Sukker før i tiden — hvor søtt var det?

I 1829 lettet et 300-tonns seilskip anker i en liten havn i Vestindia, rettet baugen mot sør-sørøst og seilte ut i åpen sjø. Om bord hadde skipet sin øverstkommanderende, skipsføreren og 55 fillete og barske menn av forskjellige nasjonaliteter og kaster — alle sammen medlemmer av besetningen. I lasterommet var det 16 korte jernkanoner, krutt, 12-kilos kanonkuler, håndgranater, en last med vestindisk rom, en samling korallperlekjeder og andre ting og et forråd av mat og proviant. På dekket, både for og akter, var det geværer, ammunisjon og huggerter.

Etter 76 døgn i sjøen, der fartøyet var blitt kastet hit og dit av sterke vinder, nådde det og besetningen sitt bestemmelsessted — en portugisisk havn i Moçambique på østkysten av Afrika.

Etter bare åtte dagers lossing og deretter lasting av ny last stakk den lille sluppen til sjøs igjen med kurs mot Cuba. Bak seg la den 14 større fartøyer som lå for anker og ventet på å få fylt sine lasterom med den samme slags last.

Ettersom fartøyet stakk dypt i sjøen og dekket nesten til stadighet ble overskylt i den opprørte sjøen, var besetningen konstant engstelig for returlasten. I lasterommet var det stuet ned en verdifull last — 800 svarte menn, kvinner og barn. Alle var uten unntagelse nakne, alt håret var barbert av hodene, og alle var brennemerket — en verdifull last av negrer til sukkerplantasjeeierne i Vestindia hvis slaver de skulle bli, og hvis avlinger de i sitt ansikts sved skulle omdanne til sukker. Verdifulle var de også for skipets eiere og øverstkommanderende, som solgte slavene og kunne oppnå en fortjeneste på over 100 000 dollar.

De var lenket sammen to og to med fotjern. De satt etter hverandre, mellom bena på hverandre. De som var stuet sammen på styrbords side, hadde ansiktet vendt forut, og de som var plassert på babords side, hadde ansiktet vendt akterut.

Leseren kan forsøke å se for seg en sal fullsatt med 800 mennesker og så tenke seg hvordan det ville være bokstavelig talt å pakke det samme antallet inn på et svært lite område som bare er noen få meter bredt og har omtrent samme lengde som en jernbanevogn. En kan med rette si at de var «pakket som sild i en tønne». Når lasterommet var fylt opp på denne måten, ble resten av slavene stuet sammen på dekket.

Åtte hundre ulykkelige sjeler befant seg på sjøen. En av de største katastrofer som kunne ramme et slaveskip, skulle komme til nesten å halvere antallet før skipet nådde Cuba. Kopper! Selve ordet spredte redsel og gru blant besetningen da det første offer i lasterommet ble rammet av kopper. Den fryktede sykdommen fikk et voldsomt omfang. Den ene døde etter den andre ble lempet over bord. Av en last på 800 ble det bare 480 igjen. Skipets øverstkommanderende overlevde heller ikke.

Egoistiske mennesker som så muligheten for å tjene penger på etterspørselen etter sukker, sørget for å bli med i denne geskjeften helt fra begynnelsen av. Misjonærer i Afrika kastet av seg kappen og forlot hjorden og stakk sine griske hender i sukkertønnen ved å selge de negrer de selv hadde omvendt, til slavejegerne. Til og med paven, Nicolaus V, gav slaveriet sin velsignelse da han forstod hvilke inntekter sukkerhandelen kunne gi.

Slaveskipene pløyde havet mellom Afrika og den vestlige verden i en slik stadig strøm at hvis det hadde vært mulig for et skip å lage en permanent renne under seilasen, ville det i løpet av få år ha blitt dannet en dyp kløft på havbunnen bare mellom Afrika og Vestindia. Piratskip overfalt slaveskipene i åpen sjø og på grunn av de svarte, som var lenket sammen og stuet ned i lasterommet. Det var derfor nødvendig å ha kanoner og skytevåpen om bord for å beskytte den verdifulle lasten.

En gjør vel i å huske at griskhet gjør alle mennesker like. Både hvite og svarte ble grepet av griskhet. Slavehandleren hadde derfor visse medskyldige blant afrikanerne. Hvis tilbudet var fristen de nok, satte negrer seg opp imot negrer, familiemedlemmer opp imot familiemedlemmer og den ene stammen opp imot den andre. Dette gjorde det etter hvert mulig for slavejegerne å skaffe seg sin levende handelsvare med største letthet. Svarte kvinner var villige til å selge sine egne slaver, som kunne være et bytte fra stammekriger, for et nytt halskjede av korallperler. En kriger ville kjempe hardere for å gå av med seieren i kampen, slik at han kunne selge den overvunne for en kagge med rom. Ettersom mynter ikke var kjent i Afrika, fylte slavehandlerne sine lasterom med nødvendig proviant og med varer som var av liten verdi for den hvite mann, men som den svarte mann betraktet som luksus og godtok som betaling for sine svarte brødre. På den måten fikk alle tilfredsstilt sin griskhet.

