Med tog gjennom Kina til Europa

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

DET var varmt og fuktig i luften den morgenen vi sto på plattformen på jernbanestasjonen i Hongkong. Vi var utstyrt med fotoapparater, ordbøker, kart og kinesiske visa. Bager og kofferter ble kjørt bort, og sammen med alle de andre utlendingene ble vi ledet forbi flokken av kinesere til et ventende tog. De neste tre timene satt vi fylt av forventning, mens toget slynget seg mellom åsene og forbi landsbyene i grenseområdet og vi langsomt nærmet oss den kinesiske grensen.

Hva gjorde vi, et amerikansk misjonærektepar fra Filippinene, på dette toget, som var på vei mot Kina? Vi hadde alltid vært interessert i det kinesiske folk, og vi lurte på hvordan livet artet seg på det store asiatiske kontinent. Da vi planla en ferie i USA, bestemte vi oss for at første etappe av reisen skulle gå tvers over Asia med tog.

Inn i det indre av Kina

Da vi kom til grensebyen Shumchun, hadde vi bare en uklar forestilling om hva som lå foran oss. Vi hentet bagasjen og gikk over en trebro som representerte innfallsporten, Vi var omgitt av mange kinesere og noen få utlendinger, som alle strevde med bager, pappkartonger og bylter mens de skyndte seg over broen. De kinesiske embetsmennene tok høflig imot oss, ledet oss gjennom alle innreiseformalitetene, ga oss vårt første kinesiske måltid og satte oss på toget til Canton. Under den to timer lange turen, som vi tilbrakte på polstrede seter i en kupé med air condition mens vi fikk servert te i håndmalte mugger, følte vi oss som æresgjester.

Da vi gikk av toget i Canton, ble vi høflig hilst velkommen av Chan, en ung mann som til stadighet minnet oss om at det var hans «plikt å tjene folket». Han var vår «ansvarlige person», som hadde fått i oppdrag å være vår private guide, tolk og vokter. Chan tok straks vare på oss og bagasjen vår og førte oss ut til en bil for å ta oss med på en flere timer lang sightseeingtur. «Det er regjeringen som eier denne bilen,» sa Chan. «Det finnes ingen privateide biler i Kina, for de forurenser luften.»

Han brukte hornet flittig gjennom gater som var fulle av folk, og vi presset oss gjennom menneskemylderet fra den ene severdighet til den neste. Vi besøkte et sted med utsikt over byen, en orkidéhage, offentlige parker — vi måtte se alt sammen. Våre spørsmål ble tålmodig og høflig besvart. Et planlagt måltid mat på en restaurant kunne ikke avlyses til tross for at vi følte oss helt utslitt. Til slutt fulgte Chan oss tilbake til stasjonen og satte oss på toget til Peking.

Gjennom Kina med tog

Toget kjørte ut fra Canton jernbanestasjon kl. 20.40 med to utmattede amerikanske passasjerer. Endelig var de alltid nærværende voktere, guider og tolker borte. Den kupéen vi hadde fått, var i virkeligheten beregnet på fire. Den hadde komfortable køyer og et lite bord ved vinduet med blondeduk og en potteplante. Vi fikk to kinesiske tekanner, flere små pakker med teblad og en stor, fint dekorert termos med kokende vann. Med hodet fullt av dagens inntrykk og opplevelser krøp vi til køys denne første kvelden i Kina og ble dysset i søvn av togets bevegelser, mens vi trengte lenger og lenger inn i et ukjent land.

Den 24. august 1976: Vi våknet før daggry og var ivrige etter å utforske de nye omgivelsene. Da vi åpnet døren, fant vi til vår store overraskelse at vi var de to siste som stilte seg i en lang kø som førte til spisevognen. Alle våre medpassasjerer var menn, og de fleste av dem hadde på seg underskjorter og disse posete buksene som nesten er en nasjonaluniform i Kina. Noen smilte og mumlet en vennlig hilsen, mens andre forlegent så den andre veien da vi nærmet oss.

I spisevognen gjorde en trinn og hyggelig kar — en kombinasjon av servitør, kokk og ryddegutt — tegn til oss og anviste oss plass. Spisepinnene klirret, og passasjerene slurpet høylytt i seg nudler og suppe da han kom tilbake fra kjøkkenet. Han smilte bredt og var tydelig stolt av det han hadde greid, idet han serverte oss kaffe, ristet brød, syltetøy og smør. Han kunne ikke ha kommet med noe som hadde gjort oss mer tilfreds.

