En forhenværende terrorist forteller sin livshistorie

JEG ble oppdratt som katolikk. Allerede som ganske ung hadde jeg en sterk rettferdighetsfølelse. Denne følelsen ble ytterligere forsterket da jeg leste historie på skolen og lærte om nazistenes konsentrasjonsleirer. Og de som var studenter i begynnelsen av 1960-årene, ble oppfordret til å stå modig fram og kjempe for sine overbevisninger. Nettopp dette ønsket jeg å gjøre med sikte på en bedre og mer rettferdig verden.

Mens jeg utdannet meg til kjemitekniker, kom jeg første gang i kontakt med grupper av unge mennesker som var politisk aktive. Våre lange og ofte heftige diskusjoner overbeviste meg om at det å bære våpen var uforenelig med det å være kristen.

På grunn av mine sterke pasifistiske tendenser ble jeg løselig knyttet til en gruppe som planla en protestaksjon mot atomvåpen i påskeferien i 1966. Da en biskop fikk se mitt antiatomvåpenmerke på et møte i en katolsk ungdomsklubb, advarte han meg og sa at jeg ikke burde «bli involvert». Jeg reagerte straks med å bryte fullstendig med kirken.

Det at folk støttet Vietnam-krigen, var for meg ensbetydende med at de godkjente at kvinner og barn ble brent levende med napalm. Dette var jeg selvfølgelig imot! Dette ville jeg protestere aktivt imot! I 1966 kom jeg inn i protestmarsjenes verden og deltok i flere tog.

Så kom 1967. USA’s visepresident Hubert Humphrey skulle besøke Berlin den 6. april. Flere dager før hans besøk hadde omkring 40 av oss et møte med en gruppe som planla en protestaksjon. Gruppen ble kalt «Første kollektiv». Helt til å begynne med fikk vi en advarsel om at alle som deltok, kunne risikere å få vanskeligheter med politiet. De fleste forsvant. Men jeg ble tilbake.

Etter Humphreys besøk begynte politiet å etterforske de demonstrasjonene som hadde funnet sted. Alle medlemmene av «Første kollektiv» ble varetektsfengslet, også jeg. Men dette var bare begynnelsen. Før min sak kom opp for retten, inntraff noe annet som skulle vise seg å bli det virkelige grunnlag for den terrorvirksomhet som senere utviklet seg i Berlin.

Dette skjedde fredag den 2. juni 1967, da sjahen av Iran skulle komme. Vi planla en demonstrasjon mot det som vi oppfattet som hans grusomme regime. Fram til dette tidspunkt hadde alle våre demonstrasjoner vært fredelige — bortsett fra at vi hadde brukt noen kinaputter og kastet poteter. Men denne gangen ble noen av demonstrantene slått med treklubber av de iranske sikkerhetsfolkene, og en av demonstrantene ble skutt og drept av politiet. Nå var det kommet til et nytt element som vi måtte gjøre regning med i framtidige demonstrasjoner — nemlig vold!

I juli flyktet jeg fra landet for å unngå å bli stilt for retten i forbindelse med Humphreysaken, og jeg reiste først tilbake da jeg fikk høre at saken mot meg var henlagt. Men jeg var i Berlin igjen tidsnok til å være med på det «Vietnam-møtet» som ble holdt der den 19. februar 1968, da nesten 10 000 mennesker gikk i tog i protest mot krigen.

I denne tiden tok Berlin-pressen kraftig til orde mot oss. Spenningen økte etter hvert som nyhetsmediene fortsatte sin kampanje. Klimaks ble nådd torsdag den 11. april. Kulene hvinte i Vest-Berlins mest berømte gate, Kurfürstendamm, og en studentleder ble alvorlig såret. Han var blitt offer for drapsforsøk. Dette gav støtet til en serie voldsomme demonstrasjoner over hele Tyskland. Flere hundre mennesker ble skadd, og i München gikk to menneskeliv tapt.

I Berlin ble det spontant arrangert et protesttog samme kveld. Vi betraktet et bestemt avishus som et symbol på nyhetsmediene og på alle dem som refset oss, og marsjerte mot denne skyskraperen som lå like ved Berlinmuren, bare noen meter inne i Vest-Berlin. Flere hundre politimenn strevde intenst for å holde ro og orden mens over 2000 av oss marsjerte mot bygningen. Blant de politimennene som hadde tjeneste den kvelden, var en som het Jürgen. Jeg kjente ham ikke på det tidspunktet, men noen år senere skulle jeg bli kjent med ham.

