«Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dagbok!»
HVOR mange ganger har jeg ikke sagt det til meg selv i de 14 årene jeg har vært misjonær i Peru!
Jeg husker godt mitt første år her — en rotte i klosettskålen, en skorpion i badekaret og lopper i sengen. Heldigvis visste de fleste dyrene hvor de hørte hjemme, og vi ble snart vant til det som skulle vise seg å bli en svært interessant måte å leve på.
ET NYTT SPRÅK. Jeg husker at jeg hørte små barn bruke gale bøyningsformer av uregelmessige spanske verb og jeg tenkte tilfreds: ’«Da er vi i hvert fall ikke de eneste!»
JORDSKJELV. Dette var en helt ny opplevelse for meg. Det jordskjelvet jeg husker best, inntraff i 1974. Misjonærpartneren min og jeg besøkte en dame som bodde i et gammelt hus av soltørket leirstein som lå i enden av en trang passasje. Da skjelvet begynte, løp vi alle tre bort til døråpningen for å søke tilflukt der. Den var cirka 75 centimeter bred, men det var dessverre også hun som bodde der i huset! Siden hun opptok all plassen, var det eneste vi kunne gjøre, å bøye hodet inn under dørkarmen. Vi var glad for at ikke noe falt ned i hodet på oss.
PERSONLIG FREMTREDEN. Jeg ble imponert over at latinamerikanerne er så interessert i hvordan de ser ut når de er ute blant folk. Du ser ingen med hårruller eller i shorts. Å legge stor vekt på å ha et pent ytre koster selvsagt penger, og ikke alle har så god råd. Jeg kommer aldri til å glemme en middelaldrende mann jeg så på bussen en dag. Jeg tenkte med meg selv: ’Det er noe rart med håret til den mannen.’ Tydeligvis syntes ikke han at det var noe rart, for han hadde et svært så fornøyd uttrykk i ansiktet. Etter hvert kom det på så mange passasjerer at jeg ble nødt til å gå bakover i bussen. Til slutt befant jeg meg rett ved siden av denne mannen. Nå kunne jeg se at det mørke håret hans egentlig var svart skokrem som han hadde smurt over hele det skallete hodet sitt!
DYR. Hvem er ikke glad i dyr? Siden mange peruanere kommer fra landsbygda, finner du et kaninbur, en hønsegård eller et marsvinbur på nesten hvert eneste tak eller i nesten hver eneste bakgård i byen. En dag da jeg snakket med en tungvekter av en kvinne i en liten dagligvarebutikk, kom jeg til å nevne at jeg hørte lyden av noen kyllinger, men at jeg ikke kunne se noen. Hvor hadde hun dem? Svært stolt stakk hun hånden ned i sin fyldige barm og drog opp to kyllinger. Hun sa smilende at hun hadde dem der for å holde dem varme.
EN FORDOMSFRI INNSTILLING TIL MAT. Det er viktig å lære nye skikker og vaner og ny slags mat å kjenne og å være fordomsfritt innstilt til dette. Har noen lyst på rå sjøpinnsvin? Eller kanskje fåretannsuppe eller fåretestikler i løk og sitron? Egentlig er mesteparten av maten ikke så eksotisk. Men Peru skiller seg ut i hele Latin-Amerika når det gjelder matrettenes smak og variasjon. En populær rett kalles ocopa — kokte poteter i fløtesaus med malte, ristede nøtter, sterk pepper, fersk ost og krydder. Deilig!
Noen nordamerikanere som flytter til Latin-Amerika, begynner å lengte etter plommer, aprikoser, bringebær, kirsebær og andre frukter som høstes i den tempererte sonen. Men så snart de vender tilbake til sitt hjemland, husker de med den samme lengsel den ferske, søte ananasen, de svære, rosa og oransje melonene, de saftige mangoene, de smørlignende avocadoene og de forskjellige sorter friske grønnsaker som de kunne spise hele året. Det er ikke nødvendig å hermetisere eller fryse noe her!
DANS FOR ENHVER SMAK. Peruanerne elsker å danse. Jeg lurer nesten på om ikke en av de mange genene deres kalles rytme. Helt fra barna tar til å stabbe og gå, begynner de å røre på seg for å gi uttrykk for sine musikalske følelser, og de setter ikke ned tempoet når de kommer opp i årene. Når folk kommer sammen, har de eldre det like hyggelig som de unge. Og det finnes en type dans for enhver smak: paso doble med rask takt, den peruanske valsen, salsa eller cumbia og huayno, som kjennetegnes av tramping med bena. Og folk blir glade når de ser at du har lært deg noe av musikken, noen av dansene eller sangene deres.
En tid pleide jeg å besøke en fattig familie i deres lille våningshus, og etter at vi hadde hatt et bibelstudium, ville de ha meg til å danse en huayno akkompagnert av deres transportable platespiller. Men det skulle være så ekte som mulig. Derfor kom de til meg med et langt indiansk skjørt, en kappe jeg skulle ha over skuldrene, og en stor hatt. Men de var ennå ikke fornøyd. Nå dyttet de to svarte fletter som var laget av hestehår, under hattebremmen, og så begynte jeg å danse og trampe i vei. Virkningen uteble ikke. De sprutet ut i latter og lo helt til de ikke klarte å stå på bena lenger. De måtte sette seg. Første gang jeg traff dem, var de så sjenerte, men nå var forholdet et annet! Det gjorde meg lykkelig å merke at vi ble nærere knyttet til hverandre ved at jeg prøvde å ta del i noen av deres skikker. Og denne følelsen ble enda sterkere da en god del av dem som tilhørte denne familien, ble døpte vitner for Jehova!
