Chinas dør blir åpnet
CHINA er ikke lenger en «sovende drage» som er isolert fra omverdenen. I de senere år har landet begynt å gjøre seg sterkt gjeldende på verdens skueplass. Folkerepublikken China, som landet nå heter, er en vordende «supermakt».
China er med sine mellom 750 og 800 millioner innbyggere verdens folkerikeste land. Med en slik stor befolkning, et kolossalt landområde med enorme naturlige ressurser og kjernefysiske rakettvåpen og andre våpen øver China stadig større innflytelse i verden.
I de første 20 årene etter 1949, det året da kommuniststyrker overtok fastlandet, var China stort sett «stengt» for besøkende fra utlandet. Men dette er blitt forandret i de siste årene. China har åpnet sin dør for utlendinger. Det disse utlendingene har sett, kaster lys over hvordan landet har utviklet seg i de siste 25 år.
Hvorfor så lenge stengt?
Hvorfor har China vært et forholdsvis «lukket» samfunn i de siste 25 årene? Et blikk på landets historie vil hjelpe oss til å forstå det.
I mange hundre år var China nesten fullstendig isolert. Men så, i det 19. århundre, begynte européiske land å erobre kinesiske områder og kreve konsesjoner i handelen. I 1839 kjempet britiske og kinesiske styrker mot hverandre i det vi kaller Opiumskrigen. Britene ville ha rett til å selge opium til kineserne, og det var de som vant.
De neste 100 årene var ydmykende for kineserne. Fremmede makter delte ut territorialrettigheter og økonomiske og politiske privilegier. Som The Encyclopædia Britannica for 1974 sier:
«I det århundret som gikk forut for 1950, . . . var landet hjelpeløst, mens fremmede makter forsynte seg av dets områder og ressurser og dets ydmykte folk kjempet en hard kamp for tilværelsen.
Selv om det ble kalt et ’uavhengig land’, minnet dets status og forhold for øvrig om det en forbinder med en koloni.»
Ettersom de fremmede maktene som hadde herredømmet i landet, stort sett var nasjoner som tilhørte kristenheten, fikk kineserne motvilje mot den «kristne kultur», som de førte med seg. Dette forklarer hvorfor kristenhetens religioner ikke fant særlig fotfeste blant kineserne.
For en som var oppvokst under forholdsvis komfortable forhold i den vestlige verden, kunne en reise til China i «gamle dager» være en rystende opplevelse. Mange besøkende ble gang på gang sjokkert over fattigdommen, sulten og de dårlige sanitære forhold. De møtte til stadighet tiggere, prostituerte, hjemløse og foreldreløse.
Etter den kommunistiske revolusjon i 1949 kom reaksjonene. De fleste av de politiske, religiøse, økonomiske og sosiale foranstaltninger som skrev seg fra de vestlige land, ble fjernet. Og ettersom Chinas nye herskere ønsket å forhindre at fremmede makter igjen blandet seg inn i deres anliggender, sørget de for at landet helt fram til ganske nylig stort sett var «stengt» for utenforstående.
Hva de tilreisende sier
De som nå har besøkt China, har i store trekk fått de samme inntrykk av det de har sett. En typisk uttalelse er den David Rockefeller, som er styreformann i Chase Manhattan Bank i New York, kom med:
«Den alminnelige økonomiske og sosiale framgang er . . . imponerende. For bare 25 år siden skal sult og den ytterste fattigdom ha vært regelen snarere enn unntagelsen i China. I dag ser det ut til at nesten alle har det de trenger av mat og klær, og et sted å bo, selv om de lever spartansk.
Gater og hjem er gullende rene, og helsevesenet er blitt betydelig forbedret. Forbrytelser, narkotikamisbruk, prostitusjon og kjønnssykdommer er så godt som fjernet. Det er vanlig at folk går hjemmefra uten å låse døren. Det blir gjort hurtige framskritt når det gjelder jordbruk, skogplanting, industri og utdannelse.»
Mike Mansfield, som er gruppefører for flertallet i det amerikanske senat, sa likeledes:
«Det er et helt annet China enn det jeg kjente og besøkte for flere år siden. Det er ingen tiggere på gatene; folk ser sunne og friske ut; det later til at alle arbeider. Det er nok mat og klær, og en følelse av å tilhøre samfunnet har trådt i stedet for det gamle familiebegrepet. . . .
Det har lykkes dem å opprettholde et sunt budsjettgrunnlag. De har ikke noen utenlandsgjeld; de har ikke noen innenlandsgjeld. De har bare litt skatt. . . .
Det var ikke noen tegn til ungdomsforbrytelser. Det var trygt å ferdes på gatene, og det var ikke noe forurensning av betydning. De har ikke latt elvene sine bli forurenset, for de har brukt menneskelige ekskrementer på en forstandig måte — til gjødsel.»
