Jeg var diamanttyv
HATTON GARDEN, Londons travle diamantdistrikt, er et svært risikabelt sted for kriminell virksomhet. Det er plassert kameraer høyt over gaten, slik at politiet kan holde hele området under konstant oppsikt. Til tross for dette drog jeg dit sammen med en kamerat nettopp i en kriminell hensikt. Det var i juni 1973. Vi var begge utstyrt med pistol og en sprayboks med ammoniakk, som vi naturligvis holdt godt skjult. Kameraten min var kledd som forretningsmann, og jeg var iført en slik hvit frakk som en diamantslipers læregutt bruker.
Vi planla kuppet svært nøye. Tidspunktet var valgt med omhu, og vi visste hvordan vi skulle komme oss fort unna. Den dagen vi hadde valgt å slå til, fulgte vi så vårt offer fra de hvelvene hvor han hentet diamantene. De diamantene han bar på i to dokumentmapper, var verd minst 11 millioner kroner. Vi slo ham ned, rev veskene fra ham og drog av gårde i en ventende bil. Det hele var over i løpet av noen sekunder.
Etter å ha kjørt noen kvartaler byttet vi bil og drog ut av London for å gjemme byttet inntil det verste oppstyret hadde lagt seg. Så fløy vi til Spania, hvor vi oppholdt oss en ukes tid. Passene vi brukte, var falske. Da vi kom tilbake, hentet vi diamantene og la dem i en bankboks til en bekjent som hadde rent rulleblad hos politiet. Men den gangsteren som hadde gitt oss i oppdrag å utføre jobben, fikk vite at vi var blitt sett sammen med denne mannen. Det hadde tydeligvis aldri vært hans hensikt at vi skulle beholde diamantene. Så da han som leide bankboksen, ble utsatt for trusler, gav han edelstenene til gangsteren. Kameraten min og jeg så aldri noe mer til dem.
Dette diamantkuppet utgjorde høydepunktet på sju års erfaring og opplæring i forbrytervirksomhet. Jeg var bare 16 år gammel da jeg første gang kom opp i alvorlige vanskeligheter fordi jeg hadde stukket en mann med kniv. Siden det var første gang jeg var tiltalt for en forbrytelse, lot dommerne meg slippe med en bot og en kraftig advarsel, men det fikk meg ikke til å avholde meg fra å forsøke igjen. Etter det var jeg gang på gang i klammeri med politiet.
Atten måneder etter knivstikkerepisoden var jeg innblandet i en slåsskamp hvor en mann ble drept. Det var en hel gjeng som var med på dette, og vi ble anklaget for mord, men slapp straff fordi det ikke kunne bringes på det rene hvem det egentlig var som drepte mannen. Jeg ble imidlertid sendt til Borstal (et fengsel for unge lovbrytere). Før diamantkuppet hadde jeg sont tre fengselsstraffer og var blitt bøtelagt eller hadde fått betinget dom mange ganger. Det hele var et spill, og i dette spillet er det slik som de profesjonelle forbryterne sier: «Du vinner noe, og du taper noe.»
Diamanter eller «perler» — hva skulle jeg velge?
Da jeg var kommet tilbake til England etter diamantkuppet, var jeg naturligvis en av dem som var spesielt ettersøkt av politiet. Jeg fant meg derfor et sted å bo i en rolig gate i utkanten av London, langt borte fra hjemmet mitt og mine tidligere tilholdssteder. Senere fant jeg ut at min vertinne hadde et ukentlig bibelstudium sammen med Jehovas vitner, som jeg aldri hadde hørt om. Hun fortalte meg om dem, men jeg gadd ikke høre på henne. Jeg hadde fortsatt mine forbrytervenner, handlet med narkotika og hadde et stort alkoholforbruk. Men det gikk nesten ikke en dag uten at vertinnen min sa et eller annet om Bibelen.
En dag sa hun at hun gjerne ville jeg skulle treffe de to Jehovas vitner som ledet studiet. Til å begynne med var jeg nokså mistenksom overfor dem og hadde planlagt hvordan jeg skulle flykte — over gjerdet bak huset og tvers over jernbaneskinnene — i tilfelle det skulle bli nødvendig! Senere satt jeg i all hemmelighet utenfor rommet og hørte på hva de sa. Gradvis ble min interesse vakt, og jeg gikk med på at min vertinne skulle lede et lignende studium med meg. De «perler» i form av bibelsk visdom hun lot meg få se, begynte å ha sin virkning. Nå ble min hunger etter kunnskap om Gud og hans rike fort større. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bibelstudium tre ganger om dagen.
