Nedbør som dreper!
«Vi mener at saken er avgjort. Vitenskapelige autoriteter fra hele verden er enige i at det finnes sur nedbør, og at noe må gjøres for å begrense den.» Dette sier Robert F. Flacke, som er sjef for miljøverndepartementet i staten New York.
«Vi mener at saken ikke er avgjort,» svarer Carl E. Bagge, som er president for den nasjonale kullsammenslutning. «Årsakene til sur nedbør og virkningene av den er ikke kjent,» hevder han.
To ledende talsmenn, to motstridende oppfatninger. Hvem har rett?
«FØR jeg kom hit, hadde jeg ikke sett maken til fiske,» sa Peter Peloquin, som i mange år har eid en hytte ved Chiniguchi-sjøen i Canada. Mens han snakket, lente han seg fram over bordet for å understreke det han sa. «I hele Chiniguchi-kjeden pleide det å være et eventyrlig fiske i nesten et dusin store innsjøer,» sa han videre.
Men i slutten av 1950-årene og i begynnelsen av 1960-årene begynte det å skje merkelige ting i Chiniguchi-sjøen. Unge ørreter sprellet i vannoverflaten — noe de vanligvis ikke gjør — og måkene fikk seg et raskt og lettvint måltid. I løpet av den samme tidsperioden ble den siste store fisken fanget. I dag finnes det overhodet ingen fisk i Chiniguchi-sjøen eller i noen av de hundrevis av andre nærliggende innsjøer.
Hva er årsaken til dette? Det er sur nedbør — et av vår tids mest alvorlige økologiske problemer.
Industriens dårlige ånde
I Nord-Amerika skriver 30 prosent av den sure nedbøren seg fra nitrogenoksyder — hvorav halvparten kommer fra eksos fra motorkjøretøyer. Den andre halvparten kommer fra forbrenningen av fossile brensler, hovedsakelig kull, i varmekraftverk og andre industrier. Kull er også kilden til noe som er enda verre, nemlig svoveldioksyd, som utgjør de øvrige 70 prosent av den sure nedbøren. Det årlige utslippet av disse gassene i Nord-Amerika kommer opp i 60 millioner tonn. Atmosfæren er blitt en søppelplass.
Høyt oppe i de fremherskende luftstrømmer bevirker sollys og vanndamp at disse oksydene gjennomgår kompliserte, kjemiske forandringer som en har liten kjennskap til. Resultatet er at det produseres svovelsyre og saltpetersyre — sur nedbør. Denne nedbøren faller i form av regn, snø, hagl, sludd og tåke og til og med i tørr form.
En plage som sprer seg
Da den engelske vitenskapsmannen Robert Angus Smith i 1852 oppdaget sur nedbør i nærheten av industribyen Manchester, hvor det ble brent store mengder kull, var det hovedsakelig et lokalt fenomen. I 1950-årene og i 1960-årene førte røkutslipp til sinte protester fra lokalsamfunn som befant seg i nærheten av anlegg som fyrte med kull og olje.
Hva var løsningen i 1970-årene? A bygge høyere skorsteiner. I Sudbury i Canada slapp den store industrigiganten International Nickel (nå Inco Limited) hele 7000 tonn svoveldioksyd opp i luften hver dag. Utslippene ødela området i en slik grad at amerikanske astronauter i slutten av 1960-årene brukte det til å øve seg med tanke på å gå på månen. Så bygde Inco en «superskorstein» — 380 meter høy, verdens høyeste på det tidspunkt! Det begynte igjen å vokse gress, blomster og trær i Sudbury. «Superskorsteinen» og hundrevis av andre høye skorsteiner som ble bygd i Canada, De forente stater og andre land, viste seg imidlertid å bli en økologisk tabbe — de gjorde et lokalt problem til et internasjonalt problem.
Forurensningen, som nå blir sloppet ut høyt oppe i luften, sprer seg til andre land. Sverige og Norge er blitt avfallsplasser for forurensninger fra industrilandene i Mellom-Europa. Canada får sur nedbør fra De forente stater. Til gjengjeld eksporterer Canada sur nedbør til de nordøstlige stater i USA. Slike fjerntliggende øyer som Hawaii og Bermuda har heller ikke sloppet fri. Til og med Kina og land på den sørlige halvkule er berørt.
Hvilken innvirkning har dette på miljøet?
En sterk forsuring av miljøet gjør innsjøene unaturlig klare, ettersom plankton og andre mikroorganismer bukker under. Formeringen av dyrelivet i vannet blir hindret eller opphører. Aluminium og andre metaller, som vanligvis finnes i uskadelige forbindelser, blir dessuten frigjort fra jorden i giftige former. Aluminiumet angriper fiskenes gjeller og gjør det vanskelig for dem å puste. De blir bokstavelig talt kvalt.
