Jeg var sumobryter

DET var våren 1965. Jeg stod i bryteringen, rett overfor Taiho, en av tidenes største sumobrytere. Vi hadde skylt munnen med renselsesvann og kastet salt mot ringen i en renselsesseremoni. Vi hadde vurdert hverandre i fire minutter. Dommeren gav tegn til at tiden var ute. Vi måtte kjempe — og gjett om vi gjorde! For sjette gang slo jeg den store Taiho! Denne kampen gav meg tilnavnet Kjempen. Det fikk det til å krible i meg.

Sumo er ikke med i de olympiske leker og er egentlig ikke særlig godt kjent utenfor Japan. Det er faktisk bare i Japan at sumo er en nasjonal idrett. Du lurer kanskje på hva det er som skiller sumo ut fra andre idretter. Hensikten med sumokampen er å skyve eller kaste motstanderen ned på matten eller ut av ringen ved hjelp av de grep eller kast som reglene tilsier.

Sumo — en gammel japansk idrett

Det er en svært gammel idrett som i Japan i hvert fall skriver seg fra det første århundre før Kristus, og det kan være at den har sin opprinnelse på det asiatiske kontinent før den tiden. Sumo har i århundrenes løp hatt mye med shintoismen å gjøre. Et shintoistisk ritual ble innlemmet da noen troende bønnfalt gudene om at de måtte velsigne rishøsten. I Heian-perioden (794—1185 f. Kr.) ble medlemmene av keiserhoffet begeistret for sumo, som dermed ble keisernes idrett. Da den politiske makt gikk over på det militæres hender i det 12. århundre, ble sumotrening likestilt med bueskyting og fektekunst og noe det ble forlangt at krigere skulle ha. Etter hvert fikk profesjonell sumo den form vi kjenner i dag. Siden Tokugawa-perioden (1603—1868) har sumo vært en tilskueridrett.

Hvorfor begynte jeg med sumo?

Allerede da jeg var 12 år gammel, var jeg 1,75 meter høy og kunne med letthet løfte to risballer som hver veide 60 kilo. På grunn av min høyde og styrke gjorde foreldrene mine seg store forhåpninger, for de ville at jeg skulle ta over gården. Da jeg ble tenåring, syntes jeg selv at høyden var et alvorlig problem som gårdbruker, for det var veldig ubehagelig for meg å bøye meg hele dagen når jeg arbeidet på jordene.

Ettersom jeg ble født på den nordlige øya Hokkaido og vokste opp der, kan en si at jeg var den fødte sumo. Vanligvis har vi snø fra november til april, og det sies at gutter som får sterke hofter ved at de går gjennom snøen, har de beste utsikter til å gjøre det godt i denne idretten. Mot mine foreldres ønske gikk jeg inn i sumos verden.

Livet i en «sumostall»

Unge håpefulle begynner treningen på sumoskoler som kalles staller. I min stall begynte dagen klokken tre om morgenen. Hardtreningen startet med forberedende øvelser og gikk så over til brytekamper mellom gruppemedlemmene. Livet i stallen er basert på et føydalsystem hvor den enkeltes rang er av aller største betydning. Vi ’nykomlinger’ skulle gjøre all rengjøring og matlaging for dem som var av høyere rang. Ansiennitet i stallen avgjorde hvem som skulle spise først, og hvem som skulle stå opp sist om morgenen.

Treningen fortsatte til klokken 12, da vi inntok dagens første måltid, og selvfølgelig etter rangorden. For et måltid! Chanko-nabe er den maten sumobrytere spiser. Det er en tykk, rikholdig stuing med kjøtt eller fisk som base og tilsatt gulerøtter, løk, bønner, soyaolje og sukker. Vi spiste den med massevis av ris til og skylte den ned med store mengder øl.