Akkurat hvor mange afrikanere som overlevde overfarten fra ett kontinent til et annet bare for å arbeide som slaver under sukkerrushet, er ikke kjent. En befolkningsstatistiker fra vår tid har beskjedent anslått tallet til 15 millioner. En britisk historiker sa: «Det vil ikke være noen overdrivelse å sette tallet og offerne for slavehandelen til 20 millioner afrikanere, og av disse kan to tredjedeler skrives på sukkerets regning.»

Kan du, kjære leser, virkelig fatte hva det vil si å bli rykket opp fra sitt land, ja, fra sitt kontinent, og bli fraktet tvers over havet i flere måneder, for så etter ankomsten å bli plassert i bur og solgt på en offentlig auksjon, hvert familiemedlem for seg, slik at de i mange tilfelle aldri fikk se hverandre igjen? Prisen på sukker kunne nok ikke måles i kilo, men i liv. Skipene pløyde sjøen, mens plantasjeeierne pløyde sine landområder for å få større arealer til å dyrke og produsere dette søte, hvite gullet som ble kalt sukker.

Selv om sukkerrør var en forholdsvis ny vare i den vestlige verden inntil det 16. århundre, hadde en kjennskap til denne planten helt tilbake til Alexander den stores tid. En av hans soldater oppdaget sukkerrørene i India i år 325 f. Kr.

Når vi kommer fram til Neros tid i det første århundre av vår tidsregning, var det en gresk lege som muligens mente at han var den første som oppdaget sukkerets kilde. Han skrev: «På noen rør i India finnes det en slags hard honning som kalles saccharum (sukker). Den knaser mellom tennene og er kornet som salt, men smaker likevel søtt.»

Flere og flere fikk smaken på sukker. Sukkerrør ble rykket opp med roten og overført fra Østen til Europa og omplantet der. Araberne hadde sukkerrør med seg til Egypt og Persia og til Spania, da de erobret dette landet i det åttende århundre. I de neste 200 årene var Spania det eneste land i Europa hvor det ble dyrket sukkerrør.

På sin annen reise tok Christofer Columbus med seg sukkerrør fra Spania til den vestlige halvkule, hvor han plantet dem i det som nå er kjent som Den dominikanske republikken i Vestindia. Kina ville ikke gå glipp av denne søte delikatessen og sendte folk til India for at de skulle lære hemmeligheten ved å produsere sukker av sukkerrør. Flere år senere beskriver Marco Polo sukkermøllene i Kina som et av dette landets store undere.

Korsfarerne hadde under ledelse av pavene og med deres velsignelse forsøkt å redde Jerusalem fra tyrkerne. De vendte hjem og fortalte begeistret om dette merkelige, nye, søte stoffet som ble kalt sukker. Det ble snart opprettet ruter for handel med sukker mellom Østen og Europa. Men sukkeret var dyrt, og det var bare de rike som hadde råd til å kjøpe det. Så sent som i 1742 kostet sukkeret over 40 kroner pr. kilo i London. Da de fattige fikk smake det søte produktet, falt de også for det. Myndighetene i mange land så hvilke muligheter til økte inntekter det lå i sukkerhandelen. Hele verden begynte å synge sukkerets pris.

Spania og Portugal så at noen land tjente seg rike på sukkerhandelen med India. De ville også sikre seg sin del av kaka. De sendte derfor straks fartøyer ut i ukjente farvann for å finne en ny og hurtigere vei til India. En av dem som drog ut, var Columbus, men det han oppdaget, var Vestindia. Hans feiltagelse ble imidlertid lønnsom, for her fant han det rette klima og den rette jord for dyrking av sukkerrør.

Deretter kom spanske kolonister som tok landet fra de innfødte. De innfødte ble deres slaver, men det viste seg at de ikke kunne brukes til å arbeide på sukkerplantasjene. I 1510 samtykket derfor kong Ferdinand av Spania i at det ble brakt over et stort fartøy med slaver fra Afrika. Dette var begynnelsen til den hensynsløse handelen med menneskeliv som fortsatte i over 300 år.

Det var ikke for ingenting at England skrøt av å ha den største flåten på de sju hav. Da det rette øyeblikk var inne for landet til å bli med i sukkerhandelen og slavetransporten, kom den store britiske flåten til Vestindia og drev spanjerne ut. England ble snart sentret for sukkerindustrien i verden. «Englands velstand, storhet og ære er blitt fremmet mer av sukkeret enn av noe annet produkt, ull innbefattet,» sa en engelsk adelsmann på den tiden.

