Hiroshima — mitt hat er borte

Fortalt av Taeko Enomoto fra Hiroshima

EN FREMMED kom hjem til oss med en svidd og fillete skjorte som hadde tilhørt en skolegutt. Det var bare den øverste delen igjen av den. Men navnet Miyakawa Shiro, som stod tvers over brystet, var fremdeles lett leselig. Det var skjorten til broren min.

Om morgenen den 6. august 1945 gikk jeg som vanlig på arbeid. Som en alminnelig 19 år gammel jente var jeg blitt påvirket av den patriotisme som hadde grepet om seg, og hadde sluttet meg til kvinnenes frivillige styrker. Broren min, som fremdeles var en skolegutt, hadde dratt inn til sentrum av byen for å arbeide. Faren min hadde falt i Mandsjuria. Moren min var derfor hjemme alene.

Tidlig denne morgenen hadde man fått øye på fiendtlige krigsfly i nærheten av Hiroshima, og flyalarmen hadde gått. Da vi hadde avsluttet militærøvelsen og skulle til å gå inn i huset igjen, kom det en voldsom eksplosjon som fikk hele området til å riste kraftig. Alt jeg så, ble helt rødt. Heten fra eksplosjonen var så stor at jeg hadde følelsen av at jeg hadde havnet i en glødende ildovn — i samme øyeblikk mistet jeg bevisstheten.

Da jeg kom til meg selv igjen, tenkte jeg først på familien min. Selv om det var dag, virket alt så uhyggelig, for det radioaktive nedfallet dannet et mørkt dekke. Snart begynte det å falle et svart, sotaktig regn, og det holdt på i cirka to timer. Det jeg så på veien hjem, var skremmende. Jeg så noen som det sprutet blod ut av halsen på, og andre som holdt seg for øynene mens det strømmet ut blod mellom fingrene deres. Mange var røde over hele kroppen på grunn av forbrenninger. Hos noen hang huden fra hendene og armene i fingertuppene, mens andre hadde den huden som hadde løsnet fra bena, hengende etter seg. Flere hadde svidd hår som stod rett til værs.

Da jeg kom fram til hjemstedet mitt, fikk jeg se at eksplosjonen hadde jevnet hele området, også huset vårt, med jorden. Så glad jeg ble da jeg fant moren min i live, selv om hun hadde fått stygge sår etter fykende glassplinter! Men hvordan var det gått med broren min? Vi bestemte oss for å vente til soloppgang neste dag med å gå til byen for å lete etter ham.

På leting etter broren min

Da jeg fikk se byen dagen etter, forstod jeg at det ikke hadde vært et vanlig luftangrep. Denne bomben var det noe spesielt med. Ødeleggelsene hadde aldri vært så store før.

På broen som førte inn til byen, var det stablet opp forkullede lik på begge sider, slik at det bare var en trang passasje i midten. Jeg hørte noen stønn fra stablene, og her og der var det også noen som plutselig rørte på seg. Uten å tenke meg om løp jeg bort for å se om det kunne være broren min. Men alle hadde så store forbrenninger og var så oppsvulmede at det var vanskelig å se hvem det var. Når jeg kom til de forskjellige sentrene hvor de evakuerte var samlet, ropte jeg på broren min, men han var ikke å finne.

Etter to—tre dager begynte man å slå opp lister over de døde. Soldatene samlet de forkullede likene, helte bensin over dem og brente dem. Svært lite kunne gjøres for de sårede og døende. De fikk noe vann og én risball som dagsrasjon. Medisiner eller legebehandling var det ikke mulig å gi dem.

Etter noen dager begynte folk å miste håret. Fluer og marker krøp over de åpne sårene til dem som var for svake til å holde dem borte. Luften ble fylt av stanken fra brennende lik og ubehandlede sår. Uten noen åpenbar grunn døde snart den ene etter den andre av dem som var friske nok til å ta seg av de sårede. Det var nok på grunn av strålingen. Jeg begynte også å få diaré og nerveproblemer og ble svak.

Etter to måneder fikk jeg til slutt vite hvordan det hadde gått med broren min. Den fremmede som jeg fortalte om i begynnelsen, kom for å besøke oss. Han fortalte at han hadde gitt vann til en gutt som hadde store forbrenninger, og som var blitt blind på grunn av eksplosjonen. Da broren min til slutt døde, tok denne personen av ham skjorten og var så vennlig å ta seg det bryderi å lete etter oss for å levere den til oss.

Alt dette gikk sterkt inn på meg, en 19 år gammel jente. Jeg hadde ikke styrke til å tenke på noe lenger. Jeg var heller ikke redd for noe mer. Jeg bare gråt og gråt. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg mennesker som vandret ørkesløst omkring i mørket med tomt blikk. Som jeg hatet krig! Jeg hatet amerikanerne for at de hadde sloppet bomben, og jeg hatet de japanske lederne for at de hadde latt det gå så langt.