Særlig tragisk er det om våren, når naturen våkner til nytt liv etter vintersøvnen, når fisker blir utklekket, og frosker og salamandrer legger egg i dammer av smeltevann. Konsentrasjonen av forurensningen i smeltet snø øker ofte surhetsgraden hundrefold, noe som hindrer over 80 prosent av eggene i å bli utklekket.
«Hele vannsystemet endres,» sier dr. Harold Harvey, som har vært en foregangsmann i forskningen av sur nedbør. «Først forsvinner muslingene, så sneglene og deretter krepsene og mange av de insektene som på larvestadiet lever i vann, for eksempel døgnfluen, vann-nymfen, steinfluen og øyestikkeren. Så begynner en å avskrive slike dyr som padder. . . . Så forsvinner fisken og så videre.»
Hva er så resultatet blitt? I mellom 2000 og 4000 innsjøer i Ontario i Canada er det ikke lenger mulig for ørret og åbor å opprettholde livet. Laksen er i ferd med å dø ut i ni elver i Nova Scotia, hvor det en gang vrimlet av laks. Myndighetenes rapporter viser at enda 48 000 innsjøer er truet.
I den nordøstlige delen av De forente stater finnes det ikke fisk i over 200 innsjøer i Adirondack-fjellene. Ti prosent av de store ferskvannssjøene i New England er også blitt offer for forsuringen. En undersøkelse som myndighetene i Ohio har foretatt, viser at «hvis det ikke snart blir gjort noe, vil 2500 innsjøer dø hvert år fram til slutten av dette århundre i Ontario, Quebec og New England».
Men forholdene er enda verre i Sverige. Ifølge miljøvernminister Anders Dahlgren har antallet av døde innsjøer der kommet opp i 20 000!
Skadene øker
Sur nedbør ødelegger jordsmonnet ved å vaske ut slike viktige næringsstoffer som kalsium, magnesium, kalium og natrium. Giftig aluminium angriper trerøttene, hindrer vanntilførselen og ødelegger trærnes forsvar mot sykdom. I Green Mountains i Vermont i USA har halvparten av både unge og gamle rødgrantrær dødd siden 1965.
Skogene dør også i Storbritannia, Frankrike, Sveits, Jugoslavia og Polen. En tredjedel av Vest-Tyskland er dekket av skog, og det er blitt anslått at 30 prosent av dette området er hardt rammet. Ekspertene sier at selv om svovelutslippene holder seg konstant, mister trærne sin evne til å bekjempe den sure nedbøren. BUND (Miljø- og naturvernforeningen i Vest-Tyskland) melder sterkt foruroliget om en fordobling av de syke skogområdene i Vest-Tyskland på mindre enn et år. I Europa blir sur nedbør kalt «et økologisk holocaust».
Men det er ikke alt. Den sure nedbøren fører også til at metaller korroderer hurtigere. Og svoveldioksyden i luften har forvandlet kalsiumet i sandstein, kalkstein, betong og murpuss til smuldrende kalsiumsulfat. I De forente stater blir det anslått at skader på bygninger og monumenter kommer opp i over to milliarder dollar (omkring 15 milliarder kroner) i året. Søylene i Parthenon-templet i Aten, Colosseum i Roma og Canadas parlamentsbygninger er alle angrepet.
Når det gjelder bevisene for hvilken innvirkning sur nedbør har på folks helsetilstand, er de nokså ufullstendige, men likevel foruroligende. Forsuret vann i innsjøer har frigjort giftig bly og kobber fra rørledninger, slik at disse metallene er blitt tilført drikkevannet. Noen steder har dette forårsaket diaré hos spedbarn. Men noe som er enda mer skremmende, er de undersøkelser som tyder på at svoveldioksyd i luften forårsaker bronkitt og emfysem. Det er dessuten en belastning for hjertet og kretsløpet og medfører sykdommer som sannsynligvis tar livet av 50 000 amerikanere hvert år.
Hva er løsningen?
Det er innlysende at miljøet må renses. Men kullindustrien og mange kraftverk i Midtvesten i USA sier at det ikke foreligger noe avgjørende bevis for at lover som påbyr streng kontroll med utslippene, vil ha noen virkning på mengden av sur nedbør.