Etter et omfattende besøk i China fortalte forfatteren Wassily Leontief til bladet Atlantic: «Kontrasten mellom dette og det hav av elendighet og ytterste fattigdom . . . som gjør seg gjeldende i resten av de såkalte utviklingsland, er så slående at det er nesten utrolig.»
Det er således liten tvil om at det har vært en veldig materiell framgang i China. Det ser ut til at de vanskelige tilstander som gjorde seg gjeldende i gammel tid, for en stor del er blitt bedret.
Masseundervisning
Mye av det som blir gjort i China i dag, foregår innen utdannelsessektoren. Saturday Review sier: «Det ser ut til at omtrent alle i Folkerepublikken China er engasjert i en eller annen form for utdannelse eller omskolering.»
Det hevdes at det er om lag 150 millioner skoleelever i China. I tillegg til dette er det også mange som allerede har kommet ut i arbeidslivet, som fortsatt går på skole. Selv pensjonister blir ofte «omskolert». All denne undervisningen legger større vekt på praktisk enn på teoretisk viten.
Kinesiske barn lærer for eksempel å fjerne korken fra flaskekapslene for å gjøre det lettere for dem å bli resirkulert, slik at de kan brukes om igjen. De lærer å gjøre rent i gatene, løpe ærend for eldre og å lage forskjellige små deler som senere blir brukt i vareproduksjonen.
Det blir lagt større vekt på kollektiv oppførsel enn på individuelle framskritt. Da en som besøkte en skole, bemerket at byggeklossene på lekeplassen var for store og for tunge til at ett barn kunne håndtere dem, svarte de kinesiske lærerne: «Akkurat! Det lærer barna å hjelpe hverandre.» Individene lærer således å bli opptatt i massen.
Etter å ha iakttatt det kinesiske undervisningssystem sa Saturday Review:
«De unge er overbevist om at de er med på å skape Chinas og verdens framtid, og ser ut til å være motivert av ønsket om å tjene framfor å oppnå personlig vinning. Ingen blir betraktet som unyttig; selv døvstumme og lamme kan yte betydningsfulle bidrag til samfunnet.
De verdier barna får lære, er stolthet over det nye China, slik det blir ledet av formann Mao, uselviskhet, beskjedenhet, villighet til å lære av andre, utholdenhet under vanskeligheter . . .
De er fast besluttet på ikke å skaffe seg en overutdannet elite som ikke har noen funksjon i samfunnet.»
Sosiale forandringer
Det at all undervisning er underlagt myndighetenes kontroll, har blant annet resultert i store forandringer i samfunnsstrukturen. Ett av de mål som er blitt nådd, blir omtalt av John S. Service, som tidligere var ansatt i det amerikanske utenriksdepartement og i sin tid bodde 28 år i China. Han sa:
«En blir oppmerksom på en framherskende innstilling. Kall den hva du vil — ånd, sinnsstemning eller sinnelag. Hvis jeg skal finne et enkelt ord som best beskriver den, må det kanskje være egalitet.»
Ordet «egalitet» betyr i store trekk «den oppfatning at alle mennesker, menn og kvinner, er like». Service sier at denne oppfatning har hatt den virkning at klasseskillet, som før i tiden var stort, nå er nesten fullstendig opphevet. Han tilføyer: «Den tid er forbi da kvinnene var underordnede, uheldig stilte medlemmer av samfunnet.»
Dette likhetsprinsippet blir etter sigende fulgt til og med i folkets frigjøringshær. Distinksjoner og titler skal være fjernet, og uniformen er den samme for alle. Forfatteren Tillman Durdin sier: «For at ikke noen skal føle at de er noe mer enn andre, har de som har kommandoen, midlertidig plikttjeneste som menige. Alle grader spiser samme mat. Men disiplinen er streng og blir håndhevet like mye ved press fra gruppen som ved ordrer.»
Dette forsøket på å utjevne ulikheter som før eksisterte på grunn av klasse eller økonomisk status, er også blitt satt ut i livet på det medisinske område. Det blir gjort store bestrebelser for å sørge for at alle kan få legehjelp når de trenger det, uansett hvilken stilling de har i samfunnet. Etter å ha reist over 5500 kilometer og undersøkt det kinesiske helsevesen sa en gruppe på 16 amerikanere med medisinsk utdannelse:
«Da turen var over, var det helt tydelig for oss at Chinas nye samfunn har utviklet et helsevesen som det ikke finnes make til i noe annet ikke-industriland, som overgår det amerikanske når det gjelder å ivareta den alminnelige helsetilstand, og som har mulighet til å bli verdens beste. . . .
I motsetning til det som er tilfelle i USA, er legehjelp en menneskerett i China, og de 750 millionene kinesere, enten de bor i landdistrikter eller i byene, får den legehjelp de trenger.»
