Er fotball en sunn idrett?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Spania

DET var noen minutter før kl. 20 søndag kveld 13. juni 1982. Det er anslått at halvannen milliard mennesker hadde oppmerksomheten rettet mot kong Juan Carlos, som holdt en kort tale. Hva var det han snakket om som fikk så mange mennesker til å lytte oppmerksomt? Var det en nær forestående nedrustning på verdensbasis? Var det løsningen på verdens økonomiske krise? Nei, det dreide seg om noe som var av langt mer forbigående art — en tredjedel av verdens befolkning fulgte med under åpningsseremonien ved verdensmesterskapet i fotball 1982.

Selv om sluttresultatene er kjent av millioner, er det på sin plass å stille noen spørsmål i forbindelse med fotball-VM 1982. For eksempel: Hvordan virker egentlig denne VM-turneringen? Tjener den som et mønster som bidrar til at fotballspillet vil bli bedre og mer attraktivt i framtiden? Innprenter den god sportsånd i barn og unge? Eller er det for mye forlangt?

Egentlig startet konkurransen om VM-tittelen to år tidligere, da 107 forskjellige landslag ble inndelt i geografiske grupper med tanke på finalekamper som skulle avgjøre hvilke 24 land som kvalifiserte seg for VM. Spørsmålet var: Hvilke av de 107 ville komme til å konkurrere i Spania?

Våren 1982 kjente en svaret på dette store spørsmålet. De landene som kvalifiserte seg til sluttkampene, var: Algerie, Belgia, Brasil, Chile, El Salvador, England, Frankrike, Honduras, Italia, Jugoslavia, Kamerun, Kuwait, New Zealand, Nord-Irland, Peru, Polen, Skottland, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Vest-Tyskland og Østerrike. I tillegg hadde Argentina og Spania kvalifisert seg automatisk — Argentina som tittelforsvarer og Spania som vertsland.

Uventede resultater

I samsvar med nye regler som var vedtatt, ble tallet på deltagerland økt fra 16 til 24. Det betydde at noen av de landene som var representert, hadde forholdsvis liten erfaring i mesterskap av denne typen. Det gjaldt særlig Algerie, Honduras, Kamerun, Kuwait og New Zealand. Disse ble straks avskrevet av ekspertene, som mente at de ville ha lite å stille opp mot de etablerte fotballnasjonenes goliater. Fikk de rett i sine spådommer?

Allerede i den innledende runde av kampene skjedde det uventede ting. Åpningskampen mellom de regjerende verdensmesterne, Argentina, og utfordrerne fra Belgia, fikk et overraskende resultat — Belgia vant. Dette resultatet så ut til å slå an tonen for hele mesterskapet — en rekke overraskelser. Fremtredende lag som Vest-Tyskland, Spania, Tsjekkoslovakia og Peru klarte ikke å slå motspillere som ble holdt for å være langt svakere. Før kampen mot Algerie sa den vesttyske laglederen: «Hvis vi ikke slår Algerie, tar jeg neste tog hjem.» Det viste seg å være en uklok uttalelse. Algerie vant kampen med 2—1! Men i likhet med Argentina gikk Vest-Tyskland videre til annen runde på grunnlag av et spesielt poengsystem. Det skulle vel ikke være nødvendig å si at den vesttyske laglederen likevel ikke framskyndte hjemreisen.

Da mellomrunden skulle begynne, hadde ti lag fra Europa og to fra Sør-Amerika kvalifisert seg. Hvem ville komme til finalen? Mange hadde håpet på og regnet med et finaleoppgjør mellom Sør-Amerikas giganter, Brasil og Argentina. Men gikk det slik?

Flere overraskelser! Både Brasil og Argentina ble slått og fikk ikke delta i semifinalene. Semifinalekampene ble et rent européisk oppgjør, hvor Frankrike møtte Vest-Tyskland og Italia Polen. Etter at Frankrike ledet 3—1 i første ekstraomgang, gjorde vesttyskerne en kraftinnspurt og utlignet og vant til slutt på straffespark. Italia slo Polen 2—0. Det betydde at det var Italia som møtte Vest-Tyskland i finalekampen om VM-tittelen. Selv om det altså ble en rent européisk finale, var det mange européere som beklaget at brasilerne med deres tiltalende spillestil måtte reise hjem før semifinalene. Selve joie de vivre (livsgleden) hadde øyensynlig forsvunnet fra mesterskapet.

Men fotballiveren ble ikke mindre av den grunn. Over 90 000 fylte tribunene på Santiago Bernabéu stadion i Madrid for å se finalekampen. Ble det Vest-Tyskland som vant «the cup» — pokalen — slik mange hadde ventet? Her fikk publikum enda en overraskelse. «Italia sprengte det store vesttyske maskineriet» lød overskriftene i Madrid-avisen ABC. «Italia vinner slåsskampfinale» var The Guardians kommentar. Italia vant verdensmesterskapet i fotball for tredje gang. For dem var fotball-VM 1982 en gevinst. Men fotballspillet i sin alminnelighet hadde kanskje fått et nokså tilflekket rykte etter mesterskapet. Hvorfor sier vi det?

