Verden etter 1914

Sjuende del: 1960—1969: 1960-årene — en tid preget av voldsomme protester

DA FLYET styrtet, tok det samtidig med seg alle håp om avspenning i den kalde krigen. Flyet var et amerikansk rekognoseringsfly av typen U-2, og det ble skutt ned over Sovjetunionen den 1. mai 1960.

Sovjetlederen Nikita Krusjtsjov krevde en unnskyldning og et løfte fra amerikansk side om at slike flyginger skulle innstilles. Han viste sin misnøye over president Eisenhowers svar ved å nekte å delta i et toppmøte mellom øst og vest, som skulle ha vært innledet i Paris den 16. mai.

Det var ingen god begynnelse på 1960-årene. Men det var typisk for en tid som skulle komme til å kjennetegnes av en protestånd og en manglende evne til å komme til enighet om nesten alt.

Tre slags krigføringer trass i fred

Den kalde krigen fortsatte i høy grad å bli utkjempet. En rekke episoder som avløste hverandre, bidrog til det. I august 1961 avgrenset sovjetrusserne sin okkupasjonssone i Berlin fra de vestlige sektorene ved å bygge Berlinmuren. Ett år senere mislyktes de i sine forsøk på å utplassere raketter i Cuba fordi den amerikanske marine iverksatte en blokade. Studentopptøyer i Tsjekkoslovakia bidrog til regjeringsskifte i landet. Men i 1968 marsjerte sovjetrusserne inn i Tsjekkoslovakia av frykt for at den nye regjeringens reformprogram skulle føre til at den såkalte Praha-våren slo ut i full blomst.

I tillegg til gufsene fra den kalde krigen ble verden også vitne til heten fra en mer «normal» krigføring. Minst 54 kriger hadde brutt ut mellom 1945 og 1959. I løpet av 1960-årene skulle tallet økes med ytterligere 52, deriblant borgerkrigene i Kongo og Nigeria, Seksdagerskrigen i Midt-Østen og Vietnamkrigen.a

I 1960-årene begynte det også å bli utkjempet en tredje slags krig. Fram til da hadde verdens sivilbefolkning forholdt seg forholdsvis rolig. Men nå begynte etterkrigsgenerasjonen å vokse opp. De likte ikke den verden de var en del av, og de følte at problemene i verden ikke ble tatt hånd om på en effektiv måte. De kastet seg derfor ut i sin egen form for krigføring — en protestkrig.

Marsjerende studenter

Mange kilometer ble tilbakelagt i antiatombombemarsjer. I virkeligheten gjorde nesten alt som det ble funnet verdig å protestere mot, seg berettiget til en marsj, en studentstreik, en sit-in eller en eller annen form for sivil ulydighet. Majoriteten av de unge støttet åpenbart denne nye måten å føre krig på, i hvert fall i prinsippet. En rundspørring blant vesttyske ungdommer i 1968 viste at 67 prosent var for en slik aksjonsform, noe som fikk det vesttyske nyhetsbladet Der Spiegel til å komme med følgende kommentar: «Når det gjelder marsjer, stiller de fleste ikke bare sitt hjerte til rådighet, men også føttene og, om nødvendig, også knyttnevene.»

Dette kom tydelig til uttrykk i påskehelgen 1968, da tusener i protest pulveriserte fortauene i over 20 vesttyske byer. To personer mistet livet, og flere hundre kom til skade. Dette var en utløper av de protester som ett år tidligere var blitt rettet mot sjahen av Iran og hans regime. Den gang, den 2. juni 1967, mistet én livet, og mange ble skadet i sammenstøt mellom demonstranter og politi i Berlin.

I 1968 kunne forfatteren William Burroughs med god grunn si: «Ungdomsopprøret er et verdensomspennende fenomen som er helt nytt i historisk sammenheng.» Det året førte studentopptøyer til en generalstreik i Frankrike som nesten felte de Gaulles regjering. I begynnelsen av tiåret hadde protestbølgen blant studentene i Sør-Korea i virkeligheten felt regjeringen der i landet, noe som hadde kostet 200 mennesker livet. Og angående protesterende studenter i Japan sier boken 1968 Weltpanorama: «Japan skiller seg lite ut fra Amerika og Europa. På sitt verste er japanske studenter bare litt mer oppfinnsomme enn deres medstudenter ved Berkeley og i Paris og Frankfurt.»

