Hvorfor så høye levekostnader?

FRA Beograd til Buenos Aires, fra Lagos til Lima, fra Manila til Mexico by og fra Washington, D.C., til Wellington kjemper myndighetene mot inflasjonen.

Mange land har også en stor statsgjeld å stri med. I en rapport heter det at «De forente stater har pådratt seg mer gjeld i løpet av de siste fem årene enn i hele [landets] tidligere historie». En afrikansk regjering måtte nylig holde tilbake en lønnsøkning som de statsansatte lenge hadde ventet på. Regjeringen oppdaget beskjemmet at det ikke fantes penger nok i statskassen til utbetaling av de nye lønningene. I et stort latinamerikansk land var inflasjonen så høy at myndighetene fryktet at de i slutten av 1988 ville stå uten midler til å betale lønn til over en million statsansatte.

Femårsplaner, devalueringer, lønnsstopp, prisstopp og andre økonomiske hjelpetiltak blir anbefalt. Men problemene er innfløkte, og løsningene uteblir. For å belyse vanskelighetene trekker Våkn opp! fram noen av de viktigste årsakene til at levekostnadene er blitt så høye.

Det skrøpelige internasjonale økonomiske system

Verdensomfattende gjensidig avhengighet. En internasjonal finansmann har uttalt: «Verden er én. Vår økonomi er global. . . . Den tanken at det lar seg gjøre å finne en ensidig løsning i en global økonomi, er absurd.» Et økonomisk tilbakeslag i vestlige land blir for eksempel snart overført til fattigere land som oppdager at det ikke lenger er etterspørsel etter deres produkter. En renteøkning i De forente stater medfører likeledes at det blir vanskeligere for latinamerikanske og afrikanske land å få betalt sine lånerenter. Jo fattigere et land er, desto mindre innflytelse vil det stort sett ha på det generelle økonomiske klima, og desto mer sårbart vil det være for økonomiske tilbakeslag.

Svingningene på aksjemarkedet viser også hvor usikker verdensøkonomien er, og hvor stor den gjensidige avhengigheten er i økonomiske forhold. Det påstås at den nedslående amerikanske handelsoversikten for august 1987 og muligens en indiskret bemerkning av en finanspolitiker var nok til å utløse et verdensomfattende børskrakk i oktober 1987, fordi investorene var nervøse med tanke på de økonomiske utsiktene.

De forente staters alvorlige gjeldsproblemer og de økonomiske stormaktenes manglende evne eller vilje til å gjennomføre et effektivt økonomisk samarbeid gjør det mindre sannsynlig at tilliten raskt lar seg gjenopprette. Økonomen Stephen Marris siktet til denne situasjonen da han kom med følgende advarsel: «Vi befinner oss i et forferdelig uføre. Det finnes ingen lettvint vei ut av det.»

Prissvingninger. I de senere år har det vært dramatiske svingninger i prisene på olje, metaller og andre viktige handelsvarer. Den plutselige økningen i oljeprisene i 1970-årene førte med seg en omfattende inflasjon og la grunnen til verdensomfattende økonomiske tilbakeslag. Spesielt hardt rammet ble de landene i den tredje verden som ikke produserer olje.

I 1980-årene har det vært et sterkt prisfall på de fleste handelsvarer. Det har ført til store økonomiske problemer i fattige land som hovedsakelig eksporterer slike varer. Mexico og Nigeria og andre land som i høy grad er avhengige av oljeeksport, har også erfart en sterk nedgang i levestandarden på grunn av fallende oljepriser. Slike prissvingninger kan torpedere den sunneste økonomiske planlegging.

Kortsiktig statlig forbruk

Militærutgifter. Verdens samlede militærbudsjett for 1987 lå anslagsvis på omkring en billion dollar. Det svarer til omkring 1,8 millioner dollar i minuttet. Det er ikke bare rike land som øser ut penger til våpen. Noen av de fattigste landene i verden har planer om å øke forsvarsbudsjettet med ti prosent årlig.

Økonomen John K. Galbraith peker på den sosiale og økonomiske virkningen av den tredje verdens militærutgifter: «De som betaler for disse våpnene, er de fattigste av de fattige. Våpnene blir kjøpt på bekostning av ikke-militære investeringer som kunne gjøre levekostnadene rimeligere. De blir kjøpt for penger som skulle gått til brød.»

