Hvor gamle er fossilene?
«Kinesere avdekker fossil av 500 000 år gammelt pekingmenneske»
SER du slike overskrifter av og til? Du lurer kanskje på hvordan noen kan vite at et fossil er en halv million år gammelt.
Vitenskapsmennene har flere forskjellige måter å gå fram på når de skal bestemme fossilenes alder. Den form for aldersbestemmelse som de setter størst lit til, er den som kalles radiologisk datering. Hvordan går de fram? Blir aldersbestemmelsen nøyaktig?
Vanligvis er det ikke selve fossilet de bestemmer alderen på, men et radioaktivt mineral som finnes i samme bergartslag som fossilet.
URAN-BLY-METODEN. Uran er et radioaktivt stoff som meget langsomt går over til bly. Den vanligste formen for uran, U-238, spaltes med en slik hastighet at halvparten av det blir forandret til bly i løpet av cirka 4,5 milliarder år. En kan derfor bestemme alderen på et mineral som inneholder uran, ved å måle hvor mye bly som er blitt dannet i det.
Ved å foreta en kjemisk analyse av et mineral og fastslå uran- og blyinnholdet kan en på en enkel måte bestemme mineralets alder. Men noe som vanskeliggjør denne analysen, er at det finnes forskjellige blyisotoper, og det er bare bly 206 som kommer fra uran 238. Kjemikeren må derfor få hjelp av fysikeren og hans massespektrometer for å finne ut hvor mye av dette spesielle isotopet som finnes i blyet.
Det er imidlertid to svært viktige antagelser som må stemme hvis resultatet skal være riktig:
For det første: At det ikke var noe bly blandet i uranmineralet da det ble dannet i smeltede bergarter som ble avkjølt. Hvis det var noe bly til stede på dette tidspunkt, ville det se ut som om den nydannede bergarten allerede var flere millioner år gammel.
For det annet: At ikke noe bly har unnsloppet fra mineralet. Hvis noe av blyet, som er avgjørende for aldersbestemmelsen, har «lekket» ut av et gammelt mineral, vil mineralet virke mye yngre under analysen.
Så du ser at metoden er ikke ufeilbarlig. Men når slike mulige fallgruver er blitt vist tilbørlig oppmerksomhet, har en kunnet bestemme alderen på mange gamle bergartsformasjoner med temmelig stor nøyaktighet. På grunnlag av denne metoden er alderen på de eldste delene av jordskorpen blitt fastsatt til over fire milliarder år.
Uranmineralene finnes imidlertid ikke i de bergartene hvor fossilene forekommer. Det kommer av at eventuelle fossiler ville ha blitt ødelagt i vulkanske bergarter og også i bergarter som har gjennomgått store forandringer på grunn av varme. En må derfor benytte andre radioaktive «klokker» for å bestemme fossilenes alder.
KALIUM-ARGON-METODEN. Grunnstoffet kalium er svært utbredt i mineralverdenen. Det har et svært sjeldent isotop, K-40, som har en halveringstid på 1,3 milliard år. Størsteparten går over til kalsium, mens 11 prosent blir spaltet på en annen måte, til argon. Argon er en treg gass. Den inngår ikke forbindelser med andre grunnstoffer og forekommer som oftest bare i atmosfæren. Men mineraler, for eksempel feltspat, som inneholder kalium som ikke er blitt forstyrret på lang tid, inneholder oppsamlet argon som skriver seg fra den radioaktive prosessen.
Denne egenskapen ved kalium blir utnyttet i tilfelle hvor fossilene er blitt begravd av vulkansk aske. Den teori som ligger til grunn for aldersbestemmelse ved hjelp av kalium-argonmetoden, er enkel. Når en vulkan har utbrudd, strømmer det ut smeltet lava, og det argon som tidligere ble dannet av kaliumet i bergarten, damper vekk. Når smeltemassen størkner, begynner dens kalium, som nå er fritt for argon, å frembringe denne gassen igjen. Kalium-argon-«klokken» er således blitt stilt på null, og det som er blitt begravd under utbruddet, kan dateres ved at en analyserer asken.
Teorien høres bra ut, men i praksis oppstår det igjen vanskeligheter fordi visse grunnleggende antagelser må stemme. På den ene side er det en mulighet for at det har «lekket» ut argon fra mineralet, og da vil alderen bli uttrykt i et altfor lite antall år. Hvis det på den annen side er slik at ikke alt argonet dampet vekk fra smeltemassen på grunn av varmen under utbruddet, vil «klokken» være stilt feil i utgangspunktet.
Dette kan særlig gi seg utslag i tilfelle der kalium-argon-metoden blir benyttet til å bestemme alderen på forholdsvis nye avleiringer — la oss si avleiringer som er yngre enn noen millioner år. Det aller minste spor etter argon i asken vil forårsake en stor feil. Hvis for eksempel et kaliummineral var blitt begravd og hadde bygd opp argon i en milliard år før det ble slynget ut under et utbrudd, ville så lite som en åttendedels prosent av det argon som var igjen i asken, føre til at et ben som nylig var blitt begravd i asken, ble anslått å være en million år gammelt.
Dette er kanskje ikke noen graverende feil i sedimenter som er 100 millioner år gamle. Men du ser sikkert hvor galt det ville være å bruke denne «klokken» når en skal bestemme alderen på et fossil som en hevder skriver seg fra et av menneskets antatte forfedre, og som ble funnet i Olduvaislukten i Tanzania — et fossil som en påstår er mellom én og to millioner år gammelt. Det er vanskelig å avlese sekunder på en klokke som bare har timeviser.
