Orkanen «David» — en «ond vind»
Den 29. august 1979 var den mørkeste dagen i øya Dominicas historie, ifølge presidenten. Jenner Armour. I åtte timer raste orkanen «David» over øya med ødeleggende kraft. «Våkn opp!»s korrespondent i Dominica har sendt denne rapporten.
DET var få av Dominicas 70 000 innbyggere som tok orkanen «David» alvorlig da den lå og lurte mange kilometer lenger øst ute i Atlanterhavet. Selv om det var sendt ut orkanvarsel for hele øygruppen Windwardøyene, som Dominica tilhører, var det få som trodde at «David» virkelig ville ramme denne øya. Dagen begynte som en hvilken som helst annen dag, men utpå formiddagen kom det noen voldsomme vindkast som fikk høye kokostrær til å knekke som fyrstikker. Verken Dominica eller andre øyer i Det karibiske hav skulle slippe unna orkanen, som raste av gårde med en hastighet på 240 kilometer i timen.
I nærheten av Grand Bay omkom seks personer da «David» gikk løs på husene og skadde 90 prosent av dem. En far til ni holdt akkurat på med å gjøre seg i stand til å gå på arbeid. Han forteller:
«Jeg var ovenpå. Jeg hørte vinden skrike og ule. Lyden ble høyere og høyere. Den var skremmende. Den kom fra alle retninger — først fra nord, så fra øst og deretter fra vest. Jeg så at den veggen i spisestuen som vender mot sør, begynte å svaie fram og tilbake. På en eller annen måte klarte jeg å holde på den. Så begynte den andre siden å bevege seg.»
Det var en kamp som varte hele dagen, men huset ble spart, til tross for at det ble gjort store skader på taket.
En mann var hjemme hos sin svoger i Roseau. Han forteller:
«Jeg forsynte meg og begynte å spise. Men de andre ville ikke røre noe — de bare spurte hvordan jeg kunne spise i en slik stund. Jeg lo av dem fordi de var redde. Så følte jeg at hele huset beveget seg og ristet som om det skulle være jordskjelv. Jeg reiste meg og prøvde å holde døren. Vinden ble verre, og taket begynte å løfte seg. En gang da jeg så ut, fikk jeg se at den lille, åpne varebilen min faktisk befant seg midt i luften! Jeg plasserte min svogers kone og spedbarnet bak en dør og stilte meg foran døren for å beskytte dem. Vi var klar over at hvis taket forsvant, ville vi bli nødt til å løpe et annet sted for å finne beskyttelse.»
To eldre misjonærer, den ene 74 og den andre 80 år, som bor over Rikets sal for Jehovas vitner i Roseau, var alene hjemme. Den ene av dem forteller:
«Plutselig kom det vann strømmende innunder spisestuedøren. Jeg trakk meg inn på et av soveværelsene og ropte på Gust og sa at han måtte komme inn dit også. Han stod og støttet seg til den bulnende døren for å forhindre at den gav etter. Gjennom vinduet kunne jeg se forskjellige ting fly rundt i luften. Jeg gikk inn i skapet for å få beskyttelse fra alle kanter, men så var det en fryktelig eksplosjon på soveværelset. Vinduet hadde blåst inn. Jeg ble værende i skapet helt til taket blåste vekk; da kom jeg meg inn i dusjen, hvor jeg også ville ha beskyttelse fra alle kanter. Taket var borte der også, og en knekt takbjelke slo hardt mot snart det ene, snart det andre. Jeg fikk et glimt av Gust, som stod i et hjørne ved utslagsvasken med en gul plastbalje over hodet. Han hadde stilt seg opp slik for å bli beskyttet etter at den døren som han stod og holdt på, hadde blåst inn og kastet ham i gulvet. Han sa at han kunne se store stykker galvanisert jern fra takene fly omkring i luften som kjempemessige rovfugler mot den mørke himmelen.
Ved middagstider løyet vinden litt, og vi gikk nedenunder til Rikets sal. Den natten var det over 30 personer som søkte tilflukt der.»
Den sterke vinden drev folk fra sted til sted. Når en del av et hus styrtet sammen, måtte de som befant seg der, i all hast søke ly et annet sted. Der tilbrakte de resten av dagen sammen med andre, våte og skjelvende. Noen opplevde at det stedet de hadde tenkt å flykte til, ble ødelagt mens de kjempet for å ta seg fram dit. Andre var enda uheldigere. En ung mann i La Plaine, på østkysten, fortalte:
«Vi kunne se at bølgene ute på sjøen var veldig høye. Etter en stund kom det en rullende torden, og så var det som om det var jordskjelv. Mor og jeg holdt på døren. Min søster fikk panikk og dyttet til meg og skrek at dette var verdens ende. Hun løp ut. Jeg så at huset beveget seg og drev bortover, og hun løp ved siden av det. Så så jeg at huset kom over henne. Vi prøvde å forhindre det, men klarte det ikke. Hun skrek: ’Å, Gud! Mamma, jeg dør!’»