«Hvite elefanter.» Det heter seg at kongen av Siam pleide å gi en hvit elefant til hoffolk som han mislikte. Et slikt dyr ble betraktet som hellig og kunne derfor ikke benyttes til arbeid. Den arme mottageren ville derfor bli økonomisk ruinert av å holde dyret med fôr. I de senere år har vestlige nasjoner uforvarende etterlignet kongen av Siam. Ved sine hjelpeprogrammer har de finansiert gigantiske teknologiske prosjekter som mottagerlandene ikke har hatt kapasitet til å holde i stand.

Disse dyre, upraktiske «hvite elefanter» forsøpler det økonomiske landskapet i mindre velstående land. Det kan dreie seg om velutstyrte flyplasser hvor en flyavgang hører til sjeldenhetene, et moderne bakeri som ikke kan produsere brød fordi det ikke finnes mel, en stor sementfabrikk hvor utstyret stadig går i stykker fordi vedlikeholdet er mangelfullt.

Myndighetene i noen land i den tredje verden har stiftet en enorm gjeld ved å øse ut penger på kostbare prosjekter som vannkraftutbygging, kjernekraftverk eller til og med nye hovedsteder.

Befolkningsøkningen

I mange land i verden bidrar den sterke befolkningsøkningen til at levestandarden blir lavere. Behovet for hus, arbeidsplasser, skoler og mat øker så sterkt at produksjonen ikke kan holde tritt med det. I Mexico er det for eksempel nødvendig å skape en million nye arbeidsplasser i året bare for å unngå at arbeidsløsheten øker. I mange afrikanske land har det vært nødvendig å tredoble matvareimporten på grunn av den store befolkningstilveksten, og dette har ført til nedgang i levestandarden i de ti siste årene. Problemet er blitt forsterket av den store tilstrømningen til byene. Noen familieforsørgere som ikke har klart å få seg arbeid og forsørge sin store familie, har i sin fortvilelse forlatt kone og barn, og noen har begått selvmord.

Systemets iboende svakheter

Uberegnelige markedskrefter. Det å stille nøyaktige økonomiske prognoser er en særdeles vanskelig vitenskap. I et avansert økonomisk system er det vanskelig for ekspertene å vite nøyaktig hva som skjer, og i den tredje verdens økonomiske system — hvor bestemte data ikke kan fremskaffes — er det praktisk talt umulig. Og selv om de økonomiske ekspertene kunne bli enige om hva problemene egentlig består i, ville de utvilsomt anbefale vidt forskjellige løsninger ut ifra sine egne politiske eller sosiale oppfatninger. Saken blir ytterligere komplisert ved at politikerne, som treffer de endelige avgjørelsene, har en tendens til å holde seg strengt til de økonomiske anbefalingene som de selv synes at de kan fordøye.

En forhenværende amerikansk handelsminister har kommet med følgende forklaring angående forholdene i USA: «Egentlig er våre problemer ikke av økonomisk art. Vi er snarere i en vanskelig situasjon på grunn av vår mangel på politisk enighet. Vi kan ikke engang bli enige om hva våre økonomiske vanskeligheter består i.»

Tåpelig egoisme. Det later til at alle land har en tendens til å søke sine egne suverene interesser uansett hvilken virkning det har på andre. Økonomisk hjelp kan for eksempel bli gitt i form av avansert militært materiell som blir sendt til et land som ikke engang har mat til alle sine innbyggere. Da er det tydelig at giverlandet har økonomiske eller politiske motiver, ikke humanitære. Når rike industriland opererer med beskyttelsestoll av hensyn til sine egne produsenter, blir det vanskelig for fattigere land å selge sine basisprodukter.

Utviklingsland kritiserer internasjonale bankinstitusjoner for at de bare er opptatt av at rentebeløpene blir innbetalt til rett tid. Noen prosjekter må oppgis fordi den økonomiske støtten uteblir når långiverne ser at investeringene ikke gir rask fortjeneste. De høye rentene som disse landene nå må betale for sine lån, skyldes et ødselt pengeforbruk i andre og langt rikere land. Argentinas president, Alfonsín, hevdet at Latin-Amerika i løpet av fem år har sendt så mange penger til USA og Europa at det tilsvarer to Marshall-planer.a Men denne delen av verden er likevel mer forgjeldet enn noen gang før.

Korrupsjon og griskhet. Presidenter i enkelte afrikanske og asiatiske land blir beskyldt for å ha underslått milliarder av dollar. Politisjefer og fremtredende forretningsfolk i Latin-Amerika har også vært implisert i svindelaffærer som dreier seg om flerfoldige millioner dollar. Disse veldige pengesummene blir vanligvis tappet fra fond som er satt av med tanke på å bedre forholdene for vanlige mennesker. En gjennomgripende korrupsjon på alle nivåer utgjør en alvorlig trussel for økonomien i en rekke land og legger ytterligere økonomiske byrder på det utarmede flertall som må betale regningen.

