Verdens befolkning — skaper den problemer?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

EN GANG var det mye snakk om befolkningsbomben og befolkningseksplosjonen. Nå sier enkelte vitenskapsmenn at jorden er langtfra overbefolket, og at den kan ernære mange ganger sin nåværende befolkning. Hvordan er situasjonen egentlig?

For ikke så lenge siden ble den fjerde internasjonale befolkningskonferanse holdt i Filippinenes hovedstad, Manila.a Vi fikk høre spesialister fra Asia, Afrika og Amerika drøfte dette problemet. Vi tror at du vil ha interesse av å få vite hva de sa.

Eksisterer det egentlig noe problem?

Noen regnet en gang ut at hvis all landjorden og alt vannet ble likelig fordelt på dagens befolkning, ville hvert menneske ha 2,02 hektar jord og 6,9 hektar vann med en dybde på 0,8 kilometer! Det ville så visst ikke utgjøre noe plassproblem, ville det vel? Vedkommende regnet imidlertid også ut at med en vekstrate på to prosent pr. år ville denne plassen i år 2600 e. Kr. ha skrumpet inn til 0,8 kvadratmeter. Det ville absolutt utgjøre et problem.

Det som kanskje vil være situasjonen 700 år inn i framtiden, behøver naturligvis ikke gi oss mange søvnløse netter i dag. Men selv i vår tid er det mange millioner som har problemer på grunn av overbefolkning der de bor. For noen er situasjonen prekær. De lever på sultegrensen. Og ikke så rent få tror at det disse opplever i dag, kan komme til å ramme hele menneskeheten i framtiden.

Vi fikk høre at 70 prosent av verdens befolkning bor i den såkalte tredje verden eller utviklingslandene. Befolkningen i disse landene øker hvert minutt med mellom to og tre og en halv personer. Det hevdes at den tredje verden konsumerer 3,8 milliarder kilo mat og 7,6 milliarder liter vann og puster inn 76 milliarder kilo luft daglig. Mens det fortsatt er rikelig med luft (selv om den er en del forurenset i noen områder), er det mangel på mat og vann i mange land på grunn av befolkningstilveksten.

Forestill deg at du kommer inn etter en hard dags arbeid ute på marken og oppdager at det ikke er mulig å oppdrive noe vann å vaske seg i eller å drikke. Noen opplever dette allerede nå, for altfor mange mennesker er avhengige av altfor lite vann. I en uttalelse fra FN’s organisasjon for ernæring og landbruk som ble sitert, heter det at «det er tvilsomt om hele menneskeheten vil ha friskt vann ved århundreskiftet. Den verdensomfattende etterspørsel etter ferskvann vil da ha økt med 240 prosent».

Muligheten for å skaffe nok mat ble også drøftet. Det ble sagt at ifølge den nåværende utvikling vil jordens befolkning bli fordoblet i løpet av de neste 25 år. Siden det allerede i dag er millioner som ikke får nok mat, betyr dette at matproduksjonen må mer enn fordobles. En av talerne sa at for å overvinne hungersnøden vil det være nødvendig med en økning på tre til fire prosent årlig i de neste 25 årene.

Vil det være mulig? Det er sant at under ideelle forhold kan jorden brødfø mange ganger sin nåværende befolkning. Men forholdene er langtfra ideelle. Selv i dag må utviklingslandene kjempe hardt for å øke matproduksjonen. Og den økonomiske situasjon gjør det vanskelig for dem å kjøpe av de rike land når de trenger det.

Dessuten er det vanlig at når fattige land utvider sine jordbruksområder, går de løs på skog- og fjellområder. Dette fører til at skoger blir ødelagt. Ofte resulterer det i ødeleggende oversvømmelser. Og hva om de forsøker å skaffe seg den ekstra maten de trenger, fra havet? Åpenbart er også ressursene i det tilsynelatende uendelig store havet begrenset. I 1950 ble det fanget 21 millioner tonn fisk. I 1970 steg tallet til 70 millioner. Deretter gikk fangstmengden ned noe, og i 1973 ble det fanget bare 65 millioner tonn.

