Hvordan kan du vite det?

«Hvis utviklingen fortsetter slik, kommer verden i år 2000 til å være . . .»

SLIKE spådommer er nå blitt vanlige. Bøker, blad, avisartikler og radio- og fjernsynsprogrammer tar svært ofte opp dette temaet. Framtidsforskere, som ikke er så forskjellige fra seerne ved hoffene i gammel tid, får betaling for å forutsi framtiden. Og den forvirrende mengden av ofte motstridende opplysninger og tall de kommer med, får de fleste til å lure på hva de egentlig skal tro.

Slike spådommer tegner stort sett et dystert bilde av framtiden. Det er snakk om befolkningseksplosjon, matmangel, forurensning, energikrise, kjernefysisk krig og så videre. En 800-siders rapport, Global 2000 Report, som er utgitt av regjeringen i De forente stater, advarte for eksempel om at tiden raskt er i ferd med å løpe ut, og sa at «med mindre nasjonene i fellesskap og hver for seg tar dristige og oppfinnsomme skritt . . . må verden regne med å gjøre en problemfylt inntreden i det 21. århundre».

FNs miljøvernprogram tegnet et lignende bilde i en rapport på 637 sider. Der var det ifølge Toronto-avisen Globe and Mail snakk om «en syk, overbefolket verden med nevrotiske innbyggere som fortsetter å forurense luften og infisere vannet mens de tenker ut mer effektive metoder å drepe hverandre på».

På den annen side har vi andre sakkyndige med like stor ekspertise som ikke anser slike rapporter for å være noe annet enn et produkt av ulykkesprofeter. De mener at de som arbeider ved internasjonale organer, kommer med slike store overdrivelser for å få flere penger i kassen. De mener at en ved hjelp av teknologien vil finne ut hvordan en kan rette opp feilene, og at alt da vil ordne seg.

Det er imidlertid interessant å merke seg at ekspertene på begge sider bygger på de samme opplysningene og likevel trekker helt motsatte slutninger. Økonomen Julian Simon hevder for eksempel i boken The Ultimate Resource at «det alltid vil være kriser som skyldes mangler på grunn av været, kriger, politikken og befolkningsøkningen», men at de bare er kortvarige. Han mener at «et voksende behov for ressurser vanligvis gjør at vi blir flinkere til å få tak i dem fordi vi får kunnskap underveis». Og han legger til at det etter hvert som befolkningen øker, «blir flere som kan løse disse problemene, noe som i det lange løp kan føre til en nedskjæring av kostnadene og mindre knapphet».

Garrett Hardin, som arbeider med miljøvern og er kjent for sin ’livbåt-etikk’, mener det stikk motsatte. Han hevder at vi har en «sivilisasjon som er dekket av en ferniss — på toppen er det et lag med noe godt, og under er det søppel». Han reagerer på en typisk måte når noen argumenterer med at flere mennesker betyr flere til å løse problemene: «England har nå 11 ganger så stor befolkning som landet hadde på Shakespeares tid — men har det 11 ganger så mange Shakespearer? Har det i det hele tatt én Shakespeare?»

Etter hvert som vi følger med i diskusjonen om hva som taler for og imot, merker vi oss en fellesnevner som skiller seg ut: Det erkjennes at menneskeheten i dag står overfor enorme trusler og problemer som aldri før, og at en snart må se å få gjort noe. Mens ekspertene diskuterer hva som må gjøres, er det millioner av mennesker som lider av og dør av underernæring og sykdommer, og stadig flere planter og dyr som utryddes, i tillegg til at luften og vannet forurenses og nasjonenes atomvåpenlagre stadig blir større.

Det er en mager trøst å vite at det i dag regnet i prosent alt i alt er færre som dør, når det likevel dreier seg om millioner av menneskeliv. Det er heller ikke stor trøst å vite at levestandarden noen steder blir høyere, når de fleste mennesker fortsatt lever i største fattigdom og ytterste nød uten å ha noe virkelig håp om at situasjonen skal bedre seg.

Selv på de få stedene hvor det er relativ overflod, er det vanskelig å si om livskvaliteten blir noe bedre. Der må folk kanskje ikke streve så hardt for å få føde og brensel, men de lever i stadig frykt for å dø i en atomkrig. Deres liv og eiendommer trues daglig av kriminalitet, vold og vandalisme. Deres velstand blir spist opp av inflasjonen. Familiene blir ødelagt på grunn av skilsmisser og ungdomskriminalitet. Og slik kunne en fortsette å ramse opp.

I vår søken etter å få vite hva framtiden vil bringe, er det nødvendig at vi ser forskjellen mellom det som virkelig skjer, og det som folk tror eller lover vil skje. Vi burde bare holde oss til fakta og ikke til de spekulasjoner enkelte kommer med. Fysikeren og nobelprisvinneren Niels Bohr sa en gang: «Det er vanskelig å profetere, særlig når det gjelder framtiden.» «Hvis den nåværende utvikling fortsetter» eller «med mindre noe blir gjort» — uttrykksmåter som så ofte blir brukt når en skal forutsi hvordan framtiden vil arte seg — viser at en bedre framtid ikke bare er avhengig av at vi finner ut hvordan vi skal løse dagens problemer, men også av at vi er villige til å handle i samsvar med det.

Har så alle de pessimistiske spådommene fått folkeslag og nasjoner til å handle? Kommer de til å gjøre det?