Befolkningseksplosjon — utgjør den virkelig en trusel?

HVA er årsaken til den befolkningseksplosjon vi ser nå i den siste delen av det 20. århundre? Den skyldes delvis at dødeligheten går ned verden over som følge av bedre medisinsk hjelp og bedre økonomiske og sosiale forhold. Det er følgelig færre spedbarn som dør, og flere mennesker som lever lenger. Men særlig i de fattigere utviklingslandene har det til tross for nedgangen i antall dødsfall ikke funnet sted en tilsvarende nedgang i antall fødsler. Derfor spør vi: Når vi ser bort fra den rent seksuelle motivasjonen, hvorfor velger da folk å få barn?

● Barn tilfredsstiller den naturlige trangen til å være foreldre. Mange ektepar synes at deres ekteskap ville være ufullstendig uten barn. Barn tilfredsstiller de psykologiske behovene for å ha noen å elske og å bli elsket av.

● Noen religioner oppfordrer sine tilhengere til å ha store familier.

● I mange land er det en økonomisk fordel for familien å ha mange barn. Når de vokser til, begynner de å arbeide på markene. Foreldrene stoler ofte på at barna skal gi dem en trygg alderdom.

● Barna er de som skal overta etter foreldrene. Gjennom dem lever familiens navn og kulturarv videre.

● Barn, og i noen kulturer særlig sønner, gir familien sosial status.

Det er derfor tydelig at det å få barn er en instinktiv del av livet for de fleste mennesker.

Hvorfor en slik plutselig befolkningseksplosjon?

«Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!’» Helt siden Gud gav menneskene dette oppdraget, har de formert seg og langsomt fylt jorden. — 1. Mosebok 1: 28.

Fra de tidligste tider har mange betraktet barn som en Guds gave. Fruktbarhet og forplantning la grunnlaget for velferd og trygghet. Sønner og døtre hjalp ikke bare til på gården og i huset, men de var også med på å forsvare familiens interesser med lovlige midler. (Salme 127: 3—5) Barnløshet ble ofte regnet for å være en skam og en årsak til stor sorg. — 1. Mosebok 30: 1; 1. Samuelsbok 1: 4—11.

Før i tiden var således befolkningsøkning grunnlaget for menneskenes fremgang. Men nå er befolkningsøkningen et av menneskehetens største problemer og en av de største truslene mot dens framtid. Demografer (befolkningsstatistikere) omtaler det tempoet befolkningsøkningen har i dag, som befolkningseksplosjonen. Hvorfor gjør de det?

Roten til problemet er den måten befolkningen vokser på. Den øker ikke ganske enkelt ved fortløpende addisjon (1, 2, 3, 4, 5, 6 osv.), men ved eksponentiell vekst eller stadig fordobling (1, 2, 4, 8, 16, 32 osv.).

Denne eksponentielle veksten utgjør en potensiell fare. Hvordan det? Professor J. Forrester ved Massachusetts Institute of Technology forklarer: «Eksponentiell vekst er forrædersk og villedende. Det kan finne sted mange fordoblinger uten at veksten ser ut til å være særlig stor. Så kan den i løpet av bare en eller to fordoblingsperioder plutselig fortone seg overveldende.» Men hvordan berører dette verdens befolkning?

Til å begynne med økte jordens befolkning svært langsomt over en lang tidsperiode — helt fram til vårt århundre. På Jesu Kristi tid, da menneskene ifølge Bibelen hadde levd på jorden i 4000 år, hadde således jordens befolkning ikke økt til mer enn 300 millioner mennesker.

Verdens folketall nådde ikke milliarden før tidlig på 1800 tallet. Legg så merke til hvordan det deretter akselererer. I 1930, omkring 100 år senere, var befolkningen blitt fordoblet og var altså kommet opp i to milliarder. Etter ytterligere 30 år var det så kommet til enda en milliard, slik at befolkningen i 1960 var på tre milliarder. Mer alarmerende er det at folketallet i 1975, bare 15 år senere, hadde økt til fire milliarder. Og nå er verdens befolkning anslått til å være på over 4,7 milliarder. (Se diagrammet på side 8.)

Hva som kan skje

En forsiktig prognose antyder at et antall av fem milliarder vil bli nådd i 1987. Og før århundreskiftet vil vår lille planet sannsynligvis huse over seks milliarder mennesker.