Det er opplagt at hvis det ikke blir likevekt mellom matproduksjonen og befolkningen, vil menneskeheten fortsatt bli hjemsøkt av alvorlige problemer.

Hvorfor er det et befolkningsproblem?

Det er blitt beregnet at i 1660 var det bare 500 millioner mennesker på jorden. Det er blitt sagt at vekstraten den gang var bare en promille. Med en slik vekstrate skulle den første milliarden ha blitt nådd en eller annen gang i det 24. århundre. I virkeligheten ble den første milliarden nådd i 1830. Den andre milliarden ble nådd i 1930, den tredje i 1960 og den fjerde i 1975. I år 2000 regner en med en befolkning på mellom seks og åtte milliarder med de nåværende vekstrater. År 2000 er ikke så langt unna, er det vel?

Hvorfor har vi en høyere vekstrate i dag? For det første er barnedødeligheten blitt drastisk skåret ned, og flere barn vokser opp og får barn selv. Skadevirkningene av visse epidemier er også blitt redusert. Dessuten ble det forhold at folk gifter seg tidligere og får barn tidligere, og det sørgelige faktum at mange ugifte tenåringer blir gravide, nevnt som årsaker som bidrar til at befolkningen fortsetter å vokse i et stadig større tempo. I tillegg hevdet Seria Grewal fra helse- og sosialdepartementet i India at det høye antall analfabeter og den lave økonomiske status var barrièrer som hindret regjeringen i å bekjempe problemene ved hjelp av familieplanlegging.

Dessuten er det en konflikt mellom dem som skal sette familieplanleggingsprogrammene ut i livet, og deres religiøse motstandere. Religiøse trosoppfatninger har gitt folk et ønske om å få store familier. I tillegg blir det å ha mange barn i en rekke land betraktet som et uttrykk for velstand og trygghet. Dette har ført til høye befolkningsvekstrater.

Kan problemet løses?

Problemet er der altså, og vi kjenner noen av grunnene til at det eksisterer. Hva blir så gjort med det? Mange var av den oppfatning at alle land burde respektere folks rett til å bestemme hvor mange barn de vil ha, og hvor lang tid det skal gå mellom hver fødsel. Philander P. Claxton, som er president og styreformann for World Population Society, mente imidlertid at landene burde strebe etter å nå de mål som var blitt satt på en tidligere konferanse i Bangkok i Thailand i 1975: i løpet av to — tre tiår burde gjennomsnittsfamilien i alle medlemsnasjonene ha to barn. Selv om dette målet ble nådd, ville verdens befolkning ha steget til 5,9 milliarder ved århundreskiftet. Det ser imidlertid fortsatt ut til at en fire- til seks-barnsfamilie er vanlig i utviklingslandene.

Hvor alvorlig enkelte betrakter dette problemet, fremgår av et lovforslag som nylig ble fremmet i den filippinske nasjonalforsamlingen. Lovforslaget ble fremmet i den hensikt å skape likevekt mellom tilgangen på mat og boliger og landets framtidige innbyggertall. En skulle gjøre dette ved å bøtelegge familier med mer enn to barn. I henhold til lovforslaget skulle en mor som hadde to levende barn, betale en bot på 100 pesos (cirka 75 kroner) ved det tredje barnets fødsel, 200 pesos (150 kroner) ved det fjerde barnets fødsel og så videre. Dette er i overensstemmelse med den påstand noen kommer med, nemlig at en dag vil det å få barn være et privilegium, ikke en rettighet.

Lovforslaget ble møtt med mye motstand, naturligvis. Den katolske kirkes ledere var de fremste motstanderne. Et bispemøte i Filippinene der 80 katolske biskoper deltok, forkastet forslaget. Biskopene uttalte: «Foreldres rett til å bestemme hvor mange barn de vil ha, er en umistelig menneskerett, som ikke kan oppheves av lovbestemmelser. Kirkens lære i denne sak er utvetydig. . . . I betraktning av den umistelige retten til å gifte seg og sette barn til verden bør spørsmålet om hvor mange barn som skal bli født, overlates til foreldrenes oppriktige vurdering. Vi kan på ingen måte overlate til regjeringen å avgjøre dette spørsmålet.»