Englands syn på slavehandelen og de utrolige lidelser som ble påført et folk, kommer tydelig til uttrykk i det en kjent engelsk politiker sa: «Det er umulig å klare seg uten slaver i Vestindia, og dette vil alltid hindre at slavehandelen blir oppgitt. Nødvendigheten, den absolutte nødvendigheten av å fortsette, må derfor være unnskyldningen for den, ettersom det ikke finnes noen annen.» Og ’fortsatte’ gjorde de. Et avgjørende bevis på dette er følgende bemerkning, som ble offentliggjort i det 18. århundre, da sukkerslaveriet var på sitt høyeste: «Det kommer ikke en eneste tønne sukker til Europa som ikke er besudlet med blod.»

Engelskmennene fikk øyensynlig i stand en avtale med sine afrikanske forbindelser for å få redusert prisen på slaver. En britisk lord kom derfor med denne skrytende uttalelsen: «Hva forsyningen av negrer angår, er vi så avgjort overlegne på det afrikanske marked at vi får slaver en sjettedel billigere.»

Ettersom det var tydelig for alle at sukker ikke bare var et forbigående fenomen, men var kommet for å bli, og at det var absolutt nødvendig å ha slaver fra Afrika for å holde produksjonen i gang, var alle impliserte parter opptatt av det altoverskyggende spørsmålet: Hvor lenge vil det vare før strømmen av slaver opphører? Det varte ikke lenge før svaret kom. En guvernør i Gullkysten (det nåværende Ghana) skrev: «Afrika kan ikke bare fortsette å forsyne Vestindia med den mengden landet hittil har fått, men hvis det blir nødvendig, kan det skaffe tusener, ja, millioner flere.»

Slik skulle det imidlertid ikke bli. Det var allerede krefter i virksomhet som sterkt motsatte seg den umenneskelige handelen med negrer, og rundt omkring i verden hevet det seg røster som protesterte mot den. De gjorde bruk av alle slags midler for å få overbrakt sitt budskap og gjort slutt på slaveriet. Legg for eksempel merke til denne annonsen: «B. Hendersons varemagasin med porselen i Rye Lane Peekham gjør herved ærbødigst venner av Afrika oppmerksom på at vi har et utvalg av sukkerskåler til salgs med følgende innskrift i gullbokstaver: Ostindisk sukker som ikke er fremstilt av slaver.» Videre het det: «En familie som bruker fem pund sukker i uken, vil ved å bruke ostindisk sukker i 21 måneder i stedet for vestindisk redde en medskapning fra slaveri eller mord. Åtte slike familier vil i løpet av 19 og et halvt år redde 100 fra slaveri eller mord.»

Med tiden vedtok det ene landet etter det andre nye lover som forbød slavehandel. De forente stater, som hittil hadde kjøpt sukker fra Cuba, kastet seg imidlertid ut i sukker og slavehandelen, og sørstaten Louisiana ble med sine nyoppdyrkede sukkerplantasjer senter for oppmerksomheten. De slaver som denne staten ikke kunne bruke, kunne bomullsplantasjene i sør gjøre bruk av.

I over 300 år hadde sukkeret utøvd sitt herredømme i verden og krevd offer som overgår alt en kan forestille seg. Ikke noe annet produkt på jorden er blitt fravristet jordsmonnet, havet, luften eller jordens indre på bekostning av så mye elendighet og så mye menneskeblod som sukker. I dag er sukker bare søtt, men før i tiden var det bittert som galle.

[Uthevet tekst på side 6]

Åtte hundre ulykkelige sjeler befant seg på sjøen. En av de største katastrofer som kunne ramme et slaveskip, skulle komme til nesten å halvere antallet før skipet nådde Cuba

[Uthevet tekst på side 6]

Misjonærer i Afrika kastet av seg kappen forlot hjorden og stakk sine griske hender i sukkertønnen ved å selge de negrer de selv hadde omvendt, til slavejegerne

[Uthevet tekst på side 7]

Slavehandlerne hadde visse medskyldige blant afrikanerne. Hvis tilbudet var fristende nok, satte negrer seg opp imot negrer, familiemedlemmer opp imot familiemedlemmer og den ene stammen opp imot den andre

[Uthevet tekst på side 7]

«Det vil ikke være noen overdrivelse å sette tallet og offerne for slavehandelen til 20 millioner afrikanere, og av disse kan to tredjedeler skrives på sukkerets regning»

[Bilde på side 4]

Svarte kvinner var villige til å selge sine egne slaver for et nytt halskjede av korallperler

[Bilde på side 5]

«Det kommer ikke en eneste tønne sukker til Europa som ikke er besudlet med blod»