Toget fór forbi de grønnkledde åsene i Hunan-provinsen. Husene her var bygd av leire og hadde stråtak eller tegltak. Små landsbyer dukket fra tid til annen opp i landskapet. Jorden var godt oppdyrket og lå frodig og grønn med blomstrende rismarker. Folk var ute på jordene og på veiene, travelt opptatt med sine gjøremål. Med én og to timers mellomrom stoppet toget for å sette av passasjerer og ta nye med. Det stoppet på små, avsidesliggende steder, hvor bønder og landsbyboere bar sine aller nødvendigste eiendeler i bylter. Mødre bar sine spebarn på ryggen, mens større barn stabbet av sted bak moren, kledd i helt like små bukser, som hadde en åpning i skrittet, øyensynlig i tilfelle av «lekkasjer»!

På de fleste stasjoner sto det en stor metallbeholder med vann og en øse for tørste reisende. Vi la merke til at det etter hvert kom familier med kvinner og barn på toget. Latter og høylytte samtaler ga gjenlyd gjennom vognene.

Utpå ettermiddagen hadde vi passert den brede Jangtsekiang-elven. Temperaturen forandret seg raskt etter hvert som vi la de tropiske områdene bak oss. Folk var kledd i varmere klær, spebarn ble tullet inn, og vi brukte tykke ulltepper om natten. Varm te var akkurat det vi trengte en kveld som denne, men vår forsyning hadde sloppet opp. Jeg slo opp i en ordbok og fant ut at det kinesiske ordet for te er cha, det samme som på filippinsk. Jeg følte meg derfor sikker og ba servitøren om mer cha. Han lyste opp, nikket som tegn på at han forsto, og nesten løp ut i proviantrommet og kom tilbake et øyeblikk senere med et nytt såpestykke og en rull toalettpapir! Vi gikk til sengs den kvelden uten te.

Den 25. august: Klokken fem neste morgen krøp vi ut av køyene og ga oss god tid til å kle på oss. Vi nådde utkanten av Peking akkurat idet solen steg opp over horisonten. Noen få morgenfugler var ute på gatene travelt opptatt med en ny dags gjøremål. Regjeringen oppmuntrer befolkningen til å holde seg i god fysisk form, og vi så derfor både unge og gamle på gatene og i offentlige parker drive morgengymnastikk og gjøre bevegelser som brakte tanken hen på den kinesiske krigskunsten Kung-fu.

Turister i Peking

Nøyaktig kl. 6.18 stoppet toget på jernbanestasjonen i Peking. Vi gikk av toget og banet oss usikkert vei gjennom de store ankomsthallene på stasjonen. Utenfor var det et stort, åpent område hvor en mengde mennesker gikk omkring eller satt på fortauet og holdt på sine eiendeler, mens de ventet tålmodig. Vår «ansvarlige person» glimret ved sitt fravær. Senere fikk vi høre at han hadde fått et annet oppdrag. Han skulle hjelpe til i den kampanjen som var blitt satt i gang for å få reparert skadene etter jordskjelvet. Men nå ville vi ha vært glad for selv en «uansvarlig person» hvis han kunne ha hjulpet oss med å finne hotellet vårt.

Etter at vi hadde gått omkring i Pekings travle gater i to timer med bagasjen på slep, fant vi det amerikanske sambandskontor. Derfra fikk vi forbindelse med det kinesiske reisebyrå. De opplyste oss høflig om at det toget vi hadde bestilt plass på til Moskva gjennom Mandsjuria, var innstilt, fordi jernbanelinjen var blitt ødelagt under jordskjelvet. Den eneste andre mulighet vi hadde, var å ta et tog uken etter gjennom Ytre Mongolia. Ettersom vi nå kom til å bli i Peking i sju dager i stedet for i to, som vi opprinnelig hadde planlagt, ble det omtenksomt ordnet med et hotell som ikke var så dyrt som det vi først hadde fått. Hsin Chiao viste seg å være et hyggelig, gammelt hotell som var ganske komfortabelt, til tross for at vestibylen og andre rom var fylt med sementsekker og bambusstillaser på grunn av jordskjelvet.

Hver dag vandret vi rundt i Peking. Først var folk overrasket over å se oss, så nysgjerrige og undertiden litt redde, men vanligvis var de parat til å gjengjelde et smil. En sikker måte å overvinne deres tilbakeholdenhet på var å beundre et barn. Foreldrene tødde straks opp, smilte bredt og kom ofte bort med barnet for at vi skulle holde det. På vår spasertur den første dagen kom vi til den store plassen Tien-an-men, som er omgitt av fire store byggverk. På alle kanter henger det store bilder av Mao Tse-Tung. Vi var de eneste utlendinger i folkeskaren, men ikke de eneste turister. Det var grupper av skolebarn, familier som spaserte hånd i hånd, soldater i grønne uniformer med røde stjerner sydd på kragen, og alle besøkte de et sted som de hadde hørt så mye om. Mange ønsket å ha et minne om besøket og betalte en fotograf for å ta et sort/hvitt bilde av dem, mens de høytidelige og gravalvorlige poserte ved siden av et berømt monument.