Foreløpige fremskritt

På tidligere befolkningskonferanser la en vekt på konsentrerte befolkningsprogrammer med tanke på å dempe veksten. En har reist krav om at fødselsratene i blant annet Kina, Indonesia, Korea, Thailand, Costa Rica, Colombia, Tunisia, Hongkong og Filippinene må reduseres vesentlig. Sekstitre utviklingsland har egne familieplanleggingsprogrammer.

Det blir opplyst at fruktbarheten i Kina hadde gått ned fra et gjennomsnitt på 4,2 til 3,2 barn pr. kvinne i fødedyktig alder. I Indonesia hadde den gått ned fra 6,5 til 4,6. Verdens helseorganisasjon har i ti år ledet et program som beskjeftiger seg med befolkningsspørsmålet, og som har bestått i forskning, utvikling og opplæring. Programmet støttes av frivillige bidrag, og vitenskapsmenn fra 62 land deltar. I henhold til rapporter hadde en ved utløpet av 1976 brukt nesten fem milliarder kroner på familieplanleggingsarbeid.

Konferansen i Filippinene la ikke vekt på behovet for kunnskap om prevensjonsmidler og -metoder, selv om en betraktet dette som viktig. Hovedvekten ble heller lagt på å få samfunnet engasjert i befolkningsproblemet og på å bruke lokale ressurser for å bekjempe problemet. Arbeid i tilknytning til helse- og ernæringsspørsmål og den sosiale utvikling ble sett i sammenheng med befolkningskontroll. Det ble sitert fra den internasjonale handlingsplanen som De forente nasjoners befolkningskonferanse i 1974 vedtok. Der står det: «Mål en har satt i befolkningsspørsmål, blir betraktet som noe som er ’uløselig knyttet til’ den sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling.»

Utdannelse, sysselsetting og den generelle økonomiske utvikling blir også betraktet som noe som har med befolkningsproblemet å gjøre. De unge utgjør omkring 1,3 milliard av jordens befolkning. Ekspertene vil derfor at denne store gruppen skal kunne få seksualundervisning og førekteskapelig veiledning. Mechai Viravaidya fra Thailand ville at barn skulle bli undervist i seksualspørsmål og familieplanlegging. Han hevdet at antallet av gravide var gått ned med 40 prosent i en tredjedel av landsbyene i Thailand som følge av at folk på grunn av informasjon hadde fått et mer avslappet forhold til familieplanlegging. Zahia Marzouk fra Egypt sa: «Vi klarte å høyne kvinnenes økonomiske nivå ved å lære dem opp i godt betalte yrker, og som et resultat av dette ble flere av dem interessert i å begrense familiens størrelse.»

Befolkningsproblemet er der

På grunnlag av det som ble sagt på konferansen, forstod vi svært tydelig at det virkelig finnes et befolkningsproblem. Selv om jorden er langtfra fullstendig befolket i dag, vil den en dag bli overbefolket hvis befolkningen fortsetter å øke. Og selv om det ville være mer enn nok av jordens goder til alle hvis de ble jevnt fordelt, har vi ikke en slik ideell situasjon i dag. Millioner av mennesker bor i overbefolkede områder. Selv om befolkningen i mange av de rike landene ikke øker så raskt, gjør den det i de fattige landene. Det er derfor sannsynlig at deres problemer vil bli mer alvorlige.

Alle som var til stede på konferansen i Manila, var enige om at befolkningsproblemet er stort. Nasjonene ble oppfordret til å sette nasjonale interesser til side og arbeide til beste for det internasjonale fellesskap. Rike land ble oppfordret til å begrense sitt overdrevne forbruk av verdens rikdommer, og fattige land ble oppfordret til å begrense folketallet. Samarbeid ble betraktet som et middel til å kontrollere veksten. Men kommer nasjonene til å samarbeide?

Hvis det må internasjonalt samarbeid til for å løse befolkningsproblemet, vil dette — hvis vi dømmer ut fra historien fram til i dag — sannsynligvis fortsette å være et av de problemene som ikke kan bli løst under den nåværende tingenes ordning.

[Fotnote]