En del av oss prøvde forgjeves å presse oss inn i bygningen. Jeg grep tak i en tung messingstang som var revet løs fra bygningens ødelagte inngangsdører, løftet den opp og var fast bestemt på å slå den i hodet på en politimann som stod i veien for meg. En av demonstrantene, en sakfører som sympatiserte med vår sak, fikk i siste øyeblikk med makt hindret meg i å gjøre det. Hvor ville jeg ha vært idag hvis han ikke hadde grepet inn?

Ved midnatt begynte folkemassene å spre seg, og en slagmark med knust glass og veltede og utbrente bilvrak lå igjen etter dem. Og dette var en slagmark hvor jeg hadde kjempet. Jeg, en idealist som hadde begynt min løpebane med å prostestere imot voldsbruk, hadde nå kommet dithen at jeg selv gjorde bruk av vold. Hva var det som hadde skjedd?

Ved slutten av året gikk en del av oss sammen i en løselig organisert gruppe som vi kalte «hasj-opprørerne». Dette var et passende navn, for mange av oss som var blitt involvert i protestbevegelsen, hadde begynt å bruke narkotika.

Vår taktikk gikk ut på å vekke hat til myndighetene og nærmest tvinge folk mot deres vilje til å gjøre bruk av vold. En gang deltok for eksempel omkring 2000 i en protestmarsj som ble arrangert av en gruppe ingeniørstudenter. Men bare det at 20 av oss «hasj-opprørere» var med, førte til at hele demonstrasjonen forandret karakter. Vi spredte oss blant demonstrantene og begynte å kaste stein på politiet. Forståelig nok prøvde politifolkene å forsvare seg, og ikke bare de skyldige, men også «fredelige demonstranter» ble berørt. Disse tok så igjen mot det de betraktet som «politivold».

For å få flere mennesker til å arbeide for vår sak holdt vi et opplysningsmøte på Berlins tekniske universitet om kvelden den 29. november. Det var omkring 2500 til stede. Først fikk vi høre et foredrag om noe som ble kalt «hederlig kriminalitet». Vi sørget også for vår egen musikalske underholdning. Et av våre band, som jeg spilte i, ble kalt Vox Dei, som er latin og betyr «Guds røst». Det var avgjort et misvisende navn, for den viktigste hensikten med bandet var å rive tilhørerne med følelsesmessig og gjøre dem mer mottagelige for vårt budskap.

Senere på kvelden spilte jeg en kassett som var laget av en gruppe som kalte seg «Vest-Berlins Tupamaros», og som forsvarte mord på dommere. Flere år senere ble formannen ved Berlins høyeste rettsinstans, Günther von Drenkmann, og forbundsrepublikkens statsadvokat, Siegfried Buback, myrdet av terrorister.

En stor horde mennesker som var oppflammet både av musikken og av talene, strømmet nå ut av universitetsbygningen og inn på den nærliggende Ernst-Reuter-Platz, hvor de begynte å knuse butikkvinduer, og spesielt vinduene i en forretning som vi betraktet som et symbol på amerikansk kapitalisme.

Midt oppe i alt dette hadde jeg personlige problemer. Mitt narkotikamisbruk hadde ført til alvorlige sirkulasjonsforstyrrelser. Jeg hadde også fått forfølgelsesmani. Fordi jeg var redd for å gå med sandaler, humpet jeg omkring i tunge støvler med tanke på at de kunne være nyttige som forsvarsmiddel. Jeg kunne heller aldri tenke meg å gå ut uten kniv. Livet mitt var helt formålsløst, ettersom det var nesten ødelagt av narkotika og forgiftet av hat. Jeg begynte å forstå at en som ikke begynner med seg selv, ikke kan utrette stort for å forandre verden, ikke engang ved hjelp av vold.