Legenes inntekt er fastsatt av staten og blir nøye regulert, og legene har følgelig ingen mulighet til å tjene seg rike på sitt arbeid. Det er derfor ikke ønsket om å tjene penger som driver dem. Når det gjelder det motiv legene i China har, er det interessant å se hva dr. Victor W. Sidel fra New York sa:
«Det som er vanskeligst å få folk her hjemme [i USA] til å forstå, er den uegennyttighetens ånd en finner der [i China]. Hvis du gjør noe for andre uten å vente noe til gjengjeld, blir du sett på som en raring her i Statene. Dine motiver blir dratt i tvil.
I China i vår tid har folk øyensynlig denne uegennyttigheten som sitt viktigste mål. Alle lærer å hjelpe hverandre. Jeg tror det er det legevitenskapen dreier seg om.»
Legeregningene skal etter sigende være svært lave. Og i de fleste tilfelle blir de betalt av fabrikken, folkekommunen eller en annen organisasjon hvor pasienten arbeider.
Med hensyn til de samfunnsproblemer som mange land i vår tid har å kjempe med, bemerker besøkende fra Vest stadig at det er svært lite av kjønnssykdommer, narkotikamisbruk og alkoholisme i China. Hva er grunnen? Dr. Halfdan Mahler, som er generaldirektør for Verdens helseorganisasjon, mener at grunnen er å finne i «det en kanskje kunne kalle et ’puritansk’ klima». Førekteskapelige forbindelser og seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet skal være sjeldne.
En annen påtagelig forandring som de besøkende la merke til, var at politistyrker blir brukt i forholdsvis liten utstrekning. Og de politibetjenter en så, var ubevæpnet og hadde ikke éngang kølle. Bortsett fra menn og kvinner som arbeidet i trafikkpolitiet, var de ikke lette å få øye på. Det ser ikke ut til at China har den høye kriminalitetsprosenten som andre land har. Robert P. Martin, som er korrespondent i U.S. News & World Report, sa: «Så vidt jeg kunne se, er dette et samfunn med en høy moral og god lov og orden.»
Hva lønninger og priser angår, er lønningene svært lave i forhold til vestlige normer. Men prisene er også svært lave og er underlagt streng kontroll, så inflasjonen utgjør ikke et så stort problem her som andre steder. Det ser ikke ut til at folk flest har noe problem med å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold. Og hva med skatt? C. L. Sulzberger, en av redaktørene av New York Times, sier:
«[China] er ikke avhengig av [inntekts]skatt for å klare seg økonomisk. . . . Arbeiderne betaler ikke inntektsskatt. Deres lønn blir fastsatt av staten, og fabrikkene betaler hele fortjenesten til myndighetene.»
På grunn av den fortjeneste myndighetene på denne måten har, er medisinsk behandling, undervisning og andre sosiale goder praktisk talt gratis. Pensjonsalderen er 55 år for kvinner og 60 for menn. De som har «farlige» yrker, går av med pensjon tidligere. Og pensjonen skal være om lag 70 prosent av en persons høyeste inntekt.
Helt fra voggen til graven har således kineserne en materiell trygghet som var ukjent for de fleste av dem tidligere. Dette er den alminnelige oppfatning blant utlendinger som besøker landet.
Hva koster det?
Men hva har alt dette kostet? Hvordan har det berørt livet til de store folkemassene i China?
Ettersom det i dag er fullstendig ensretting i China, er det tydelig at folket har måttet betale en høy pris i form av visse friheter. Begrepet «frihet» betydde riktignok ikke noe særlig for de fleste fattige kinesere før heller, for de var likevel på en måte «slaver» i økonomisk henseende.
Men uansett hvor stor framgang disse fattige menneskene har under det nåværende system, vet de at de aldri vil kunne nyte den relative frihet som de fleste mennesker ønsker å ha. Kineserne har — for eksempel ikke frihet til å velge hva slags litteratur de skal lese, hva slags skolegang de skal skaffe seg, eller hva slags religion eller politisk oppfatning de skal ha.
Det øves fullstendig kontroll med enkeltpersoner. I alle samfunnslag finnes det representanter for myndighetene. For hver «lane» og hvert kvartal finnes det oppsynsmenn som holder øye med hva som foregår. Enhver politisk, økonomisk eller religiøs tanke eller handling som er i strid med det godkjente, blir øyeblikkelig slått ned på. Folk med avvikende oppfatninger blir ofte sendt til «omskoleringssentrer», hvor det kreves at de bruker mye tid til selvkritikk og studium av Mao Tse-tungs verker og kommunistisk ideologi.