«Make love, not war» (Kjærlighet — ikke krig)

Protestene var for en stor del rettet mot krig — krig i sin alminnelighet, men spesielt Vietnamkrigen. I 1946 brøt det ut en frigjøringskrig i Indokina rettet mot kolonimakten Frankrike, en krig hvor Vietnam var innblandet. Åtte år senere trådte en våpenhvile i kraft, og landet ble delt etter en midlertidig avtale som skulle gjelde til det var mulig å holde valg i den hensikt å gjenforene landet. Den ene delen var under kommunistisk og den andre under ikke-kommunistisk kontroll. Akkurat som i Tyskland og Korea ble supermaktene involvert i en kald krig som ble utkjempet på tvers av en politisk sett fordelaktig grense.b

Den kalde krigens spenninger resulterte til slutt i åpen krig i Vietnam. Til å begynne med gav USA bare militær hjelp til den sørlige delen av landet, men i løpet av 1960-årene begynte man også å sende tropper. Før tiåret var omme, var over en halv million amerikanske soldater blitt sendt til Vietnam. Krigen ble som et nagende sår som ikke ville gro. «I mai [1965] deltok 12 000 studenter [i USA] i en maratondebatt som snart gikk over til å bli en massemønstring mot krig som skulle komme til å danne mønstret for de omfattende studentdemonstrasjonene som preget resten av tiåret,» sier Charles R. Morris i sin bok A Time of Passion — America 1960-1980. Mange unge menn brente vernepliktsboken for å gjøre klart sitt standpunkt. Noen gikk enda lenger, sier Morris, og nevner to eksempler på menn som «offentlig brente seg selv til døde i protest mot krigen».

«Jeg har en drøm»

Studentene tok kanskje ledelsen i protestkrigen, men de var ikke alene. Den amerikanske borgerrettsbevegelsen, som ble ledet av Martin Luther King jr., en baptistprest fra sørstatene, fikk for eksempel støtte fra både fargede og hvite i alle aldere. I 1963 deltok over 200 000 mennesker i borgerrettsmarsjen mot Washington, D.C., hvor King holdt den oppildnende talen «Jeg har en drøm».

Et visst mål av suksess ble nådd da den amerikanske kongressen svarte med det som er blitt omtalt som «den mest omfattende menneskerettslovgivning som har funnet sted i dette århundre». King oppnådde også personlig suksess da han ble tildelt Nobels fredspris i 1964.

Alle gjør som de selv vil

Unge mennesker viste også at de tok avstand fra det etablerte samfunn ved å legge vekt på et ukonvensjonelt ytre. «Moterevolusjonen, som fikk sin begynnelse i Carnaby Street i London i 1957, banet veien for ’alt er tillatt’-motene, som var spesielt rettet mot ungdom, og som var en protest mot det etablerte samfunn i 1960-årene,» sier The New Encyclopædia Britannica. Mange kvinner iførte seg miniskjørt og hot pants (stramtsittende shorts), og mennene lot skjegget og håret vokse. Dette var også en tid preget av unisex-moter og den vanligvis sjuskete fremtreden som hørte med til den såkalte hippiekulturen.

En del av datidens musikk fremmet også protestånden ved å oppmuntre til bruk av narkotika og ved å tolerere fri sex og homoseksualitet. Rockestjerner og popsangere ble idoler som dikterte både moter og oppførsel. Det ble populært å bo i kollektiver. Slike og andre livsstiler som før ikke ble akseptert, ble nå sett på som mulige alternativer, noe som skulle få triste følger i 1970- og 1980-årene.

Aggiornamento (ajourføring) og «Jesusfolket»

En ordbok definerer aggiornamento som «den politikk som går ut på å fornye eller modernisere den romersk-katolske kirkes indre liv og ytre struktur, og som ble vedtatt som et av målene for det annet Vatikankonsil i 1962—1965». Pave Johannes XXIII slo inn på denne politikken delvis for å avvise anklagene om at kirken var gammeldags, og delvis også for å oppheve virkningene av den økende tendensen til åpent å protestere mot kirkens lære og tradisjoner. Også ansette representanter for det katolske presteskap kom med slike protester. Den tyske teologen Hans Küng ble for eksempel invitert til Roma for å redegjøre for sine uortodokse synspunkter, men nektet å komme.

Denne bølgen av protest mot religionen begrenset seg ikke til å forsøke å revidere konvensjonelle religioner. Mange unge i Europa og Amerika avviste ganske enkelt alle disse etablerte religionene og vendte seg til nye sekter eller til Østens filosofier. I løpet av 1960-årene oppstod det grupper som Divine Light Mission, Hare Krishna og Children of God, som bare vokste i popularitet.

Fra protester til vold og terrorisme

Protestånden avdekket et verdensomspennende sammenbrudd når det gjaldt respekt for autoritet, enten det gjaldt foreldrene, lærerne, myndighetene eller religionen. Protestånden kom ofte til uttrykk i voldshandlinger, og slike handlinger har det ikke vært mangel på siden 1914, verken på eller utenfor slagmarken.

Tenk tilbake på noen av de hendelsene som satte sitt preg på 1960-årene: Patrice Lumumba, kongolesisk kampsymbol for den afrikanske nasjonalismen, og Sør-Afrikas statsminister, Hendrik F. Verwoerd, ble brutalt myrdet; presidenten i Sør-Vietnam, Ngo Dinh Diem, ble drept i et kupp; De forente stater mistet tre ledere på mindre enn fire år som følge av attentater: president John F. Kennedy, borgerrettslederen Martin Luther King jr. og senator Robert F. Kennedy.

