Themsens flombarrière

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

NÅ KAN en million londonere sove tryggere om natten. Inntil ganske nylig har deres liv og hjem vært i fare. Omkring 120 kvadratkilometer av Stor-London ligger nemlig under Themsens høyvannsnivå. De laveste områdene er markert med mørkest farge på kartet ovenfor. En kraftig flom ville ha forårsaket ødeleggelser for minst 3,5 milliarder pund (39,5 milliarder kroner) og lammet en stor del av byen. Den løsningen på dette problemet som en nå er kommet til, er en barrière med ti luker tvers over Themsen. De ble satt i drift i november 1982.

Themsen har ikke alltid vært den klart avgrensede vannveien den er i dag. En gang var området fra London og ut til havet bare en eneste stor myr som med jevne mellomrom ble oversvømt når det var stormflod. Men etter hvert som byen vokste, ble mer og mer land gjenvunnet, og det ble bygd jordvoller som skulle holde disse landområdene tørre. Allikevel hendte det av og til at vannet under en stormflod brøt gjennom disse kunstige vollene eller gikk over dem. En angelsaksisk krønike forteller om en alvorlig flom i 1099. Senere skrev historikeren John Stow at Themsen i 1236 flommet over vollene, så «et stort antall av innbyggerne der druknet. Og i det store Westminster Palace rodde en i prammer midt inne i hallen».

Oversvømmelsene forekom etter hvert så hyppig — omtrent hvert tiende år — at de øyensynlig ble akseptert som uunngåelige. I flere århundrer ble flomvernet overlatt til de enkelte landeiere, som bygde og vedlikeholdt elvedikene for å beskytte sin egen eiendom. I 1879 vedtok så Parlamentet en lov som gjorde de lokale myndigheter ansvarlige. Men fremdeles økte faren for oversvømmelse.

Hva var grunnen til det? Bladet New Scientist forklarer det slik: «For det første synker London gradvis. Ikke bare presses det leirlaget som byen hviler på, langsomt sammen, men i løpet av århundrene har hele Storbritannia hellet mer og mer så . . . landet i sørøst gradvis synker med en hastighet på 30 centimeter pr. århundre. For det andre blir tidevannet i Nordsjøen høyere for hvert år.» Dette mener en skyldes at ismassene ved polene langsomt smelter. Og for det tredje har mengden av sjøvann som strømmer oppover og nedover Themsen, økt. Ved at en gjentatte ganger har mudret opp elven og bygd dikene høyere, har elven fått et dypere og renere løp å renne igjennom. Alle disse faktorene har sammen hevet høyvannsnivået i sentrum av London med omkring 75 centimeter i løpet av de siste 100 år.

Stormflod — den virkelige faren

Den største truselen er imidlertid voldsomme bølger som forårsakes av stormer i Nordsjøen. Når et lavtrykk kommer inn fra Atlanteren og runder nordspissen av Skottland, får det sjøen til å heve seg som en «pukkel» av vann. Når stormene så driver denne enorme vannmengden sørover gjennom den traktformede Nordsjøen og dette i tillegg skjer samtidig med at det er høyvann, da er London i fare. Og det kan oppstå ytterligere komplikasjoner dersom elven allerede holder på å gå over sine bredder på grunn av kraftig nedbør.

Siste gang selve de sentrale deler av London ble oversvømt, var i 1928. Fjorten mennesker druknet, store mengder varer ble ødelagt og bygninger og installasjoner ble påført enorme skader. Nede ved elvemunningen var det i 1953 en enda mer katastrofal flom, der 300 mennesker mistet livet. Den samme nordsjøbølgen som forårsaket denne flommen, krevde 2000 menneskeliv i Nederland. De sentrale deler av London unnslapp imidlertid ettersom flomvernet der var sterkt nok. Så, den 8. april 1982, var det igjen nære på at tragedien hadde rammet byen. En kjempebølge var på vei ned gjennom Nordsjøen og falt sammen med en kraftig vårflom. Bare noen få timer før det var for sent, snudde vinden, og faren var over.

En bevegelig beskyttelsesbarrière

Det var behov for noe som kunne beskytte London mot oversvømmelse, og som samtidig kunne holde elven åpen for skipsfart. To alternativer var aktuelle. Det ene var å bygge på dikene og jordvollene med enda to meter i høyden. Fordelene med en slik løsning ville være at elvediker er lette å vedlikeholde og etter all sannsynlighet ikke vil svikte på grunn av menneskelige feil eller tekniske uhell. Men hvis vollene ble gjort enda høyere, ville de skjemme omgivelsene og sperre utsikten, så denne ideen ble forkastet.