De som arbeider på fabrikkene og i folkekommunene, er pålagt å være til stede på møter hvor det blir «undervist» i politiske og andre spørsmål. Disse møtene varer ofte i timevis. Arbeiderne har heller ikke frihet til å skifte arbeid hvis de har lyst til det. Den kontroll som blir øvd, er så streng at det faktisk er svært lite folk kan foreta seg uten at de må ha myndighetenes tillatelse.
Og selv om landet har oppnådd store forbedringer hva matvareproduksjonen angår, kan en spørre: Hvordan er dette blitt oppnådd? Bøndenes større og mindre landområder er blitt tatt fra dem og gitt til folkekommunen, noe som i praksis vil si til staten. Folkekommunen er en jordbruksorganisasjon av bønder som omfatter flere tusen familier. Men ingen jordstykker blir eid av private, bortsett fra de bitte små stykkene som bøndene noen ganger får til å dyrke grønnsaker på i fritiden. Selv disse er underlagt streng regulering.
De forandringer det kommunistiske regime har innført, har følgelig ikke vært frivillige. De er blitt påtvunget folket. Den enkeltes vilje er ikke blitt ansett for å ha noen betydning.
Frihet til å tilbe Gud
Friheten til å tilbe Gud i samsvar med sin samvittighet blir sett på som en grunnleggende rettighet i de fleste land. Men i China er også denne friheten underlagt strenge restriksjoner. De fleste religioner er faktisk blitt så godt som utryddet.
Riktignok kan en godt forstå at mange kinesere er fiendtlig innstilt til kristenhetens og buddhismens og konfusianismens religioner. Alle sammen har blandet seg opp i politiske anliggender og har sin del av skylden for at China opp gjennom tidene er blitt undertrykt. Disse religionssamfunnenes prester har pådratt seg stor skyld på grunn av sitt hykleri og sine politiske manipulasjoner, som har skapt bitterhet hos det kinesiske folk.
Men Gud er også fiendtlig innstilt til slike religioner og deres hykleri! Han er ikke ansvarlig for deres synder, for de har handlet stikk i strid med hans tydelig uttrykte lover og prinsipper, som vi finner i hans Ord, Bibelen. Han vil kreve dem til regnskap på grunn av dette. — Matt. 7: 21—23; Åpb. 17: 16, 17.
Det finnes imidlertid sann tilbedelse, en tilbedelse som må være til beste for folket. Mennesker av alle nasjonaliteter trenger sann tilbedelse. Den appellerer til deres hjerte og forårsaker forandringer i deres liv som får dem til å leve i fred med sine medmennesker. Den viser dem hvordan de kan være gode arbeidere og underordne seg under myndighet, ikke av tvang, men frivillig. Den lærer dem å ta avstand fra politikk, ikke å motarbeide andres interesser og å være ærlige og rettskafne.
Den sanne tilbedelse retter dessuten folks oppmerksomhet mot det enestående håp om en bedre verden, en verden hvor ikke bare fattigdom og sult, men også sykdom, sorg og død vil bli fjernet. Det betyr at menneskene vil få leve for evig. Ingen menneskelig regjering kan love å gjennomføre slike ting. Men Gud har lovt at det skal bli en ny ordning her på jorden under hans himmelske rikes administrasjon, og i denne ordning vil det ikke forekomme politiske stridigheter. — Åpb. 21: 4; Matt. 6: 10.
Det er dette Guds rike Jehovas vitner henleder folks oppmerksomhet på. Deres budskap dreier seg om dette strålende håpet og er helt annerledes enn de budskaper som er blitt forkynt av de religionssamfunn som har forårsaket store sorger og lidelser for kineserne. Jehovas vitners arbeid er kjent og respektert i mange andre land, hvor vitnene med glede og helt gratis hjelper andre til å bli kjent med Gud og hans storslagne hensikt med menneskeheten.
Jehovas kristne vitner har imidlertid ikke fått lov til fritt å utøve sin tilbedelse i China. De er blitt voldsomt forfulgt. Mange av dem har vært holdt fengslet i årevis. De får ikke lov til å ha en bibel og blir også nektet å utøve sin tilbedelse, for eksempel å komme sammen med andre for å studere Bibelen.
Gud vil om kort tid innføre sin nye, rettferdige ordning. Han vil gjøre det ved å ødelegge hele den onde tingenes ordning som nå har herredømmet på jorden, en ordning som har ført til mange sorger for folk overalt. Mennesker i alle land — også i China — trenger å få høre om dette strålende håpet.
Selv om China i den senere tid har åpnet sin dør for andre land når det gjelder sosiale, økonomiske og til og med politiske anliggender, er spørsmålet: Vil landet åpne sin dør så mye at den sanne tilbedelse får slippe inn? Vil det åpne sin dør så mye at det kinesiske folk får del i det enestående håpet om evig liv i Guds rettferdige, nye ordning? Vi ber om at det må skje, men hele verden må vente og se.