Den 26.—31. august: Den uken vi oppholdt oss i Peking, var en travel uke. Foruten å gå på sightseeing måtte vi ordne med visa til Ytre Mongolia, Sovjetunionen, Polen og Øst-Tyskland. Vi begynte derfor den lange vandringen fra ambassade til ambassade — fra den kraftige representanten for det sovjetrussiske reisebyrået Intourist til den søvnige mongolske embetsmannen, som vi vekket midt i middagsluren hver gang vi kom. Omsider hadde vi alle de visa vi trengte. Dette måtte feires!

Vi valgte en liten restaurant som hadde spesialisert seg på Peking-and. Inne i restauranten var det en livlig aktivitet. I en vennskapelig atmosfære satt familier og venner rundt store, runde bord, hvor det sto øl og appelsinsaft og skåler med masser av ris og innimellom noen få med kjøtt og grønnsaker. Mens forsamlingen stirret nysgjerrig og vantro på oss, styrte vi mot det eneste ledige bordet. Det ble fullstendig stille i lokalet. Serveringsdamer løp rundt og samlet sammen alle de skjermbrett de kunne bære, og stilte dem opp rundt bordet vårt. Det var fortsatt helt stille, og vi satt og ventet inne i vårt avlukke inntil en nervøs serveringsdame kom inn med blyant og blokk i hånden. Det fantes ikke noe spisekart, og vi hadde ingen idé om hva det var vi bestilte, men hun rablet noe ned på blokken og gikk tilsynelatende fornøyd sin vei. Det gikk lang tid, men det kom ikke noe mat. Serveringsdamene holdt seg travelt beskjeftiget andre steder og visste ikke riktig hva de skulle gjøre med sine «uvanlige» gjester. Til slutt måtte vi bare gi opp og gjorde tegn til en av dem som sto i nærheten, om at vi gikk. Hun så på oss med et strålende smil og fulgte oss til døren sammen med andre av de ansatte i restauranten. Alle smilte og vinket da vi gikk ut. Hvem hadde lyst på Peking-and etter denne opplevelsen?

Det var en fornøyelse å dra på sightseeing i Peking. Det transportmiddel vi benyttet, var vanligvis buss. Når vi hadde vist billettrisen et stykke papir, hvor det på kinesisk sto skrevet hvor vi skulle hen, tok hun oss «under sine vinger».

Hovedgatene i Peking er brede avenyer med trær på begge sider, og her kan en oppleve å få se og høre litt av hvert. Et sted kjørte for eksempel en lastebil fullastet med skoesker opp på fortauet, og snart dannet det seg en lang kø av kunder. Alle fikk utlevert hver sin eske. Først etter at kundene hadde gått noen meter bortover gaten, stoppet de for å prøve sine nykjøpte plastsandaler.

Mange hus var ødelagt eller sterkt skadd på grunn av jordskjelvet. Av frykt for nye skjelv eller kanskje fordi deres hus var ubeboelige, var det mange som bodde i telt eller holdt til i små skur som var bygd over en seng. Både menn og kvinner var mobilisert i en omfattende aksjon for å få reparert skadene i de ødelagte områdene. Hver dag kjørte det biler som staten eide, rundt i gatene og lesste av murstein og kalk til byggearbeidet.

Uten ledsager dro vi hver dag med buss eller til fots til forskjellige steder, deriblant til de gamle keiserpalassene og til den zoologiske hagen, hvor dyrepasserne melder fra hvis dyrene oppfører seg annerledes enn de pleier. På denne måten forsøker en å forutsi jordskjelv. Den eneste gangen vi leide bil, var da vi dro ut for å se Den kinesiske mur og Ming-dynastiets graver. Mange av disse berømte monumentene, som ble bygd av de gamle keiserne, forfaller nå på grunn av mangel på vedlikehold og som følge av hærverk. Den eneste kirken vi så, var tom og stengt.

Vårt opphold i Peking tok altfor snart slutt.

Videre til Ytre Mongolia

Den 1. september: Det toget vi kjørte ut av Peking med, var av samme slag som det vi hadde kommet med; den eneste forskjellen var passasjerene. De var nesten utelukkende utlendinger. Det var sovjetrussere, mongoler, polakker, tyskere, afghaner og vietnamesere. Vår kupé ble etter hvert et populært samlingssted, ettersom alle som snakket litt engelsk, var ivrige etter å prøve seg.

Toget kjørte oppover i fjellene, forbi Den kinesiske mur. Hus som var bygd av soltørket leire, lå i klynger i nærheten av marker som var fulle av solsikker i blomst. Så kjørte vi mot nord, og landskapet begynte å forandre seg. De små gårdsbrukene frambrakte bare dårlige avlinger, og elveleiene var så vidt fuktige. Om kvelden nådde vi et goldt, uoppdyrket område — kanten av Gobi-ørkenen.