Det andre alternativet var å sette opp en eller annen barrière tvers over elven og så bygge på dikene nedenfor dette punktet. Det første forslaget gikk ut på å bygge en dam med sluser som lot skipstrafikken slippe igjennom. Et helt århundre ble denne planen kraftig motarbeidet av dokkeiere som fryktet at tungvinte sluser ville få skipstrafikken til å søke mot andre havner. Senere protesterte også Londons nydannede havnevesen fordi en dam ville medføre stor økning i slamavleiringen i elven og innebære kolossale utgifter til oppmudring. Etter omfattende diskusjon og flere studier og eksperimenter for å finne ut om planene lot seg gjennomføre, bestemte en seg for at det skulle bygges en bevegelig barrière som om nødvendig kunne gjøres om til en demning. I august 1972 gav et parlamentsvedtak grønt lys for arbeidet med dette prosjektet. Stedet en hadde valgt, lå ved Silvertown i Woolwich Reach, omkring 13 kilometer nedenfor Tower Bridge.

Hvordan den virker

For å si det enkelt består barrièren av tre hovedkomponenter: luker, terskler og pilarer. De ti lukene, som ligger etter hverandre mellom pilarene, spenner over hele elvens bredde, som her er 520 meter. Seks av dem kan heves, slik som vist på illustrasjonen. Når de ikke er i bruk, ligger de flatt nede i tersklene, som er forsenket i elveleiet. Dermed vil de verken hindre trafikken på elven, tidevannet eller selve elvestrømmen. Men i hevet stilling, derimot, vil de gi beskyttelse mot tidevannsbølger som er opptil 1,7 meter høyere enn den som forårsaket katastrofen i 1953. Fire av lukene er 61 meter brede og gir skipene nok av plass til å passere. Denne bredden tilsvarer faktisk åpningen mellom tårnene på Tower Bridge. Disse stållukene er 16 meter høye og rager med andre ord høyere enn en femetasjes bygning når de er i bruk.

Et interessant trekk ved tersklene, som med ballast veier 23 000 tonn, er at de ikke hviler på det myke elveleiet. Både vekten av tersklene og vekten av selve lukene blir båret av pilarene. Og tersklene passer så nøyaktig inn mellom pilarene at det bare er helt ubetydelige mengder vann som kan trenge igjennom.

Ettersom de ni pilarene må bære den kolossale vekten av både lukene og tersklene, måtte de fundamenteres godt nede i det steinharde kalklaget 15 meter under elveleiet. På toppen av pilarene står det maskineriet som manøvrerer lukene. Det er beskyttet mot vær og vind av hus som er kledd med rustfritt stål og minner om skipsbauger. Denne utforminger fremhever det maritime preget som pilarene har.

I en krisesituasjon

Det finnes to sett av alle de viktigste delene i barrièrens maskineri for at faren for teknisk svikt i en krisesituasjon skal være så liten som mulig. Anlegget kan få elektrisitet fra tre forskjellige kilder, nemlig dets eget kraftverk og det nasjonale kraftforsyningsnettet enten nord eller sør for elven. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle lukene kan stenges i løpet av 30 minutter, ja, i løpet av bare 15 minutter dersom situasjonen skulle være helt prekær. To ganger i måneden blir alle lukene stengt én for én for å kontrollere at de virker som de skal.

Alle skip og mindre fartøyer på Themsen blir kontinuerlig overvåket ved hjelp av radar, akkurat som flyene over en flyplass. I tilfelle av en krisesituasjon vil de få to timers varsel. Så hever de kraftige løftebommene lukene. De låses, og London er trygg — avsperret fra havet. Dette ble for første gang vist i praksis natten mellom 1. og 2. februar 1983, da en kombinasjon av flo og stormer i Nordsjøen utgjorde en trusel mot London. Myndighetene meldte at «systemet virket perfekt».

Ettersom kostnadene har overskredet 500 millioner pund (5,5 milliarder kroner), melder dette spørsmålet seg: Er det verdt pengene, særlig i betraktning av at en tror det bare vil bli bruk for barrièren to eller tre ganger i året i løpet av resten av dette århundre? Ettersom høyden på tidevannet sannsynligvis vil fortsette å øke med samme takt som i de siste 200 år, og ettersom London vil fortsette å synke, vil det imidlertid bli mer og mer bruk for barrièren. Den er bygd for å holde i 100 år. Siden driftsomkostningene er forholdsvis lave, kan anlegget betraktes som en forsikringspolise til beskyttelse av hovedstaden der premien ble betalt en gang for alle da polisen ble tegnet. Londons befolkning og de kolossale investeringer som er gjort i eiendommer, industri, handel og samfunnsviktige tjenester, er nå sikre.

Flombarrièren tvers over Themsen er et meget godt eksempel på hvordan menneskene kan ha gagn av å bruke sine enestående skapende evner til fredelige formål.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Westminster

Lambeth

City

Southwark

Tower Hamlets

Lewisham

Newham

Flombarrièren

Greenwich

Bexley

Barking

[Bilder på side 25]

A. Luken er ikke i virksomhet, men er nedsenket i terskelen

B. Luken en hevet til beskyttelse mot flom, sperrer for vannet fra havet

A Åpen

B Lukket