En kynisk og grisk holdning i kommersielle kretser har også bidratt til at levekostnadene har nådd et kritisk nivå. Den aggressive markedsføringen som drives av flernasjonale tobakksselskaper, har for eksempel fått millioner av fattige mennesker til å bruke sine sparsomme kontanter til sigaretter. I noen utviklingsland selges det store mengder helsefarlige sigaretter med høyt tjæreinnhold, og de fleste kundene er uvitende om hvor skadelig det kan være for helsen å røyke dem. Verdifulle jordbruksområder er tatt i bruk til tobakksdyrking i håp om at det skal gi nødvendig utenlandsk valuta, ofte uten at forventningene i så henseende er blitt innfridd. Samtidig øker forekomsten av tobakkssykdommer i takt med levekostnadene.

Denne kortfattede oversikten over årsakene til den sterke økningen i levekostnadene skulle være tilstrekkelig til å vise hvilke overveldende utfordringer de forskjellige lands myndigheter står overfor når de forsøker å bedre folks økonomiske kår. Ved en anledning da Frankrikes president, Mitterrand, talte ved en økonomisk konferanse, beklaget han seg over at vi lever i en «verden som stadig beveger teppet under føttene våre, rykker i det og truer med å vippe oss over ende». Statsmenn og økonomer i den tredje verden vet av bitter erfaring nøyaktig hva han mener.

Betyr dette at det ikke finnes noe håp om å få økonomien på fote? Er verdens økonomiske ressurser utilstrekkelige til å gi alle mennesker anstendige levekår? Disse spørsmålene blir besvart i den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Ramme på side 8]

Gjeldsproblemer

Statsgjeld

I mange land er det offentlige forbruk langt høyere enn statens inntekter. Det fører til omfattende låneopptak som i årenes løp bygger seg opp til et stort underskudd som gjerne blir kalt statsgjelden. Når denne gjelden skal tilbakebetales med renter, tvinges myndighetene til å fortsette å låne, og denne prosessen driver rentenivået opp og forsterker inflasjonen. Dessuten kvier politikerne seg gjerne for å skjære ned på forbruket. Som tidsskriftet Time uttrykker det: «Velgerne vil ha flere goder og lavere skatter, fordi de er mennesker, og politikerne retter seg etter [velgernes ønsker], fordi de er politikere.» Oppgjørets dag blir derfor utsatt, og i mellomtiden stiger levekostnadene.

Internasjonal gjeld

Av forskjellige grunner har noen land større import enn eksport av varer og tjenester, noe som fører til et underskudd på handelsbalansen. Dette underskuddet må betales i en valuta som aksepteres av andre land, og det vil vanligvis si dollar eller annen hard valuta. Disse pengene må enten trekkes fra valutareservene eller lånes i andre land. Hvis et lands valutareserver tappes sterkt og lån ikke kan skaffes, må det settes i verk importrestriksjoner, eller landets valuta må devalueres. Begge disse tiltakene fører til en sterk prisstigning på importvarer som både industri og forbrukere kan være avhengige av.

Særlig landene i den tredje verden sliter med store underskudd på handelsbalansen, for verdien av de fleste av deres eksportartikler har sunket dramatisk. For et tonn kaffe kunne de for eksempel få 37 tonn kunstgjødsel i 1960, mot bare 16 tonn i 1982. Lignende tall kunne oppgis for kakao, te, bomull, kobber, tinn og andre råstoffer som er de viktigste eksportvarene i mindre utviklede land. Hovedsakelig på grunn av disse uheldige handelsbetingelsene, som de har liten kontroll over, hadde utviklingslandene i 1987 en svimlende gjeld på 1000 milliarder dollar. Denne gjelden hindrer dem i å bringe økonomien på fote. Den gjør også de politiske forholdene ustabile.

The New York Times uttalte for ikke lenge siden: «Det de latinamerikanske landene har felles, er gjeld . . . Myndighetene mener at deres synkende popularitet skyldes dette problemet, og at det også er den viktigste politiske faktor som påvirker deres umiddelbare framtid.»

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Inflasjonsøkningen i verden 1980—1985

(Basert på El Mundo en Cifras, offentliggjort i The Economist)

▪ 0—15%

▪ 15—30%

▪ 30—100%

▪ over 100%

▪ tallene ikke tilgjengelige