv om ikke alle forsøk har vært vellykkede, sa dr. J. H. Growden til slutt: «Det ser ut til at det finnes en gruppe pasienter hvis sinnslidelser bedrer seg klinisk etter at de har fått tryptofan, enten alene eller kombinert med mer konvensjonelle former for behandling.»

En pioner på ernæringsundersøkelsenes område, dr. Allen Cott, sier imidlertid advarende: «Det er alltid nødvendig at en lege utarbeider den rette formel. En skal ikke gå rundt og sluke en mengde vitaminpiller. Hvis en person tar en masse vitamin B6, reduserer han sterkt kroppens lager av magnesium. . . . Bare en erfaren lege kan være sikker på at han ikke ved å rette på én vitaminmangel skaper en annen.» Ernæringsfysiologer anbefaler derfor vanligvis flere ting i tillegg, deriblant vitaminer, mineraler, sporelementer, enzymer og aminosyrer. En er også klar over at hvis ett stoff blir brukt i store doser, virker det på kroppen som et narkotikum.

Psykiateren H. M. Ross, som bruker vitaminer og diett i sin daglige praksis, og som skal ha behandlet hundrevis av tilfelle av dyp depresjon med godt resultat, sier: «Vitaminer er ikke den eneste løsningen på mange psykiske problemer.» En populær talsmann for dem som benytter denne form for behandling, dr. Calton Fredericks, gir uttrykk for det samme likevektige syn og sier: «Psykiatere og psykologer er som sagt blitt besatt av den tanken at mentale lidelser utelukkende er mentale. Nå må de som gjør bruk av en ortomolekylær behandlingsmåte, motstå fristelsen til å legge overdreven vekt på en enkelt biokjemisk behandling av følelsesmessige og mentale lidelser.»

En omhyggelig selvransakelse

Selv om en ofte kan bli hjulpet ved å søke lege, er en behandling av depresjon ingen «engangskur». Det er viktig at den som er deprimert, foretar en oppriktig selvransakelse. En 35 år gammel deprimert kvinne oppdaget at hun måtte rette på flere ting enn bare sine spisevaner, før hun til slutt fant varig lindring. Hun sier: «Antidepressiva vil ikke løse alle ens problemer. En må være klar over og se i øynene det en frykter og er engstelig for, og forandre sin tenkemåte.»

Ja, enhver form for behandling har sine begrensninger. Ikke én av dem kan i seg selv gjøre deg til et nytt menneske. Medisiner og vitaminer kan rette på dine sinnsstemninger, men de kan ikke bringe orden i ditt familieliv. «Hvis du krever av deg selv at du skal gjøre det ’fullkomment’ på jobben, at du bare skal ha ’de rette’ venner og mange kostbare materielle eiendeler,» sier dr. DiMele advarende, «er du kanskje selv skyld i at du vil ha periodiske depresjoner hele livet.»

Selv om det finnes mange forskjellige former for legebehandling av dyp depresjon, bør en aldri glemme at den som er deprimert, selv må gjøre sitt i forbindelse med dem alle. Bare da vil en kunne overvinne dyp depresjon.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 23]

Mentale lidelser er svært komplisert, og alle pasienter er forskjellige. En lege som kjenner pasienten, kan derfor vanligvis anbefale den behandling som vil være best

[Ramme/bilde på side 19]

Det er et nært samspill mellom sinnet og kroppen. Tankene kan påvirke kroppen og fremkalle en kjemisk ulikevekt i hjernen som fører til depresjon. Kroppen kan også på grunn av mangler, sykdom eller fysiske svakheter ha innvirkning på sinnet, noe som kan føre til depresjon