Følgende eksempel bekrefter hvor upålitelig den vitenskapelige aldersbestemmelse er. To vitenskapsmenn ønsket å sette et nytt funn i forbindelse med et tidligere funn, som ifølge dateringen skulle være 65 millioner år gammelt. Men ifølge kalium-argon-metoden var det nye funnet bare 44 millioner år gammelt — altså 21 millioner år yngre. Det var ikke noe problem — hvor det er vilje, er det vei. De to vitenskapsmennene «forklarte dette med at argon hadde unnsloppet, eller med urenheter», melder Science News for 18. juli 1981. De tyr til lettvinte forklaringer når det passer deres formål.
RADIOKARBONDATERING. Radiokarbon-«klokken», som er basert på halveringstiden til karbon 14 (C-14), cirka 5500 år, er mye nyttigere når en skal måle lengden av visse perioder i menneskenes historie på jorden. I dette tilfellet gjør vi ikke bruk av et radioaktivt stoff som har vært her fra skapelsen av. Ettersom radiokarbonet har så kort levetid, ville alt sammen da ha forsvunnet for uminnelige tider siden. Men dette isotopet blir stadig dannet ved den kosmiske stråling som bombarderer jordens atmosfære.
Alle livsformer har karbon i seg, og så lenge de lever, har de en mengde karbon 14 som står i forhold til karbondioksydet i atmosfæren. Når de dør og blir begravd og avskåret fra atmosfæren, nedbrytes karbon 14 litt etter litt og blir til slutt helt borte. Hvis et gammelt trestykke eller kullstykke blir gravd opp, kan en således måle mengden av karbon 14 i det og si hvor lenge det er siden det var en del av et levende tre.
Men dette er bare teori. I praksis er det mange ting som kan forårsake at aldersbestemmelsen ikke blir riktig. Én ting som lett kan ødelegge en prøve, er at den kan ha blitt forurenset av andre stoffer som inneholder karbon av eldre eller yngre dato.
Det mest alvorlige spørsmålet, særlig når det gjelder svært gamle ting, er om det i tidligere tider var like mye radiokarbon i atmosfæren som det er nå. Vi har ingen mulighet for å kunne si det med sikkerhet, for det avhenger av den kosmiske stråling, som vi vet varierer og inntreffer sporadisk. Hvis for eksempel de kosmiske strålene helt i begynnelsen av menneskenes historie av en eller annen grunn bare hadde halvparten av den intensitet de har i dag, ville en gjenstand fra den tiden bli regnet for å være 5500 år eldre enn den i virkeligheten er.
Ettersom vi ikke har noen mulighet for å vite hvor sterk den kosmiske stråling var før i tiden, vil det være forstandig av oss bare å godta karbon 14-dateringer som er blitt korrigert med historiske materialer, det vil si dateringer som faller innenfor en periode som går 2500 år tilbake. Nøyaktigheten blir dårligere og dårligere jo lenger en går bakover i tiden fra dette tidsrom.
HVOR PÅLITELIGE ER SÅ DATERINGENE? Er det fossile pekingmennesket virkelig 500 000 år gammelt? La oss se hva The Encyclopædia Britannica sier om det. Dette oppslagsverket sier om tilsvarende fossiler av lignende dyr forskjellige steder på jorden:
«Slike bevisrekker har ført til at en har trukket den foreløpige slutning at arten Homo erectus i alt vesentlig skriver seg fra begynnelsen av den midtre del av kvartærtiden . . . , de yngste av de godtatte klare representanter for H. erectus blant fossilene ser ut til å være gruppen fra Peking i Kina, Trinil i Japan og Ternifine i Algerie og kraniet av Olduvai hominid 9 fra Tanzania. Gjentatte kalium-argon-dateringer av Trinil-lagene har ført til at deres alder er blitt fastsatt til 550 000 år. . . . det ville være rimelig å formode et tidsrom på mellom 1 500 000 og 500 000 år for Homo erectus.»
Legg merke til hvordan oppslagsverket garderer seg — det bruker slike ord som «foreløpig», «ser ut til» og «rimelig å formode». Det sies ikke at det fossile pekingmenneskets alder er blitt bestemt. Etter et lappverk av slutninger er den endelige konklusjon basert på en analyse hvor bare en tusendel av det argon som før hadde samlet seg i kaliummineralet, kunne svare for hele 500 000 år. Når vi leser mer enn overskriftene, finner vi ingen klare beviser for de vidt publiserte påstandene om pekingmenneskets høye alder.
Hvis noen ønsker å finne feil ved Bibelens beretning om menneskets skapelse, kan de bruke de vitenskapelige aldersbestemmelsers motstridende påstander som et argument. Men hvis de er ærlige, må de innrømme at disse metodene er altfor upålitelige til at de virkelig kan utfordre troen til dem som godtar Bibelen som Guds sannhetsord.
[Uthevet tekst på side 13]
To svært viktige antagelser må stemme hvis resultatet skal være riktig
[Uthevet tekst på side 14]
Det er vanskelig å avlese sekunder på en klokke som bare har timeviser
[Uthevet tekst på side 15]
Det er forstandig å godta karbon 14-dateringer bare når de kan korrigeres med historiske materialer
[Uthevet tekst på side 15]
Når vi leser mer enn overskriftene, finner vi ingen beviser for påstandene om pekingmenneskets høye alder