Så den 29. juni i fjor sendte det nasjonale forskningsråd i De forente stater ut en rapport som ifølge bladet Science sannsynligvis blir den siste undersøkelse av sur nedbør på mange år. Rådet har kommet til at mellom 90 og 95 prosent av den sure nedbøren i den nordøstlige delen av USA skriver seg fra menneskelagde kilder, for eksempel fra industrirøk og bileksos. «Det sies at en 50 prosents reduksjon i svovel- og nitrogenutslippene vil resultere i en 50 prosents reduksjon av den sure nedbøren som blir ført med vinden bort fra utslippskilden og faller ned på landjorden og i vannet.»
Det amerikanske elektrisitetsverk, som eier en rekke kraftverk i Midtvesten som brenner kull, hevder imidlertid at det foreslåtte tillegg til loven om renere luft (Clean Air Act) vil øke strømprisen for husholdninger med 50 prosent og for industrien med 80 prosent.
Men miljøvernforkjemperne er ikke enig i dette. De siterer sine egne tall. Ifølge en nyere sammenligning av priser som er basert på en undersøkelse som er foretatt for Edison Electric Institute, og en annen undersøkelse som er foretatt for National Wildlife Federation og National Clean Air Coalition, ville omkostningene bli på mellom 2,4 milliarder og 4,6 milliarder dollar i 1990 — en økning i strømprisen på mellom bare 2,4 og 4,6 prosent.
Til tross for utgiftene har en rekke land allerede gått til aksjon. Japan har i flere år på en effektiv måte renset sine utslipp i renseanlegg, noe som bare har medført en beskjeden økning på 12 prosent i strømprisen. Det er også innført en avgift på all svoveldioksyd som de forurensende industrier slipper ut i atmosfæren. I Sverige føres det streng kontroll med industrier som brenner olje, trass i at 67 prosent av forurensningen kommer fra kilder utenfor landets grenser. Alt dette er blitt gjort til tross for at noen forurensende industrier hevder at det ikke foreligger nok beviser for at en bør gjøre noe.
Hvor mange år har vi på oss før passende forholdsregler må tas? Eville Gorham, som er ekspert på sur nedbør, kommer med denne advarselen: «Hvis vi venter inntil den siste antydning av et bevis er blitt samlet inn, og hele årsakssammenhengen foreligger, vil de mest utsatte livsformer på planeten vår ha blitt ødelagt.» Ifølge en vurdering av en kanadisk rapport som myndighetene har utarbeidet, kan prisen for å utsette tingene bli «et varig ødelagt og forgiftet miljø, ødelagte fiskeri- og skogindustrier, en ødelagt turisme og muligens en ødelagt helse».
På grunn av alle de bombastiske uttalelsene er det vanskelig å vite hva en skal tro. Miljøvernforkjemperne blir på den ene siden beskyldt for å overdrive farene ved sur nedbør. Bladet Time sier på den annen side: «Det miljøvernforkjemperne er bekymret for, er at industriherrene vil fortsette å benytte seg av en utsettelsestaktikk for å avverge de kostbare forbedringer som er nødvendig for å redusere utslippene.»
Mens mennesker snakker og krangler, er imidlertid et varig botemiddel allerede på vei. Han som har skapt jorden, vil snart gå til handling og rense den for alle dem som i sin selviskhet forurenser den, slik at alt det vakre på jorden aldri mer skal bli ødelagt av sur nedbør eller andre industrielle plager. Synes du dette høres tiltalende ut? Da bør du tenke alvorlig over det løfte Bibelen gir om det kommende Rikets styre. — Åpenbaringen 11: 17, 18.
[Illustrasjon på side 22]
(Se den trykte publikasjonen)
Sur nedbør gjør stor skade på mange skog er i den nordlige delen av De forente stater og i Europa
Mangel på kalsium; tretoppene dør
Sterk reduksjon av magnesium; nåler og blad blir gule
Nåler og blad faller av
Vokslaget som skal beskytte nåler og blad, blir fjernet. Nåler og blad får arr. Åndingen hindres
Treets vekst hemmes; det blir mindre motstandsdyktig mot frost og skadedyr
Tilførselen av vann og næringsstoffer hindres
Bakteriene hindres i å bryte ned døde nåler og blad; det blir færre næringsstoffer
Giftig aluminium ødelegger rotspissene; forsvaret mot sykdommer svekkes
Meitemarker dør
Sur nedbør vasker ut slike viktige næringsstoffer som kalsium, magnesium, kalium og natrium
[Illustrajon på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
Europa er en heksegryte med svovelutslipp som føres av sted med vinden. Skogene i Mellom-Europa dør. Tusener av innsjøer i Skandinavia er allerede døde på grunn av sur nedbør
[Illustrasjon på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
Svovelutslippene fra Ohio-elvens dalføre blir ført med fremherskende vinder til Canada. Til gjengjeld sender Canada sin forurensning til den nordøstlige delen av De forente stater