Men befolkningstilveksten ligger gjennomsnittlig på to prosent pr. år; det har den gjort siden 1959-årene. Dersom økningen fortsetter i samme takt, vil den nåværende befolkning være fordoblet om 35 år. Deretter vil økningen skje stadig raskere, og hvis den fortsetter, kan vi være oppe i 50 milliarder ved utløpet av det 21. århundre. Hele jordens landareal kunne bli til en eneste kjempemessig by.

Sett at det var mulig å redusere befolkningstilveksten fra to prosent til én prosent. Ville det løse problemet? Med en økning på én prosent pr. år ville verdens befolkning bli fordoblet på 70 år istedenfor på 35 år. Men problemet ville ikke bli løst. Det ville bare bli skjøvet lenger inn i framtiden.

Noen demografer forutsier at befolkningen vil stabilisere seg på omkring 15 milliarder (andre antyder 10,5 milliarder) innen år 2110. De håper at forbedret befolkningskontroll verden over kan utrette dette. En slik forutsigelse bygger imidlertid på spekulasjoner. Det er mange sammensatte og variable faktorer inne i bildet.

I høyt industrialiserte land, slik som i De forente stater, har for eksempel takten i den samlede tilveksten vært langsommere enn i utviklingslandene. Men for ikke lenge siden begynte et oppsving i antall fødsler å gjøre seg gjeldende der i landet. Bladet Time for 22. februar 1982 rapporterte:

«Fødselstallet i USA er nå det høyeste på over ti år. Etter at tallet hadde sunket helt ned til 14,5 (spedbarn pr. 1000 innbyggere), steg det til 16,2 i 1980 og ventes å komme opp i 17,1 i år. En slik stigning er mer enn bare et tilfeldig utslag på befolkningsstatistikken. Det har illevarslende overtoner.»

Men det er ikke bare for De forente stater at disse overtonene er «illevarslende». Befolkningseksplosjonen representerer en trusel på grunn av dens mange verdensomfattende virkninger. Hva er noen av disse virkningene?

Virkningene av overbefolkning

Mange laboratorieforsøk med dyr viser at dyrene øker raskt i antall når populasjonstettheten blant dem er liten. Men når tettheten overskrider et visst punkt, begynner unormal oppførsel å gjøre seg gjeldende. Til slutt bryter hele deres samfunn sammen.

Et eksempel som kan si oss mye om dette, er de forsøkene som dr. John B. Calhoun gjorde med brune rotter. Til tross for at rottene fikk tilstrekkelig med mat og medisinsk tilsyn, ble noen av hannene mer aggressive i sin atferd etter hvert som burene ble fullere og fullere. Noen av dem ble for eksempel seksuelt overaktive, eller de begynte til og med å spise ungene. Andre hanner ble derimot fullstendig passive og trakk seg ut av kolonien. Blant hunnrottene inntraff det en markant økning i antall aborter og dødsfall under drektighet, og noen av dem unnlot å die ungene sine eller å ta seg av dem.

En slik sykelig atferd hos dyr når populasjonstettheten blant dem øker, får noen til å spekulere på hvordan mennesker ville oppføre seg under lignende omstendigheter. De mener at det er større hyppighet av mentale lidelser, alkoholisme, narkotikamisbruk, kriminalitet og selvmord i overbefolkede områder. Et slikt mønster er også blitt iakttatt i enkelte boligområder, fangeleirer, fabrikker, klasserom og lignende steder som er blitt overbefolket.

Internasjonale problemer

I dag lever omkring 75 prosent av verdens befolkning i utviklingslandene. Omkring 40 prosent lever i den ytterste fattigdom. Og i tillegg er det nettopp i utviklingslandene vi finner de høyeste fødselstallene i verden.

Kan vi vente at antallet av mennesker som lever i fattigdom, vil avta? Nei, ikke hvis vi skal tro De forente nasjoners befolkningskommisjon. Den forutsier at 90 prosent av alle mennesker i år 2110 vil leve i de landene som nå er utviklingsland. Hva varsler dette om?