Min hyggelige vertinne gikk på møtene i Rikets sal (Jehovas vitners møtested), selv om hun ennå ikke var et døpt vitne. Hun bad meg ofte om å bli med, og til slutt gikk jeg for å se hvordan det var der. Jeg ble mildt sagt i høy grad overrasket. Det var ikke det minste kjedelig eller langtekkelig, slik som jeg hadde ventet. Det var tydelig at den varme og kjærlighet som kom så tydelig til uttrykk der, var ekte. Og den verdsettelse av åndelige ting alle som var til stede, så ut til å ha, var bemerkelsesverdig. Så jeg begynte å overvære møtene regelmessig. Jeg var nå overbevist om at jeg hadde funnet sannheten. Jeg ønsket å bli en av disse menneskene, å få oppleve den samme trygghet og glede som de følte, få det samme håp som de hadde, og stå i et nært forhold til Jehova, slik som de gjorde.
Skulle jeg gå til politiet?
Nå begynte det å gå opp for meg at jeg måtte bringe orden i livet mitt. Samvittigheten fortalte meg at jeg burde overgi meg til politiet og ta straffen, hvor streng den enn måtte bli. Tanken var skremmende, for jeg visste at det kunne bety fengsel i opptil 15 år. I tillegg til det ville jeg måtte utholde hån og spott fra dem av mine tidligere venner som allerede sonte straffer for andre kriminelle handlinger. Men det var ingen vei utenom. Det første skrittet jeg tok, var å kvitte meg med den narkotikaen jeg hadde, selv om den var verd mange penger, og å frafalle den gjelden som andre skyldte meg på grunn av min tidligere, forbryterske virksomhet.
Før jeg gikk til politiet, var det imidlertid én ting jeg svært gjerne ville gjøre. Jeg ville oppsøke moren min og fortelle henne alt om min beslutning og om grunnen til den. Jeg var svært glad i mor. Hun hadde strevd hardt for å holde oss barn borte fra forbryterbanen, men vi hadde alle ignorert hennes veiledning og havnet i fengsel allerede mens vi var i tenårene. Det var hardt for henne å ha en eller annen av sønnene sine i fengsel praktisk talt hele tiden. Men under alt dette slo hun aldri hånden av oss.
Broren min kjørte meg hjem for at jeg skulle få besøkt henne. Det var en risikabel tur, for politiet hadde hjemmet vårt under oppsikt i tilfelle jeg skulle dukke opp. Meningen var at jeg skulle overgi meg til politiet når jeg hadde fått ordnet opp i sakene mine, men jeg ville ikke at de skulle ta meg først. Så jeg måtte være forsiktig. Jeg krøp sammen på gulvet i den lille bilen og klarte å komme meg hjem uten å bli oppdaget. Mor var svært glad for å høre at jeg hadde besluttet meg for å legge forbryterbanen bak meg, og for at jeg hadde funnet noe solid og verdifullt å bygge resten av mitt liv på. Jeg var ennå ikke mer enn 24 år gammel. Under mitt korte besøk gjorde jeg hva jeg kunne for å fortelle henne om Guds rike, uten å være klar over at det ville være den eneste anledningen jeg hadde til å gjøre det. Hun døde mens jeg var i fengsel.
Politiets reaksjon på min tilståelse
Det var i januar 1974 at jeg gikk til politiet sammen med en juridisk rådgiver og broren min. Da jeg fortalte politimannen ved skranken at jeg var Alfred Scully, så han ut som om han ikke trodde sine egne ører. Jeg hadde vært ettersøkt i seks måneder!
I løpet av de neste dagene ble jeg forhørt i timevis, for de hadde ennå ikke funnet diamantene. De var svært skeptiske når det gjaldt mitt motiv for å overgi meg. Deres filosofi var: Én gang skurk, alltid skurk, noe som uten tvil skyldtes den lange erfaring de hadde. Da jeg forsøkte å fortelle dem at jeg hadde fått et annet syn på livet, bare lo de av meg. Jeg ble satt i varetektsfengsel i Brixton inntil rettssaken skulle begynne, seks måneder senere.
Den bibelkunnskap jeg hadde, var fortsatt svært elementær, ettersom jeg ikke hadde lest Bibelen i mer enn to måneder. Men nå, da jeg hadde masser av tid til rådighet, gikk jeg i gang med et mer grundig studium. Jeg leste alt jeg kunne få tak i av Jehovas vitners litteratur. Mine venner fra Rikets sal sørget for at jeg hadde nok lesestoff, og etter hvert som ukene gikk, ble jeg sterkere åndelig sett.