I mars 1970 kom to Jehovas vitner til min dør og viste meg boken Den sannhet som fører til evig liv. En av disse mennene, som selv hadde vært et vitne bare i noen få måneder, kom tilbake og begynte et systematisk studium av Bibelen med meg. Flere av mine venner var ofte til stede, opptil 15 samtidig.

Jeg tok raskt til meg kunnskap om Gud og hans hensikter. Snart var jeg med på kristne møter og foretok gjennomgripende forandringer i mitt liv. Den 23. mai 1971 ble jeg så døpt som et symbol på min innvielse til Gud, omtrent et år etter at jeg hadde sagt til de to mennene som besøkte meg: «Jeg skal gjerne høre på hva dere har å si, men dere kan være sikker på at jeg aldri kommer til å bli et Jehovas vitne!»

Men nå var jeg blitt det. Og hvem var dette unge, nydøpte vitne som hadde hatt så stor andel å redde meg fra et liv som var preget av narkotikamisbruk og vold? Våre veier hadde krysset hverandre en gang tidligere — en aprilkveld i 1968. Ja, det var Jürgen! Tenk på det, den politimannen jeg hadde vært så oppsatt på å slå ned tre år tidligere, kunne teoretisk sett gjerne ha vært Jürgen!

Mine bibelstudier lærte meg meget — for eksempel at det også i det første århundre var «frigjøringsaktivister» eller «terrorister» som trodde at de kunne få i stand en bedre verden. De var jøder og ønsket å frigjøre sitt folk fra Roma. Men de maktet det ikke. Deres voldshandlinger var faktisk en medvirkende årsak til at Jerusalem ble ødelagt av romerske hærstyrker i år 70.

Men Jesu etterfølgere støttet ikke disse frigjøringsbevegelsene. De stolte på at Gud ville opprette en bedre verden ved hjelp av sitt rike. De hadde kjennskap til Bibelens ord: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. . . . Salig er den som . . . setter sitt håp til Herren sin Gud.» — Salme 146: 3—7.

Hvor ville jeg ha stått i dag hvis ikke Jürgen hadde banket på min dør og hjulpet meg til å forstå dette skriftstedet eller det som står i 2. Peter 3: 13? Det lyder slik: «Men viser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» Her er det tale om en virkelig rettferdig verden — som også den store Skaper vil ha, og som han vil skape!

Mange av mine tidligere kamerater har fortsatt å kjempe for det som etter deres mening vil være en bedre verden. Noen av dem som tilhørte «Første kollektiv» og «hasj-opprørerne», dannet senere kjernen i terrorgruppen Annen juni-bevegelsen. Lignende grupper utgjorde grunnlaget for Røde armé-fraksjonen og andre terrorgrupper. Noen av de fredelige demonstrantene fra 1960-årene endte som 1970-årenes bankranere, kidnappere og mordere. Eksempler: Katherine Boudin med flere som var implisert i et mislykket ran i Nyack i New York den 20. oktober 1981. Er dette den bedre verden de forestilte seg?

Jeg har også fortsatt å kjempe, men ikke med vold. Jeg kjemper hardt for å leve i overensstemmelse med de rettferdige Guds krav som vi må oppfylle for å oppnå evig liv i hans nye tingenes ordning. Jeg kjemper hardt for å hjelpe andre, deriblant min kone og mine to smågutter, til å gjøre det samme. Dette er en åndelig kamp som gjør meg lykkelig og gir meg et verdifullt mål i livet. Det beste av det hele er at det kan føre fram til noe som med sikkerhet vil komme — en virkelig bedre verden. — Innsendt.

«Oppgi vreden, la harmen fare! Bli ikke opprørt i ditt sinn — det fører bare ulykke med seg. For de som gjør ondt skal utryddes; men de som venter på Herren, skal arve landet [jorden, NW].» — Salme 37: 8, 9.

[Uthevet tekst på side 6]

Vår taktikk gikk ut på å vekke hat til myndighetene og nærmest tvinge folk mot deres vilje til å gjøre bruk av vold

[Uthevet tekst på side 7]

Jeg begynte å forstå at en som ikke begynner med seg selv, ikke kan utrette stort for å forandre verden, ikke engang ved hjelp av vold

[Uthevet tekst på side 8]

Noen av de fredelige demonstrantene fra 1960-årene endte som 1970-årenes bankranere, kidnappere og mordere