En «løve» blir et «lam»

BRØDRENE mine og jeg var på flukt i bilen vår. Vi hadde rant og terrorisert en ekspeditør i en forretning. Lite ante jeg hvor tydelig det akkurat denne dagen — 14. april 1972 — skulle bli vist hvilket ondt «dyr» jeg var blitt.

Vi stanset i nærheten av en veisperring som politiet hadde satt opp, og plutselig var bilen gjennomhullet av kuler. Min bror Larry falt død om i fanget mitt — ansiktet hans var rett og slett blitt skutt vekk. Jeg hadde blod overalt. Vi gav gass, men kom ikke langt, for bilen hadde tatt fyr. Vi hoppet ut for å prøve å finne en annen bil.

Jeg fikk øye på en gammel mann som satt og sov i bilen sin. Jeg gikk helt berserk etter at Larry var død. I vilt raseri grep jeg fatt i mannen og slo og slo ham. Han fikk brudd på hjerneskallen, og det var så vidt han overlevde. Jeg kjørte av gårde i full fart med politiet etter meg. Jeg ble truffet to ganger av politiets kuler. Så besvimte jeg, og bilen krasjet.

«Kom deg ut av bilen og hold hendene i været!» var de neste ordene jeg husker. Jeg var omringet av politifolk, men det stoppet meg ikke. En skuddveksling på kloss hold førte til at jeg fikk et stort, åpent sår i magen. Likevel kom jeg opp i basketak med en politimann på 120 kilo. Til slutt fikk han lagt meg på magen i en søledam. Han satte seg på ryggen min og ropte: «Nå er du ferdig, nigger!»

Da jeg senere kom på sykehus, hadde jeg bare en eneste tanke i hodet: Jeg ville drepe alt som rørte seg! Etter at min bror var blitt drept, syntes jeg ikke at det var noen hensikt i å fortsette å leve. Jeg hadde ikke noe håp om å bli noe noen gang. For meg var det drep og bli drept. Det var ikke så rart at det satt to væpnede vakter ved sykesengen min!

Men hvordan hadde jeg fått en slik løvelignende personlighet?

En voldspreget barndom

Det var alltid noen som sloss, i vår familie. Far var blind på det ene øyet etter en slåsskamp. Noen ganger holdt han store menneskemengder i age ved å stille seg i inngangsdøren til en overfylt dansesal og rope: «Ingen kommer inn, og ingen kommer ut!» Det var ikke en sjel som våget å utfordre ham. De visste hvor farlig han var! Vi fulgte fars eksempel. En av brødrene mine kuttet nesten over den ene foten min med en stor kniv bare fordi jeg sa: «Jeg flytter den ikke!» Mor var snill, men jeg tenkte: «Når en har 16 slike unger som oss, må det være fryktelig vanskelig å vise alle kjærlighet.»

Selv om familien var fattig, hadde vi det vi trengte. Men jeg ville ha mer. Jeg begynte tidlig å begå innbrudd. Det førte til at jeg ble sendt til et guttehjem 13 år gammel, og der ble jeg omgitt av mer vold. En dag da jeg sloss med en gutt som hadde prøvd å utnytte meg, slo jeg ham halvt i svime. Ansiktet hans var dekket av blod.

Da jeg kom ut fra guttehjemmet, dreide livet mitt seg utelukkende om meg. Jeg brydde meg overhodet ikke om andre. Jeg begikk flere og verre voldshandlinger helt til den omtalte aprildagen i 1972. Da min bror Cy og jeg omsider kom for retten, fikk vi lovens strengeste straff — 30 år i statsfengslet i Angola i Louisiana!

Vi kom til fengslet som «to kamphaner». Jeg var liten av vekst og veide bare litt over 60 kilo, men jeg hadde lært å slåss og hadde også drevet med vektløfting. Det var ingen sak for meg å løfte vekter som var to ganger min egen vekt, over hodet! De andre fangene sa: «Pass deg for å komme i klammeri med Al; han tar ikke på noen med silkehansker. Han kommer til å drepe deg.»

’Bena ble slått vekk under meg’

Jehovas vitner hadde ukentlige møter i fengslet. Jeg gikk dit av nysgjerrighet. «Dere vet ikke hva dere snakker om!» sa jeg utfordrende til en av de tålmodige, veltalende forkynnerne. «Hvordan kan dere vite at det er sånn som dere sier?» Som fange hadde jeg lært å være skeptisk. Vi var eksperter når det gjaldt å være «hyggelige» for å manipulere andre. Så i begynnelsen betydde ikke vitnenes hyggelige måte å snakke på, noe særlig for meg.

Men så la jeg merke til at de viste sine medmennesker noe som jeg aldri hadde vært gjenstand for i hele mitt liv: ekte og uselvisk omtanke. De måtte for det første reise nesten en time hver vei for å komme til fengslet. Dette gjorde de uke etter uke uten å få noen betaling for det. Og også når de ikke var i fengslet, tok de seg tid til å drøfte våre problemer og spørsmål med andre eldste i menighetene, og uken etter fortalte de oss hva de hadde fått vite. De ønsket virkelig å hjelpe oss. Det kunne jeg se.

Den sannhet som jeg lærte ut fra Bibelen, var både logisk og praktisk. Litt etter litt begynte jeg å anvende den i mitt liv. Jeg begynte gradvis å kvitte meg med min gamle, løve-lignende personlighet og ikle meg den nye personlighet, som omfattet medfølelse, vennlighet og ydmykhet. Jeg fikk en god følelse innvendig. Bibelen virket i praksis! Så kom det første stevnet som vitnene holdt innenfor fengselsmurene.a — Kolosserne 3: 10—12, NW.

