Hvordan det var i Hiroshima

Kommer jorden til å bli ødelagt i en atomkrig?

DEN 6. august 1945 kl. 8.16 hadde folk i Hiroshima så vidt begynt på en ny dag. Det var en varm, fredelig morgen.

En brøkdel av et sekund senere var det bare forkullede rester igjen av titusener av disse menneskene. Hele sentrum i denne byen, som hadde 340 000 innbyggere, var ganske enkelt jevnet med jorden.

De som ikke var blitt drept, beveget seg omkring i en uvirkelig verden. «Da jeg kom til meg selv, lå jeg på bakken med en masse trestykker over meg,» minnes Hanuko Ogasawara, som bare var en ung pike den gang. «Da jeg reiste meg i et fortvilt forsøk på å se meg omkring, var alt mørkt. Jeg ble forferdelig redd og tenkte at jeg var helt alene i en død verden. Jeg famlet omkring for å finne lys. . . . Plutselig lurte jeg på hva som hadde skjedd med mor og søsteren min . . . Da mørket begynte å avta, så jeg at det ikke var noe rundt meg. Huset vårt, naboens hus og huset bortenfor det var vekk. . . . Det var så stille, veldig stille — et uhyggelig øyeblikk. Jeg fikk øye på mor i en vanntank. Hun hadde besvimt. ’Mamma! Mamma!’ ropte jeg og ristet i henne for at hun skulle komme til bevissthet. Da hun kom til bevissthet, begynte hun å rope hysterisk på søsteren min: ’Eiko! Eiko!’» Snart var det flere rundt omkring som begynte å rope.

Denne beskrivelsen er hentet fra en erindringsbok som heter Unforgettable Fire, og som også inneholder følgende beretning av Kikuna Segawa:

En kvinne som så ut til å være en vordende mor, var død. Ved siden av henne satt en liten pike på cirka tre år som hadde hentet litt vann i en tom boks hun hadde funnet. Hun prøvde å få moren til å drikke av den.

Etter en halvtime ble det mørke teppet på himmelen litt lettere, og en ildstorm brøt løs. Professor Takenaka prøvde å redde sin kone, som lå under en takbjelke. Flammene drev ham tilbake, og hun bad ham inntrengende: «Ikke kom hit, kjære!» Det utspant seg utallige slike scener da ektemenn og hustruer og barn og venner og fremmede måtte forlate de døende i flammene.

En time etter eksplosjonen begynte det å falle «svart regn» over byen. Det radioaktive nedfallet fortsatte til sent på ettermiddagen. Røken og flammene tiltok i styrke som følge av en merkelig, voldsom virvelvind som varte i timevis. Ynkelige prosesjoner av forbrente og skadde mennesker begynte å bevege seg bort fra ildstormen. I sin bok Death in Life siterer Robert Jay Lifton en kjøpmann som sa: «De holdt armene bøyd. . . og huden deres — ikke bare på hendene, men også i ansiktet og på kroppen — hang ned. . . . Mange av dem døde på veien. Jeg kan fremdeles se dem for meg — de var som vandrende gjenferd. De lignet ikke mennesker av denne verden.»

Noen av dem kastet opp. Oppkast er et tidlig symptom på radioaktiv sykdom. Fysisk sammenbrudd gikk hånd i hånd med følelsesmessig og åndelig sammenbrudd. Folk led og døde, apatiske og lamslått av redsel, uten å gi en lyd fra seg. «De som var i stand til det, gikk tause i retning av forstedene på fjellsidene i det fjerne; deres ånd var nedbrutt, og alt initiativ var borte,» skrev dr. Nichikhito Hachiya i Hiroshima Diary.

Etter tre måneder hadde tallet på dem som hadde omkommet på grunn av Hiroshimabomben, kommet opp i anslagsvis 130 000. Men tallet på dødsoffer fortsatte å stige. Flere uker etter bombingen begynte utallige overlevende å få blødninger i huden. Disse første symptomene, som ble ledsaget av oppkast og feber og tørste, ble gjerne etterfulgt av en periode med bedring, men dette gav dem bare et falskt håp. Før eller senere angrep strålingen den blodproduserende benmargen. De siste stadiene før døden var håravfall, diaré og blødninger fra endetarmen, munnen eller andre deler av kroppen.

De som var blitt utsatt for stråling, pådrog seg en lang rekke sykdommer. Arvestoffene ble skadd. Medfødte misdannelser, grå stær og leukemi og andre kreftformer var typiske lidelser blant dem som opplevde Hiroshimabomben.

Hiroshimabomben var imidlertid bare en liten bombe. Med en sprengkraft på 12, 5 kilotonn (som tilsvarer 12 500 tonn TNT) ville den bare bli regnet som et taktisk våpen i dag. En hydrogenbombe kan ha en sprengkraft som er 1600 ganger så stor. Det som ville skje hvis nasjonene tok i bruk de kjernevåpen de nå har på lager, ville være en million ganger så ødeleggende som det som skjedde i Hiroshima! Jonathan Schell skrev: «Det befolkningen i Hiroshima opplevde, . . . er et bilde av det hele vår verden alltid står på nippet til å bli, et bakteppe av en skrekk og gru som vi knapt kan forestille oss, like bak vårt normale liv, som når som helst kan bryte igjennom og inn i det normale liv.» — The New Yorker, 1. februar 1982.

Kommer verden til å forgå på denne måten?

[Uthevet tekst på side 5]

Etter tre måneder hadde tallet på omkomne etter Hiroshimabomben kommet opp i anslagsvis 130 000. Men bomben krevde stadig flere dødsoffer