Etter hvert som befolkningseksplosjonen fortsetter å gjøre seg gjeldende, kan politisk og økonomisk press tilta meget sterkt i mange land. En befolkning som vokser helt til det oppstår hungersnød, står overfor valget mellom å sulte i hjel eller å utvandre eller invadere et annet lands territorium. Det kan skape grobunn for politisk ustabile forhold og øke risikoen for at det skal oppstå revolusjon, aggresjon eller væpnet konflikt.

Allerede nå ser vi verden over en ny bølge av utvandrere fra de fattigere land til de mer velstående. Dette bringer de regjeringer som er berørt av dette, opp i mange dilemmaer. Utvisningen av hundretusener av fremmedarbeidere fra Nigeria for en tid siden illustrerer det. Men kan folk egentlig lastes for at de utvandrer, når de vet at andre land har mat eller ressurser som de selv mangler?

Det rapporteres at en som blir født i et av de rike industrilandene, i løpet av sitt liv vil forbruke mellom 20 og 40 ganger så mye som en som blir født i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Mange fattige mennesker stiller seg ikke bare undrende til dette; de irriterer seg også over det. De ønsker å få sin andel av den rikdom som finnes i industrilandene. Det ser derfor ut til at de store utvandringsbølgene vil være et vedvarende fenomen.

En gruppe eksperter fra De forente stater kom til noen foruroligende konklusjoner. I deres orienterende undersøkelse av den nåværende verdenssituasjon heter det: «Dersom befolkningsøkningen og økningen i industrialiseringen, forurensningen, matproduksjonen og ressursforbruket fortsetter uforandret, vil grensene for vekst her på denne planeten bli nådd en eller annen gang i løpet av de neste 100 år. Det mest sannsynlige resultatet av dette vil være en ganske drastisk og ukontrollerbar nedgang i både befolkningskapasitet og industriell kapasitet.»

Ingen lettvint løsning

Det virker som om det kan være lettere å løse det kinkige problemet som de kjernefysiske våpen utgjør, enn det er å finne en virkningsfull løsning på overbefolkningsproblemet. Gjensidig frykt for tilintetgjørelse kan avskrekke nasjonene fra å gå til kjernefysisk krig, men hvem kan hindre folk i å få barn?

Ville frykt for matmangel, boligmangel eller en økonomisk krise tilskynde folk til ikke å få barn? I dag er befolkningsøkningen størst i de landene hvor det er lite mat, dårlig med boliger, innskrenket økonomisk aktivitet og ynkverdig mangel på skikkelige sanitære forhold.

Noen sier kanskje at presset kunne lettes hvis eldre mennesker ikke fikk lov å leve så lenge. Men hvem er vel villig til å la sine foreldre eller besteforeldre dø av hensyn til balansen i verdens befolkning?

Utgiverne av Great Decisions 1973 stiller noen ytterligere spørsmål i sin søken etter et botemiddel: «Er det riktig at veksten må ta slutt før eller senere her på denne begrensede planeten? . . . Hvis det er det, har vi da den politiske vilje som skal til for å treffe og godta de tunge avgjørelser som er nødvendige for å oppnå balanse? . . . Dersom dette er et spørsmål om i det hele tatt å overleve, kan avgjørelsene da overlates til private? Hvis ikke, er da en verdensregjering løsningen?» — Uthevet av oss.

En leder i den belgiske avisen La Nouvelle Gazette om hvordan en kjernefysisk krig kan unngås, holder også fram en nøkkel til løsningen på problemet med overbefolkning. Den fastslår: «Den eneste løsningen ville være at hvert enkelt land oppgav sin suverenitet . . . til fordel for en verdensregjering.» — Uthevet av oss.

Kan en verdensregjering betraktes som en realistisk mulighet? Hvem ville kunne betros å danne en slik regjering og å lede den på en vellykket måte? Hvordan kan vi være sikre på at den ville tilveiebringe en rettferdig løsning på det problem som befolkningseksplosjonen utgjør? Den neste artikkelen besvarer slike presserende spørsmål.

[Diagram/bilde på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

Økningen i verdens befolkning i nyere tid

[Bilde på side 5]

Hele jordens landareal kunne bli en eneste kjempemessig by

[Bilde på side 6]

Overbefolkning kan føre til unormal atferd

[Bilde på side 7]

Befolkningseksplosjonen er en medvirkende årsak til hungersnød