Denne forakt for myndighet som fikk folk til å gjøre bruk av vold for å nå sine mål, bidrog til å legge grunnlaget for terrorismen. Claire Sterling, forfatter og politisk kommentator, sier at den moderne terrorisme begynte i 1968, «det året da den generasjon som ble født etter den annen verdenskrig, erklærte samfunnet krig».

Kan himmelen komme menneskene til hjelp?

Kunne erobringen av verdensrommet bidra til å løse verdensproblemene? Enkelte var åpenbart av den oppfatning. Utforskningen av verdensrommet fortsatte uavbrutt i samme tempo og ble snart et ledd i den kalde krigen. De vestlige og østlige nasjoner skiftet til stadighet om å ligge i teten i dette kappløpet. Fra og med 1961, da sovjetrusserne sendte det første menneske i kretsløp rundt jorden, til 1969, da en amerikaner ble det første menneske på månen, ble verden blendet av den ene bedriften etter den andre i verdensrommet.

Da det gikk mot slutten av tiåret, kom Collier’s 1970 Year Book med følgende kommentar: «Det synes ganske passende at 1969, det året da mennesket tok sine første skritt på månen, også var det året da astrologien fikk sitt største oppsving . . . noensinne på vår planet. Vannmannens tidsalder . . . [da] brorskapet skal herske på jorden, kan muligens være kommet.»c

Flere og flere begynte tydeligvis å se hen til himmelen for å få hjelp. Og siden det å sende satellitter i kretsløp rundt jorden muliggjorde nesten umiddelbar kommunikasjon mellom kontinentene, førte den fysiske himmelen nasjonene nærere hverandre. Men det førte ikke nasjonene nærere hverandre når det gjaldt å løse verdensproblemene. Nasjonene stod lenger fra hverandre enn noensinne og var fortsatt uforsonlige. — 2. Timoteus 3: 1—3.

Hvorfor var de det? Fordi protestånden — den ånd som preget 1960-årene — aldri kan ha en forsonende virkning. Den fører isteden til splittelse. For å kunne løse verdensproblemene må menneskene være forent, og for å bli forent må de søke hjelp, ikke fra den fysiske eller astrologiske himmel, men fra Guds himmelske regjering.

Jehovas vitner — som i 1969 hadde økt med 48 prosent i forhold til gjennomsnittsantallet i 1960 — gjorde nettopp det. Hvor takknemlige var de ikke for at den betimelige forklaringen av Romerne, kapittel 13, som omtaler kristen underordning, hadde satt dem i stand til å unngå å bli revet med av den voldsomme protestånden som var karakteristisk for 1960-årene! — Se Vakttårnet for 1. mai, 15. mai og 1. juni 1963.

Etter hvert som 1960-årene nærmet seg slutten, var Jehovas vitner travelt opptatt med å forkynne, ikke om Vannmannens tidsalder, men om en tidsalder under Guds rike, da «brorskapet skal herske på jorden». Ville de personlig få oppleve denne tiden? Vil du få oppleve den? Gå ikke glipp av den avsluttende artikkelen i serien «Verden etter 1914». Den har tittelen «Styrk ditt håp nå når verden går i oppløsning» og kommer i neste nummer av Våkn opp!

[Fotnoter]

[Ramme på side 25]

Andre begivenheter som vakte oppmerksomhet

1960 — Kraftige jordskjelv rammer Marokko og Chile

Adolf Eichmann blir pågrepet i Argentina og sendt til Israel hvor han senere blir dømt og henrettet for forbrytelser han begikk under den annen verdenskrig

1961 — De forente nasjoners daværende generalsekretær, Dag Hammarskjöld, mister livet i en flyulykke i Afrika

1962 — Telstar, den første aktive kommunikasjonssatellitt, blir skutt opp

1963 — I Øst-Pakistan mister 30 000 mennesker livet som følge av syklon og flom

1964 — De 18. olympiske leker går av stabelen i Tokyo. De store seierherrene blir Sovjetunionen (96 medaljer) og USA (90 medaljer)

1965 — Pave Paul VI avslutter det annet Vatikankonsil og legger vekt på fred i en tale til FNs generalforsamling

1966 — Kulturrevolusjonen begynner i Kina

1967 — Dr. Christian Bernard i Sør-Afrika foretar den første vellykkede hjertetransplantasjon

1968 — Rettssaker i forbindelse med legemidlet thalidomid, som forårsaket at mange barn ble født med misdannelser, tar til

1969 — Den såkalte fotballkrigen bryter ut mellom El Salvador og Honduras etter en fotballkamp og krever over 1000 menneskeliv

Blodet flyter i Belfast i Nord-Irland etter opptøyer mellom katolikker og protestanter

[Bilde på side 23]

Hippiebevegelsen i 1960-årene

[Rettigheter]

UPI/Bettmann Newsphotos

[Bilde på side 24]

Demonstrasjon mot krig i New York

[Rettigheter]

UPI/Bettmann Newsphotos