Umiddelbart etter orkanen var Dominica avskåret fra omverdenen i 24 timer. To uker tidligere var en seks måneder lang generalstreik blitt avblåst, og under streiken hadde importen av sårt tiltrengte matvarer vært betydelig innskrenket. I gatene i Roseau lå det svære hauger med søppel og avfall. Like før generalstreiken begynte, hadde rivaliserende politiske grupper styrtet regjeringen til den første statsministeren i den seks måneder gamle republikken. Dominicas 70 000 innbyggere befant seg derfor i en svært alvorlig situasjon. I tillegg hadde jordbruket slått helt feil, slik at det var små muligheter for å få produsert noe av betydning før 1980.
En rekke land begynte å sende store mengder forsyninger til Melville Hall-flyplassen nord på øya. Etter hvert som disse forsyningene begynte å hope seg opp, oppstod et annet problem, nemlig plyndring. Det var som om en stor del av befolkningen ble besatt av en ond makt, selv om det kanskje var bekymring og fortvilelse som drev dem. En iakttager forteller:
«Om ettermiddagen ble flyplassen invadert av folk med alle slags kjøretøyer som begynte å plyndre forsyningene rett for øynene på politiet. Jeg så en prest som strevde med å løfte en sekk inn i varebilen sin. Jeg ropte til ham og spurte om hva han hadde i sekken, men han svarte ikke.»
Et av Jehovas vitner som arbeider i firmaet J. Astophan Co., Ltd., fortalte hvordan det var to dager etter orkanen «David»:
«Veien var bokstavelig talt blokkert. Det var folk overalt. Jeg har aldri sett noe lignende. Folk kjørte vekk tømmer, sement, dypfrysere — hva som helst som de kunne få tak i. Jeg syntes det var underlig. Hva skal en med kjøleskap eller fjernsyn når en ikke har elektrisitet? Det var 100 nye kjøleskap som forsvant. Den første dagen bar de dem på hodet eller kjørte dem på kjerrer. Noen dager senere kjørte de dem vekk med biler. Jeg så folk sitte ved veien med kjøleskap ved siden av seg mens de ventet på å få kjøre ut på landet.
Plyndringen foregikk faktisk i varehusene i over en uke, både dag og natt. Alle nye biler ble enten stjålet eller plyndret for alt utstyr. De tok motorene og fjernet dekkene.
Varer til en verdi av over fem millioner kroner som ikke var blitt ødelagt av orkanen, ble fjernet. Flere tusen meter med tømmerstokker og stålstenger og en mengde sement ble stjålet. Mange tusen tonn frosne matvarer ble også kjørt eller båret vekk midt på lyse dagen. Andre varehus i området ble plyndret på samme måte.»
Forkvinnen i landsbyrådet i landsbyen Marigot, som så folk dra av gårde med baller med ulltepper og andre gjenstander, sa at hun ikke fikk sove etter at hun hadde sett folk hun kjente og respekterte, plutselig forandre seg til tyver rett for øynene på henne.
Uværet fikk virkelig fram det verste i enkelte, men heldigvis var det også noen som la stort mot og stor omtanke for andres ve og vel for dagen. Hele befolkningen på denne vakre øya og andre øyer omkring hadde nå den vanskelige oppgave foran seg å gjenoppbygge de raserte husene og utbedre skadene på landområdene.
Orkanen «David» etterlot seg 42 døde, hundrevis av skadde og sårede og over 60 000 hjemløse bare i Dominica. I Den dominikanske republikk drepte den over 1000.
Et ungt øyenvitne i Los Alcarrizos fortalte:
«Fra verandaen kunne vi se hvordan store sinkplater ble revet løs fra husene og fløy gjennom luften. Da en av dem kom litt for nær, gikk vi inn, men bankingen fra våre egne sinkplater gjorde oss enda mer nervøse der. Vi så ut, og da fikk vi se to hus i kvartalet rett overfor vårt styrte sammen. Deretter så vi sju andre hus rase sammen i rask rekkefølge. Vi kunne ikke tro våre egne øyne! Et øyeblikk tidligere hadde det stått et helt kvartal med hus der; nå var der bare en haug med knust stein!»
Jehovas vitners misjonærhjem i Bani gav ly til 40 mennesker foruten diverse hunder og katter og en papegøye. Det var dessverre ikke alle steder hvor folk søkte ly, at det var like trygt å være. Fem personer omkom da den katolske kirke i Guaybin raste sammen. I Malpaéz i nærheten av San Cristóbal hadde 100 personer søkt ly i en kirke som raste sammen, med den følge at 16 ble drept og 50 såret. I Villa de Ocoa raste en annen katolsk kirke sammen, og 400 personer ble begravd i ruinene.
Ordet «orkan» kommer fra et indiansk ord som betyr «ond ånd». De som bor i Dominica, er uten tvil enige om at orkanen «David» var en «ond vind», en vind som ikke førte noe godt med seg.