Jeg fant noe bedre

I løpet av de neste ti årene giftet jeg meg og fikk etter hvert tre barn. Men mitt hjerte brant fremdeles av hat. Selv om jeg fortvilt forsøkte å bli kvitt disse følelsene, lurte jeg på hvordan jeg noen gang kunne glemme alt det jeg hadde opplevd.

Jeg oppsøkte forskjellige religiøse grupper og sluttet meg til Seicho No Ie-religionen, for det så ut til at de som var mest vennlige og gavmilde, tilhørte den. Men de kunne ikke gi meg tilfredsstillende svar. Når jeg spurte om hvorfor broren min måtte dø, svarte de bare: «De som gjør godt, dør i ung alder. Det var hans skjebne.»

Så flyttet vi til Tokyo. En dag kom et av Jehovas vitner på døren. Han snakket om Guds rike og leste noe for meg fra Bibelen om mennesker som skulle smi sine sverd om til plogskjær. (Jesaja 2: 4) Hans vennlighet og bibelkunnskap gjorde inntrykk på meg, og jeg tok imot to blad av ham. Senere fikk jeg vite at han også hadde mistet de fleste i sin familie da bomben ble sloppet over Hiroshima. Han sørget for at jeg fikk besøk av en kvinne.

Denne kvinnen kom mange ganger og var alltid smilende og vennlig. Men jeg var fremdeles bitter og kjølig. Selv om jeg hørte på det bibelske budskapet hun kom med, kunne jeg ikke forstå at en religion som kom fra det landet som hadde ført så stor elendighet over Hiroshima, kunne frelse mennesker. Men det var noe ved henne som fikk meg til å fortsette å høre på henne.

«Tror du det er mulig for en som meg, som har et hjerte fullt av hat, å bli et så varmhjertet menneske som det du er?»

«Ja, det er mulig,» svarte hun overbevisende. «Jeg ble slik etter at jeg begynte å studere Bibelen,» sa hun.

Jeg begynte derfor et systematisk studium av Bibelen ved hjelp av brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye». Gjennom studiet lærte jeg at den handlemåte som de såkalte kristne nasjoner følger, ikke er i samsvar med den kristendom Bibelen lærer, og at kristenheten vil bli dømt av Gud.

Jo mer jeg studerte, jo mer begeistret ble jeg. Jeg forstod etter hvert hvorfor Gud har tillatt det onde helt til nå, og at det bare er Guds rike som har makt til å befri menneskeheten for alle lidelser. Jeg ble også dypt grepet av den kjærlighet Jesus Kristus viste da han gav sitt liv på en torturpæl til gagn for alle mennesker. Litt etter litt forandret Bibelens budskap mine følelser, og snart var hatet i mitt hjerte borte. Isteden fikk jeg en inderlig kjærlighet til andre og et sterkt ønske om å fortelle dem om Guds rike.

Jeg gikk regelmessig på møtene i Rikets sal, og i juni 1964 ble jeg døpt. Deretter var jeg pioner (en heltidsforkynner blant Jehovas vitner) i sju år og hadde den glede å kunne hjelpe 12 andre å lære den eneste sanne Gud, Jehova, å kjenne.

Det jeg har opplevd, kommer til nytte

Mannen min og jeg har nå flyttet tilbake til Hiroshima. Her treffer jeg fremdeles mange som husker bomben, akkurat som jeg. Siden jeg har opplevd det samme som de, kan jeg hjelpe dem til å forstå at det eneste sanne håp om en verden uten krig er å finne i Bibelens budskap om at Kristus Jesus skal herske som konge i sitt rike.

De fleste skadene som bomben forårsaket i Hiroshima, er nå rettet opp igjen. Men noe som er mye viktigere for meg, er at jeg har kunnet erstatte det hat jeg hadde i mitt hjerte i så mange år, med håp og kjærlighet. Nå lengter jeg etter den tiden da Gud skal oppreise alle dem som han har i sitt minne. Det er mitt ønske å kunne dele den store glede jeg erfarer nå, med de mange som mistet livet i Hiroshima for 40 år siden — også med min kjære bror.

[Uthevet tekst på side 10]

Luften ble fylt av stanken fra brennende lik og ubehandlede sår

[Uthevet tekst på side 10]

Hver gang jeg lukket øynene, så jeg mennesker som vandret ørkesløst omkring

[Bilde på side 9]

Taeko som 19-åring i 1945

[Bilde på side 11]

Taeko og datteren hennes