Den deilige luren en bryter tar seg etter dette store måltidet, er avgjørende for om han skal nå sitt mål — å legge på seg samtidig som han får nok styrke til å kunne hevde seg i en konkurranse. En sumobryters suksess avhenger av hvor mye og hvor fort han kan legge på seg, og av hvor sterk han kan bli på kort tid. Noe som viser hvor stor vekt det legges på styrken, er at en som vil bli sumobryter, må tilfredsstille de kravene for høyde og vekt som gjelder hans aldersgruppe, for at han skal kunne begynne å trene. Og det krever stor utholdenhet å klatre oppover sumostigen. En ung sumobryter får anledning til å vise sin dyktighet i løpet av seks 15-dagers turneringer hvert år.

Sumo — der ringen ikke er kvadratisk

I midten av den kjempestore sumohallen er det en plattform som er cirka 60 centimeter høy og 5,5 ganger 5,5 meter. Kampen foregår i ringen, som er et sirkelformet område. Den kalles dohyō, og det er ikke noe tau rundt den. En ring av stråballer som er fylt med jord og er 4,6 meter i diameter, blir satt i en fordypning oppe på plattformen, som er dekket av et tynt lag med sand. Denne sanden kan komme til nytte i en jevn kamp. Hvordan? Den kan vise avtrykk som avgjør hvem vinneren er!

En har renselsessalt og vann for hånden. Taket er av tre og i shintostil, og ting som skal bringe lykke, blir gravd ned under ringen. Så har vi den årvåkne dommeren, som har på seg noe som minner om en krigerdrakt, og en svart lue som har sin opprinnelse i shintoismen.

Det er et praktfullt skue når de aller beste bryterne kommer inn til den daglige seremonien som finner sted når de skal gå inn i ringen. De er kledd i kunstferdige forklær i brokadestoff som veier fire kilo eller mer! Bryterne går rundt ringen og utfører en seremoni som består i at de klapper i hendene. Snart vil kampene begynne. Hver dag under turneringen kommer bryterne inn etter rangorden — fra den laveste rang til den høyeste. Mesteren skifter aldri rang når han først er blitt mester, men for andre kan rangen bli forandret ved den neste turneringen. Det kommer an på antall seirer og tap.

Hvem vinner?

I sumo teller hjertets og sinnets tilstand like mye som fysikken og teknikken. Et ordtak som godt beskriver kampånden, lyder slik: «Begynn med et bukk, og slutt med et bukk.» Når bryteren kommer opp på plattformen, bukker han mot ringen. Når vinneren er kåret, bukker en igjen.

Alle bryterne har på seg en torimawashi eller et lendeklede i silke som er bortimot 12 meter langt. Det er blitt brettet på langs seks ganger og surret rundt livet og lysken. Så er det blitt knyttet i en innviklet knute på baksiden.

Bryterne kan veie over 130 kilo. De er som store bulldosere og angriper med bemerkelsesverdig fart når de skal gi hverandre det første støtet, som kalles tachi-ai. Slaget kan få motstanderen til å svime av. Begge bryterne prøver å få tak i flere lag av den andres lendeklede for å kaste motstanderen. Samtidig prøver begge å holde seg utenfor motstanderens rekkevidde. Litt av en kamp! Fordi jeg hadde en egen evne til å heise motstanderen ut av ringen, ble jeg kjent som «Kranen».

Hvordan blir vinneren kåret? I det øyeblikk en del av bryterens kropp kommer nær gulvet innenfor eller utenfor ringen, er kampen over, og han har tapt. (Føttene kan selvsagt berøre bakken innenfor ringen, men ikke utenfor.) Vinneren rekker ut hånden og hjelper den som er slått, opp på bena. De er fremdeles venner.

I løpet av de 16 årene jeg var aktiv sumobryter, så jeg aldri at det ble brukt karateslag eller andre metoder som en ifølge reglene ikke har lov til å bruke. Å gjøre noe slikt ville være høyst uhøflig, for å si det mildt.