Er munnhoggeri og simulering nødvendig?

David Lacey, The Guardians sportskorrespondent, skrev at trass i Italias 3—1-seier over Vest-Tyskland «var det klart at fotballens gode navn og rykte var blitt uvesentlig sammenlignet med det som ble regnet for å være av altoverskyggende betydning — å vinne». Han stilte så spørsmålet: «Var det virkelig nødvendig å utsette alle for en månedslang oppvisning av noe som ofte var middelmåtig fotball, for å komme fram til en finale full av munnhoggeri som bidrog lite til å bøte på de dystre framtidsutsiktene for fotballspillet som tilskueridrett?» Han fortsatte: «Vi kom ut av tellingen når vi skulle holde regnskap med hvor mange ganger de som var blitt taklet, lå tilsynelatende mer døde enn levende på gressmatten, for i neste øyeblikk å springe etter ballen.» Denne simuleringen blir satt i scene for å føre dommeren bak lyset og få ham til å straffe motparten strengere. Det er komediespill og hykleri. Det er kanskje «profesjonelt», men det er verken etisk eller edelt.

Hvorfor er det så mange som er tilbøyelige til å ty til vold og simulering, til og med på topplanet innen denne profesjonelle idrettsgrenen? Nettopp fordi det er en profesjonell idrettsgren som er godt betalt. Det betyr så mye å vinne. De farer som er forbundet med denne tilbøyeligheten, gjør seg ikke bare gjeldende når de profesjonelle spiller. Barn og ungdommer vil gjerne etterligne de profesjonelle spillerne, og dermed kommer voldshandlingene og hykleriet også inn i skoleidretten. Den kjente australske cricketspilleren Dennis Lillee erkjente dette. Han ble suspendert fra internasjonale kamper etter at han hadde sparket kapteinen på det pakistanske laget. Senere bad han om unnskyldning og sa at episoden «var et dårlig eksempel for barn, og særlig det beklager jeg virkelig». Hadde bare flere idrettsfolk vært klar over hvilken virkning deres eksempel har på barn!

Profesjonelle idrettsutøvere strever uten tvil hardt for å yte sitt aller beste. Men når alt kommer til alt, skulle vel egentlig idrett bare være atspredelse og tidsfordriv. Det er ikke det viktigste i livet og dekker heller ikke menneskenes vesentligste behov. Bibelen sier derfor så treffende: «Jeg så at alt strev og all dyktighet [og dette gjelder også sport] kommer av at den ene misunner [konkurrerer med, NW] den andre. Også dette er tomhet og jag etter vind.» (Forkynneren 4: 4) Vår tids vold og simulering på fotballbanen og pøbelopptøyene blant tilskuerne er alt sammen frukter av rivalisering og konkurranseånd.

Det er derfor på sin plass å spørre: Øver profesjonell fotball noen god innflytelse i vår tid? Bidrar den til å knytte folk sammen, eller ripper den opp i gammelt fiendskap? Bidrar den til å skape fred mellom nasjonene?

Fred og enhet?

Et gripende øyeblikk under åpningsseremonien på Barcelonas fotballstadion Nou Camp var da en liten gutt i fullt fotballutstyr løp ut på banen for å legge ballen i senter. Alles øyne var festet på ham da han la ballen på gressmatten. Til alles overraskelse åpnet ballen seg, og ut fløy en due — symbolet på fred!

Slike idealistiske illusjoner brast imidlertid nokså raskt da spillet kom i gang. Som Madrid-avisen Gaceta Ilustrada sa i sin kommentar til én kamp: «Den mest opphissede kampen: Italia-Argentina. Etter 38 minutter av første halvdel hadde det vært 38 brudd på reglene, ett i minuttet.» Er det et eksempel som du ville like å følge hvis du deltar i en eller annen form for sport? Setter du som tilskuer pris på den slags negativt spill?

Det neste verdensmesterskapet i fotball vil bli holdt i 1986. En regner med at mesterskapet den måneden det pågår, vil bringe en enorm gratis publisitet til vertslandet og gi enkelte økonomiske fordeler. Men hva med selve fotballspillet? I hvilken retning beveger det seg? Kommer vi igjen til å få se ren fotball som er tiltalende for publikum? Eller kommer de stadig større stadionene til å fortsette å stå tomme? Kommer fotballiveren til å bli mindre eller større? Det vil tiden vise.

[Bilde på side 19]

Duen var inni ballen. Brakte den fred?