TV — familieliv og undervisning

BLANT de mange navn fjernsynet har fått, er «barnepike». Mange foreldre har tydeligvis funnet at den enkleste og billigste måten å få barna til å holde seg rolige på er å sette dem foran det som også er blitt kalt «den énøyde hypnotisøren».

I en rapport som ble offentliggjort i den australske avisen Sun, stod det: «En omfattende undersøkelse som nettopp er blitt foretatt i Storbritannia, har vist at de fleste foreldre betrakter den (TV’en) som en uunnværlig barnepike. Ja, forbausende nok bruker sju av ti foreldre fjernsynet som et middel til å få være i fred for barna, til tross for at de gir uttrykk for en viss bekymring på grunn av det ’dårlige språket og alle voldshandlingene’ i TV. Og hva mer er — ni av ti foreldre lar barna få se på hva som helst.»

Et svært krevende medlem av familien

Ja, fjernsynet har trengt inn i millioner av hjem verden over og er blitt et svært anmassende medlem av familien som ofte står for all snakkingen. I mange familier krever det mer respekt enn mann eller kone, far eller mor. En ektemann som ikke nøler med å begrave hodet i en avis eller et blad mens hans kone snakker til ham, lar uten videre «barnepiken» få all oppmerksomhet. Barn som tar igjen når foreldrene snakker til dem, sitter tause med øynene på stilker når TV’en står på.

Fjernsynet er også svært tidkrevende. Den tid folk gjennomsnittlig ser på TV, øker i de fleste land. I De forente stater økte bruken av fjernsynet i tidsrommet 1969 til 1980 fra fem timer og 50 minutter pr. dag til sju timer og 25 minutter pr. dag. I Japan er det flere TV-apparater enn husstander, og i 1978 stod disse på i fem timer pr. dag, sammenlignet med tre timer i Canada og to i Frankrike og her i Norge.

Bidrar TV til at familien blir knyttet sammen?

Enten det er vanlig å se på TV i sju timer eller i to timer pr. dag, må dette nødvendigvis ha en merkbar virkning på gjennomsnittsfamiliens liv. Den britiske barnepsykologen Penelope Leach «hevder at fjernsynet er en av de største truslene mot familielivet, en innretning som hindrer foreldre og barn i å kommunisere. ’Folk slutter ganske enkelt å snakke med hverandre,’ sier hun». — The Sun (Australia), 18. mars 1980.

Enkelte hevder riktignok at fjernsynet har knyttet familiemedlemmene sammen, ettersom barna nå holder seg mer hjemme. Men er familiemedlemmene virkelig sammen når de sitter tause og ser på TV? Fremmer fjernsynsseing samfølelse, fellesskap og god kommunikasjon? Er det ikke snarere slik at altfor mye TV-seing utgjør en hindring for den rette slags kommunikasjon mellom mann og kone, foreldre og barn og til og med barna seg imellom?

Det er ikke bare det at fjernsynet i høy grad har begrenset eller fullstendig har erstattet forskjellige former for avkobling for hele familien — spill, hobbyer, turer i skog og mark og så videre — men det hindrer ofte barna i å hjelpe til med forskjellige ting i huset. Det er nettopp den slags som skaper samfølelse og fellesskap, og i den grad fjernsynet har trådt i stedet for dette, må det bære sin det av ansvaret for oppløsningen av familielivet. Historien viser at når familien blir oppløst, går snart selve samfunnet, ja, hele riker i oppløsning og forsvinner.

Virkningen på barna

Det lar seg ikke gjøre å beregne hvilken virkning fjernsynet har på barna. De fleste sluker alt. De ser på praktisk talt hva som helst. Det er som om de blir hypnotisert av TV-skjermen. Ifølge en undersøkelse bruker barna i De forente stater gjennomsnittlig mellom fire og fem timer pr. dag til å se på TV. Gjennomsnittet er lavere i andre land, men rundt to timer pr. dag ser ut til å være minimum i de fleste industriland. Professor John Murray, som er knyttet til Michigan universitet, og som har drevet med forskning i forbindelse med barns utvikling, sa: «Når barn bruker fem — seks timer pr. dag til å se fjernsyn, er det første du lurer på, hvilke aktiviteter de går glipp av.»

Ja, hva går de glipp av? Hvordan blir det med gagnlig lesing, lekselesing innbefattet, interesse for en hobby, sunn mosjon og det å delta i forskjellige former for spill og å lære å finne glede i å leke med andre? Og spørsmålet er ikke bare: Hva går de glipp av? Men noe som er enda viktigere, er: Hva lærer de?

Det ville ikke være riktig å si at de ikke lærer noe godt. TV’en kan formidle mye god undervisning. Den kan øke barnas kjennskap til verden omkring dem og vekke deres interesse for geografi, naturvitenskap og historie. Men det ville heller ikke være riktig å benekte at TV’en også lærer dem vold og gir dem et forkvaklet syn på sex og oppførsel i sin alminnelighet. Spørsmålet blir derfor: Er fjernsynet en velsignelse, eller er det en forbannelse?