Sumobrytere av høyeste rang er virkelig mestere. Jeg tilhørte en rangklasse to trinn lavere, sekiwake, da jeg slo Taiho. I 1969 gav jeg meg av helsemessige grunner som aktiv deltager, men fortsatte med sumo som dommer og instruktør. Dermed var min økonomi sikret for resten av livet.

Bibelen eller sumo og shintoismen?

Fordi jeg var profesjonell sumo, var jeg hjemmefra seks måneder i året. En dag i 1974 ringte en kvinne, et av Jehovas vitner, på hos meg. Uten å nøle tok jeg imot en traktat og gav den til min kone. Så drog jeg til en turnering på øya Kyushu. Mens jeg var borte, kom kvinnen tilbake og fant at min kone hadde dyp respekt for Bibelen. Da jeg kom hjem seks uker senere, oppdaget jeg at min kone studerte Bibelen. Ettersom jeg ikke likte religion i sin alminnelighet, var jeg imot dette.

Selv om jeg var det, spurte det vitnet som studerte med min kone, oss gang på gang om vi alle sammen ville komme og besøke hennes familie. Jeg følte at de bare ville snakke med «sumobryteren». Jeg kunne ikke forstå hvorfor noen skulle være interessert i meg som person. Da min kone bønnfalt meg med tårer om å gå, gav jeg meg — men motstrebende. Hos denne familien merket jeg en vennlig og god atmosfære. Men selv da min kone ble døpt i august 1975, var det ikke i mine tanker at jeg selv skulle begynne å gå på sannhetens vei.

En dag i 1976 kom et av vitnene på besøk til meg. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å samtale med denne forkynneren, men plutselig spurte jeg ham: «Kunne du tenke deg å studere Bibelen med meg?» Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sa det, men jeg gjorde nå det. Vi begynte å studere, og jeg gjorde visse fremskritt, men snart skulle prøvelsene komme.

Det ventes av en som driver med sumo, at han holder seg til reglene. Når jeg var på reise, ville jeg ha fri til å overvære Jehovas vitners møter i hver by. Å få slik tillatelse var noe utenom det vanlige, og jeg ble ledd av. Men da jeg traff brødrene, fikk jeg til gjengjeld se den kjærlighet og enhet som preger Jehovas vitner i hele Japan.

Min første tanke var at jeg ville bli en kristen og samtidig fortsette med sumo og ha en sikker inntekt. Da jeg ble bedre kjent med Jehovas vilje, innså jeg at dette ville være umulig. Det er riktignok sant at Jakob kjempet med en engel. (1. Mosebok 32: 24—29) Men jeg måtte ta i betraktning alle de falske religiøse skikkene som er forbundet med sumo. Sumo er full av ritualer fra begynnelse til slutt og ble først utøvd i templer og på tempelområder. Selv om en bryter sjelden tenker over de religiøse sidene, er det umulig å skille shintoismen fra sumo.

I januar 1977 tok jeg derfor den faste beslutning å trekke meg ut av sumovirksomheten. Jeg ble døpt samme år og er siden blitt kvalifisert til å tjene som menighetstjener. Jeg har lært å være tilfreds med det jeg har for hver dag, og forsørger nå min familie på fem ved rengjøringsarbeid.

Jeg er ikke lenger sumobryter, men jeg deltar likevel i en kamp. Det jeg kjemper mot, er falske religiøse læresetninger og overtro. Jeg bekjemper disse tradisjonene når jeg angriper dem med åndens sverd, Guds Ord, Bibelen. (Efeserne 6: 17) Jeg er nå alminnelig pioner og bruker gjennomsnittlig 90 timer i måneden i tjenesten for min Skaper. Hvordan? Ved å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Har du lyst til å kjempe på samme måte som jeg? Hvis du kommer sammen med Jehovas vitner, kan du gjøre det. — Fortalt av Kiyoshi Myobudani.

[Bilde på side 17]

Den tidligere sumobryteren Myobudani under en kamp

[Bilde på side 19]

Han er nå en kristen Ordets tjener