NOE Å LÆRE AV DE FATTIGE. Siden jeg kommer fra et land hvor alle kjøper varer i store mengder, ble jeg ikke så lite overrasket over å se hvilke vaner de svært fattige har når det gjelder å gjøre innkjøp. Jeg beundrer sparsommeligheten deres. Noe av det de kan kjøpe når de er ute og handler, er for eksempel: seks hårklemmer, 100 gram mel eller salt eller kaffe, ett egg og to og en halv desiliter olje. De kaster ikke papirposer og gamle aviser, men bruker dem utallige ganger før de blir slitt ut. Å sykle på sin egen trehjulssykkel eller tohjulssykkel, å gå på rulleskøyter, å ta musikk- eller svømmetimer, å låne en bok på biblioteket — dette er enkle gleder som millioner av barn aldri får oppleve.
Hvor mange barn er det ikke som aldri får gå på skolen fordi foreldrene deres ikke har råd til å la dem gjøre det! Eller hvor mange er det ikke som må gå på skolen med tom mage, noe som gjør det svært vanskelig å lære noe! Andre må bli undervist mens de står oppreist, fordi det ikke finnes nok pulter. Jeg husker en familie der datteren hadde på seg de svarte lærskoene sine på skolen om formiddagen, mens broren hennes hadde dem på seg når han gikk på skolen om ettermiddagen. Og selvsagt er det noen som ikke engang har et par sko.
Folk er ikke opptatt av å ha siste skrik; de er glad for å ha noe som er av verdi for dem. Med stor oppfinnsomhet blir det reparert gang på gang. Så mye jeg tok som en selvfølge da jeg var barn!
SPENNENDE Å REISE. Å reise var av og til en hårreisende opplevelse. Den mest minneverdige turen vår fant sted for ni år siden. Vi startet kl. 17. Da bussen var blitt full av passasjerer, kjørte den til en bensinstasjon for å fylle bensin. (Det gav også eventuelle etternølere sjansen til å rekke bussen før den forlot byen.) Da vi kjørte ut av byen, stoppet sjåføren av og til for å plukke opp flere passasjerer. De fikk plass i midtgangen. Den kvinnen som slengte seg ned på trekrakken ved siden av meg, var sinnssyk, viste det seg. Nå ble hun fulgt til hjemstedet sitt av en politimann. Hun var en svært slitsom reisefelle. Et par timer senere ble hun ledsaget ut av bussen, og det viste seg at vi var kommet til politiets kontrollstasjon. Her venter all sørgående trafikk fram til midnatt, da nordgående trafikk ankommer. Veien er så smal at den ikke har plass til toveistrafikk.
Ved midnatt kjørte vi på veier som snor seg oppover i Andesfjellene. Ikke lenge etter møtte vi en lastebil som var på vei nordover. Den kjørte så langsomt at den ennå ikke hadde kommet fram til kontrollstasjonen. Begge kjøretøyene forsøkte å klare svingen samtidig. Lastebilen skrapte langs siden på bussen vår og skjøv oss så langt ut på kanten at vi nesten stod og vippet med den bratte skrenten rett under oss. Et eller annet sted i mørket nedenfor kunne vi høre bruset av Mantaroelven. Konduktøren gikk ut av bussen og forsikret sjåføren om at veikanten ville holde vekten av bussen. Noen av passasjerene bad om å få gå ut av bussen, men sjåføren gav alle beskjed om å bli sittende. Han ønsket tydeligvis at vi skulle tjene som ballast. På et vis klarte kjøretøyene å passere hverandre i svingen, og vi kunne kjøre videre.
Et par timer senere møtte vi en rekke lastebiler og biler som ikke kom videre på grunn av et jordras. Vi parkerte bak dem og måtte vente lenge — seks timer, for å være nøyaktig. Da veisperringen til slutt var blitt fjernet, hadde alle det svært travelt. Alle ønsket å ta igjen tapt tid og komme først ut på hovedveien, så vi skulle komme til å oppleve enda noen timer med vill kjøring og bremsing. Avstanden mellom hjemstedet vårt, Huancayo, og vårt bestemmelsessted, Ayacucho, er bare 350 kilometer, men vi brukte 16 timer på å tilbakelegge denne strekningen.
Vi var så glad for at vi kom trygt fram, at vi ikke kunne drømme om at tilbaketuren skulle vise seg å bli enda verre. Men jeg skal spare deg for den historien.
Ja, jeg har klare minner om livet i fjellene, lukten av eukalyptustrær i den skarpe fjelluften, små, kjælne alpakkaunger, lyden av indianske jaktmelodier, brune og grønne og gylne oppdyrkede skråninger på fjelltoppene. Og innimellom alt dette gateopptøyer, portforbud og skuddvekslinger om natten, tropiske sykdommer, komiske situasjoner på grunn av språklige misforståelser, kjære venner og triste avskjedsscener. Og sist, men ikke minst, mange trosstyrkende velsignelser fra Jehova mens vi har vært opptatt med å dele det gode budskap om hans rike med andre. Disse minnene kommer og går i mitt sinn lik det endeløse tidevannet. Men andre begivenheter og inntrykk har forsvunnet i mitt sinns avkroker. Derfor er jeg litt lei meg når jeg sier: «Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dagbok!» — Innsendt.