Jeg lærte å verdsette Jehovas skaperverk

STJERNEHIMMELEN hadde aldri gjort virkelig inntrykk på meg — slik den gjorde på David — for jeg hadde aldri sett alle stjernene på grunn av lysene fra byen. Men nå stod jeg i fullstendig mørke og var så langt øyet rakk, omgitt av et svart fløyelsteppe som var oversådd med stjerner som funklet som diamanter, og var overveldet. Jeg snudde meg og så et lysskjær over fjellet. Den sølvblanke kanten av månen kom til syne. Så steg den raskt opp og ble helt synlig. Det var som om noen hadde grepet tak i den og dratt den opp. Den virket så nær, som om jeg bare kunne strekke hånden ut og røre ved den. Alt dette gjorde et ærefryktinngytende inntrykk på meg. Først da var jeg så følelsesmessig beveget at jeg kunne forstå hvordan David kunne si: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. . . , en natt gir sin kunnskap til den neste.» — Salme 19: 2, 3.

Og hvilken byboer har noen gang virkelig sett en kolibri? Har du noen gang sett en kolibri sitte på en gren rett over hodet ditt og iakttatt hvordan den stikker sin lange, strålignende tunge ut og suger sukkervann fra en beholder? Har du noen gang sett hannen fly baklengs så høyt opp at den nesten blir usynlig, for så å stupe ned med en utrolig hastighet og gi fra seg en skrikende lyd rett over hodet på den hunnen den gjør kur til, for å tiltrekke seg hennes oppmerksomhet, og så fyke til værs enda en gang og gjenta hele ritualet? Og har du noen gang sett et dusin kolibriunger svirre i luften omkring en beholder med næring? De er så ivrige etter å spise at en unge ofte vil sette seg på ryggen av en annen, som sitter på grenen, mens begge suger næring fra den samme åpningen. Kan du forestille deg hvordan det er å ha en kolibri sittende på fingeren din?

Har du noen gang mens du spiser frokost om morgenen, sett en vaktelhann utenfor vinduet ditt undersøke situasjonen og så komme med sitt spesielle signal til maken, som svarer med sitt eget signal og så kommer til syne, etterfulgt av 15—16 unger i rad og rekke?

Har du noen gang opplevd at en vaskebjørn har sittet og kikket inn gjennom vinduet ditt om kvelden inntil du har reist deg opp og matet den? Eller har du vært ute for at den har banket på døren din midt på natten for å vekke deg og få noe å spise? Har du opplevd at en yndig vaskebjørnunge har klatret opp i fanget ditt av bare nysgjerrighet og så hatt mulighet til å kjæle med den?

Det er ikke så mange som kan svare bekreftende på disse spørsmålene, men jeg har hatt det privilegium å oppleve alt dette og mye, mye mer. Og det dette lærte meg, ble helt tydelig for meg en regnværsdag. Det hadde regnet i mange dager, men denne bestemte ettermiddagen begynte skyene plutselig å løse seg opp, og regnet avtok såpass at det bare falt en dråpe her og der. Jeg åpnet skyvedøren og begynte å gå langs en liten sti ned i dalen. Plutselig ble alle sansene mine bombardert med beviser for Jehovas kjærlighet.

Jeg så de svarte skyene forsvinne over fjellet, og en vakker, dobbelt regnbue viste seg tvers over hele dalen, mens solstrålene brøt igjennom. Jeg hørte ingen skurrende, menneskelagde lyder, men bare vindens susing i furutrærne og en symfoni av all slags fuglesang og fuglekvitter. I nesen kjente jeg den friske luften og den skarpe lukten av fuktig muld. Den kjølige, fuktige brisen strøk over huden min, og i ryggen kjente jeg den varme solen. Jeg ble fylt av takknemlighet og måtte spontant utbryte: «Takk, Jehova, for denne vidunderlige jorden! La meg få leve på den for evig!» — Innsendt.