Den store kjærlighet som strømmet mot oss fra de over 300 vitnene, slo faktisk bena vekk under meg! Vi merket ikke den minste antydning til fordommer på grunn av vår rase eller det at vi var fanger. Det er som Jesus sa, nemlig at ’alle skulle kunne se’ hvem som var hans sanne disipler, på denne uselviske kjærlighet. Jeg hadde trodd på religion før også — men på min måte. Mitt motto hadde alltid vært: «Gjør det mot andre før de gjør det mot deg.» Vitnenes uselviske kjærlighet gjorde dypt inntrykk på meg. Ja, jeg ble døpt på dette stevnet, 5. oktober 1974. — Johannes 13: 34, 35.

Et nærere forhold til Gud

Vitnene lærte meg å fordype meg i Bibelen. Jeg begynte å forstå at Jehova er interessert i mitt liv. Hans barmhjertighet overveldet meg. Jeg fikk nesten nervesammenbrudd når jeg tenkte på hvordan jeg hadde levd før. Jeg fortsatte å «se» de skrekkslagne ansiktene til dem som jeg hadde rant eller slått. Men da jeg forstod at Jehova var villig til å tilgi meg helt og fullt, skapte det i meg et ønske om å gjøre mitt ytterste for å behage ham. For første gang i mitt liv anvendte jeg også Romerne 13: 1 og var lydig mot ’de myndigheter jeg hadde over meg’, det vil si fengselsbetjentene. — Jesaja 1: 18, 19.

Jeg måtte vokte både mine tanker og mitt hjerte for ikke å falle tilbake til min gamle personlighet. Jeg tvang sinnet mitt til å dvele ved skriftsteder og bibelske eksempler framfor ved voldshandlinger, slik som før. Hver eneste dag bestrebet jeg meg på å nå opp til Jehovas normer i enda høyere grad. En slik holdning er av avgjørende betydning når en er innestengt sammen med flere tusen tvers igjennom fordervede menn. Det var dessverre noen av dem som ble vitner mens de var i fengslet, som lot livets bekymringer og nytelser kvele det sannhetens budskap som var blitt sådd i deres hjerte. Noen lot ønsket om å komme ut av fengslet eller å gifte seg overskygge åndelige ting, og de ble dårlige eksempler. De ødela til og med livet for vitner som giftet seg med dem uten å kjenne deres sanne åndelige tilstand. — Lukas 8: 11—15.

For ikke å få et slikt problem gikk jeg inn for å hjelpe andre fanger til å få det samme håp og det samme mål som jeg nå hadde fått. I flere år brukte jeg over 100 timer pr. måned i dette arbeidet. På ett tidspunkt ledet jeg 20 bibelstudier i uken! Åtte av disse fangene ble innviede vitner. En av dem, som hadde et voldsomt temperament, satt inne fordi han hadde drept sin kone. Hvor tilfredsstillende var det ikke å se en annen «løve» bli et av Guds «lam»!

Livet utenfor

Etter å ha sont ni år ble jeg løslatt i 1981. For en glede det var å kunne komme sammen med menigheten! Det var imidlertid noen som gav meg det inntrykk at jeg først måtte «vise at jeg holdt mål», på grunn av min bakgrunn. Jeg visste at hovedsaken var at jeg behaget Jehova, og at andre med tiden ville se de fremskritt jeg gjorde i åndelig henseende. Nå stod jeg overfor en annen utfordring — jeg skulle ta meg av en kone og hennes fem barn. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 9: 26.

Jeg var heldig som fant en slik kone som Barbara. Hun er fullstendig hengitt til Jehova. Hennes støtte har vært av største betydning for meg. For at Jehova skal komme på førsteplassen i vårt liv, studerer vi sammen hver uke — uansett hva som skjer — og forteller andre om Bibelen som en familie. Som alle andre par har vi naturligvis hatt våre små uoverensstemmelser. Men når jeg blir sint, går jeg inn i et annet rom, finner fram en bibel eller en bibelsk studiebok og begynner å lese. Etter en times tid gjør vi det godt igjen.

I betraktning av at mange forbrytere vender tilbake til forbryterbanen, kan en av og til lure på om en «løve» virkelig kan bli et «lam». Kan den tiltalende situasjonen som blir beskrevet i Jesaja 11: 6—9 om lammet og løven som beiter side om side på en fredelig måte, bli en realitet blant Guds folk? For en tid siden skjedde det noe som jeg tror delvis besvarer dette spørsmålet. Jeg skal la Barbara fortelle det.

«Al og jeg var på vei hjem fra forkynnelsesarbeidet. En mann kom ut fra en bar, så på oss og ropte: ’Se den vakre kvinnen! Henne må jeg kysse!’ Så kom han bort og la armen rundt meg,» forteller Barbara. «Jeg så på Al og la merke til at han strammet kjeven. Men Al foretok seg ikke noe som helst. Jeg rygget unna mannen, som deretter gikk bort og tok Al i hånden. Han sa til ham: ’Beklager, Mister, men når jeg ser en så vakker kvinne, løper følelsene av med meg.’ Så gikk han sin vei. Jeg kommer aldri til å glemme det Al sa. ’Han skulle bare ha visst hva jeg kunne ha gjort med ham!’ Jeg sa til Al: ’Det er ingen tvil om at Jehovas ånd var med deg.’»

Ja, når jeg ser tilbake på de forandringene jeg har foretatt, forstår jeg at det er ikke bare Al selv som har gjort dette. Det er Jehovas ånd, hans veiledning og nøyaktig kunnskap fra hans Ord som har forandret denne «løven» til et «lam» i den gode hyrdes hjord. — Innsendt.

[Fotnote]