Kl. 20.50 hørte vi høylytt musikk, og en stakkato stemme opplyste oss over et høyttaleranlegg om at vi hadde nådd grensen ved Erhlien. I to og en halv time satt vi på stasjonen og drakk te, mens toget ble ransaket og lokomotivet og restaurantvognen ble byttet ut med sine mongolske motstykker. Hele toget ble hevet omkring to og en halv meter opp i luften, mens hjulsettet ble byttet om med et hjulsett som passet den bredsporete mongolske og sovjetrussiske jernbane. Etter en kort kjøretur kom vi til Dzamiin Uude på den mongolske siden av grensen for enda en undersøkelse og en times venting. Et kvarter over midnatt, bare 15 minutter etter at våre kinesiske visa utløp, kjørte toget ut av stasjonen, og vi gikk til ro for natten.

Den 2. september: Vi våknet opp i en «ny verden» — en uendelig ørken under en blå, skyfri himmel. Fra vinduet så vi av og til grupper av kameler med pukler som svaiet fra side til side mens dyrene trasket av sted. Vi så flokker av ville hester og fra tid til annen en samling hvite, runde telt — nomadenes transportable husvær.

Lokalbefolkningen sto ofte og ventet ivrig på toget når det kjørte inn på de forskjellige stasjonene i Gobi-ørkenen. De strømmet inn på toget, solgte snacks til passasjerene eller samlet seg i spisevognen for å drikke øl og supplere lageret med ny hermetikk. Alle var kledd for anledningen. De innfødtes klesdrakt besto av et høyt hodeplagg og lange bukser. Over dette hadde de en tunika som var knyttet sammen med et fargerikt skjerf.

I hovedstaden Ulan Bator gjorde vi det lengste oppholdet. Her ble en feststemt gruppe bryllupsgjester så begeistret da vi ba om å få fotografere bruden og brudgommen, at de absolutt ville ha oss til å smake på litt av brennevinet deres som de gavmildt bød oss av det ene begeret alle drakk av. Etter at vi senere hadde spist en bolle med kålsuppe og noe svart brød, gikk vi tilbake til kupéen vår for å vente på å krysse enda en grense ved midnatt, denne gangen til Sovjetunionen.

Gjennom Sibir til Europa

Den 3.—8. september: Neste morgen så vi at ørkenen fra kvelden før var blitt avløst av fjell og tett skog. Det var tåket, grått og kaldt. Vi tullet oss inn i ullteppene våre og hadde det kaldt i det uoppvarmede toget. Så dette var altså Sibir!

I flere timer kjørte vi langs et stort vann, hvor bølgene slo mot den klippefulle bredden. Baikalsjøen er en svært dyp, kald ferskvannsinnsjø og regnes for å være jordens dypeste innsjø.

Så begynte vi på den lange, slitsomme strekningen tvers over Sibir. Time etter time passerte vi fjell, som gradvis gikk over i lavlandssletter, tett bevokst med bjørketrær og grantrær. Med lange mellomrom fikk vi se en tømmerhytte eller en industriby med fabrikker som spydde ut svart røyk. Ved hvert stopp ble toget tømt for passasjerer, som strømmet ut i byen for å avlegge et besøk i de utallige kiosker, hvor babushkas (gamle kvinner) solgte brød, egg, ost og blomster.

Den 6. september kl. 16 kom vi til Moskva. Vi hadde bare noen få timer til å ta en tur med undergrunnen, gå litt på sightseeing og finne hotellet, hvor vi kjøpte to billetter til et tog som kjørte samme kveld. Neste morgen krysset vi grensen til Polen, og noen få timer senere var vi i Øst-Tyskland og kjørte raskt videre til Luxembourg. Derfra tok vi fly til New York.

Vi hadde tilbrakt to og en halv uke i det store området som strekker seg fra Hongkong og gjennom Øst-Europa. Det var en uforglemmelig tur som ga oss innblikk i en verden som på så mange måter er helt forskjellig fra vår. Men det var en verden som var befolket av helt vanlige mennesker, som behandlet oss gjestfritt. Etter denne turen ser vi enda ivrigere fram til den dagen da det ikke lenger finnes noen nasjonale skillelinjer.

[Kart på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

Luxembourg

Tyskland

Polen

Moskva

SOVJETUNIONEN

Baikalsjøen

Irkutsk

Ulan Bator

MONGOLIA

Gobi-ørkenen

Peking

KINA

Canton

Hongkong

[Bilde på side 13]

Kvinner arbeider for å reparere skader etter jordskjelvet i Peking

[Bilde på side 14]

Offentlige transportmidler i Peking: Trehjulssykkel og buss

[Bilde på side 15]

Del av Den kinesiske mur som har forfalt på grunn av mangel på vedlikehold