Den 3. juni 1974 kom saken min opp. En av de eldste fra Rikets sal talte min sak, og det gjorde også min vertinnes far, en frivillig sosialarbeider som er sterkt opptatt av å hjelpe tidligere forbrytere. Dommeren tok deres anbefaling i betraktning og også det forhold at jeg selv hadde overgitt meg, og det motiv jeg hadde for å gjøre det. Han avsa en mild dom. I stedet for å idømme meg en lang straff gav han meg fem år. Jeg var svært lettet. Hvis jeg hadde god oppførsel, kunne jeg kanskje bli løslatt på prøve etter tre år. Jeg ville bruke denne tiden til å fortsette mitt bibelstudium og forkynne det gode budskap for de hørende ører jeg måtte finne i fengslet.
Jeg deler Bibelens «perler» med mine medfanger
Det første fengslet jeg ble sendt til, var Wormwood Scrubs i den vestlige delen av London. Fengslet var overfylt, og forholdene var ikke særlig trivelige, men dette ble til en viss grad oppveid av at jeg var i London og mine venner blant Jehovas vitner lett kunne komme og besøke meg. Og det gjorde de også, noe jeg er takknemlig over å kunne si. I dette fengslet måtte vi være i cellene 23 timer i døgnet. Her erfarte jeg hvor styrkende det kan være å be inni seg.
I mosjonstimen hver dag forsøkte jeg å dele mine «perler» fra Bibelen med andre fanger for å se om jeg kunne finne noen som ønsket å høre mer. Mine tidligere forbrytervenner som hørte dette, kom med hånlige tilrop til meg. Omkring seks måneder senere ble jeg overført til et strengt bevoktet fengsel i Maidstone i Kent, hvor jeg til slutt fikk i oppdrag å ta meg av biblioteket. Denne oppgaven var ikke bare interessant, men den gjorde også at jeg kom i kontakt med de fleste av fangene, slik at jeg fikk anledning til å snakke om min tro. Og jeg oppnådde visse resultater, for i hvert fall to av fangene ble til slutt døpt etter at de var blitt løslatt.
Lett å følge en rett kurs?
Hele tiden mens jeg satt i fengsel, besøkte Jehovas vitner meg regelmessig, og de fortsatte å hjelpe meg etter at jeg var blitt løslatt. Tre måneder etter min løslatelse, på et stevne i London, ble jeg døpt som et symbol på den innvielse jeg langt tidligere hadde foretatt til Jehova i fengslet. Nå, seks år senere, er jeg en lykkelig gift mann med to barn og en god jobb.
Det var ikke lett for meg å måtte forandre mitt syn på livet. Når jeg ser bort fra de slåsskampene jeg hadde deltatt i, var det hardeste fysiske arbeid jeg noen gang hadde gjort, å vaske bilen. Nå måtte jeg arbeide åtte timer om dagen og dessuten hjelpe til med forskjellige oppgaver hjemme. Jeg hadde aldri brydd meg om å følge noen bestemt rutine i det daglige liv. Nå var det viktig at jeg fikk brakt orden i min tilværelse. Jeg hadde alltid talt hånlig om enhver form for disiplin. Nå var det nødvendig å godta det faktum at det jeg gjorde, kanskje ikke alltid var riktig. Jeg hadde alltid hatt masser av penger. Nå måtte jeg være nøye med hvordan jeg brukte lønnen min, slik at jeg kunne forsørge en familie.
Jeg vil ikke forsøke å gi inntrykk av at det alltid har vært lett. Men det har virkelig vært anstrengelsene vel verdt. Min kones kjærlighet, ansvaret for barna, den vennlighet min arbeidsgiver har vist meg, og den støtte jeg har fått av mine kristne brødre — alt dette har hjulpet meg til å foreta den nødvendige forandring. Og den som framfor alle andre har hjulpet meg, er naturligvis Jehova, gjennom sitt Ord, Bibelen, og ved å besvare mine bønner.
Alt dette har gjort meg så uendelig takknemlig. Jeg har kommet bort fra et meningsløst liv fylt av kriminalitet og vold og har lært hvordan en kan oppnå virkelig lykke. Når jeg ser tilbake på mitt tidligere liv, virker det så tomt og meningsløst. Hvor sanne er ikke Bibelens ord: «Visdom og kunnskap er rikdommer som frelser, Jahves frykt er hans skatt»! Ja, visdomsperler er virkelig en skatt som er langt mer verdifull enn stjålne diamanter! (Jesaja 33: 6, The Jerusalem Bible) — Fortalt av Alfred Scully.
[Bilde på side 16]
Alfred Scully i 1975, fotografert i fengslet
[Bilde på side 18]
Alfred Scully sammen med kone og barn i dag